Lysstoffrør og selvmord: En sak for Harry Hole?

Kan selvmord være mord? Hvor tett må forbindelsen være mellom gjerningsmann og offer? Er det kriminelt å medvirke til selvmord? Her serverer jeg en uløst krimgåte fra forskningens verden: En forskningsrapport bidro gjennom fortegning av fakta, metode og funn til ytterligere fortvilelse i en utsatt pasientgruppe og til manglende offentlige tiltak. Fortvilelse og depresjon førte til at enkelte tok sitt liv.

Kjernen i handlingen er godt dokumentert i forskningsrapporter. Men viktige spor for å avklare aktørers roller, handlinger og motiv er antakelig gått tapt. Faktisk er det godt mulig at gjerningsmennene selv ikke forsto konsekvensene av sine handlinger – at vi altså står overfor uaktsom medvirkning.

For å sette leseren inn i saken trengs en god del bakgrunn. Her fins det flere mulige delaktige aktører og mange motiver. Deretter kommer selve handlingen, som dreier seg om forskning på lysstoffrør og biologiske reaksjoner, og til sist de mange spørsmålene som ennå i dag, tyve år etter, er uløste.

Viktige referanser er oppgitt, men litt færre enn vanlig, ettersom denne teksten er skrevet på en førpåskeferie, uten tilgang til egen bokhylle og harddisk.

Bakgrunnen

Da den store «skjärmsjukan» dukket opp i Sverige på 1980-tallet sammen med de første dataskjermene for kontorarbeid, fikk flere tusen svenske kontorfunksjonærer allverdens diffuse, men ofte kraftige, ubehag. Svært mange av dem begynte etterhvert også å reagere på alt mulig annet elektrisk, blant annet på lysstoffrør i kontorer og butikker. De ble isolerte, måtte holde seg hjemme, og en del endte faktisk med å bo hele året i campingvogner i skogen – uten strøm. Selvmord ble rapportert som resultat av fortvilte livssituasjoner og manglende forståelse i omgivelsene for at plagene var reelle.

Flere medisinere så raskt at reaksjonene på en eller annen måte hadde å gjøre med elektromagnetiske felt fra dårlig skjermede dataskjermer, og at reaksjonene så nærmest «smittet over» som en allergi til andre svake strålekilder. Og ingeniører fant fort at reaksjonene gjerne forsvant når man brukte litt aluminiumsteip eller -folie til å skjerme på innsiden av skjermene der man kunne måle at det lakk ut høyfrekvent stråling. Det fantes da også omfattende amerikansk og russisk forskning på radiofrekvent og annen «ikke-ioniserende stråling» som dokumenterte samme type akutte reaksjoner som var typiske for «skjärmsjukan», selv om de biologiske mekanismene bak ikke var forstått i all detalj (se f.eks. de omfattende studiene både i Sovjetunionen og Europa omtalt i Presman 1970 og innen USAs forsvar av Adams & Williams 1975).

For flere fagfolk var saken dermed opplagt, og det var egentlig bare et spørsmål om å få IT-bransjen til å endre sine produkter, og å redusere elektromagnetiske felt i miljøene til dem som nå var blitt ekstra ømfintlige for slike felt.

På noen arbeidsplasser satte man i verk omfattende «el-sanering», og de rammede ansatte kom raskt i full jobb igjen. F.eks. i telekom-giganten Ericssons utviklingsavdeling for mobiltelefoni, der et trettitalls utviklingsingeniører ble syke samtidig, men kunne begynne å jobbe igjen straks det ble ordnet opp i arbeidsmiljøet ved at kontorer i miljøer med sterk eksponering ble omskapt til «strålingstette» Faradays bur. Også i SAS og Skandia ble det gjort stor innsats. Noen svenske skoler ble bygget med skjermet kabling for å redusere elektriske felt fra ledningsnettet. Litt skjedde også i Norge: selv husker jeg hvordan det norske Televerket hadde problemer med kontordamer i telegrafbygningen i Bergen. Flere fikk utslett i ansiktet av skjermarbeid, og det ble raskt satt i gang arbeidsmiljøstudier. Det må ha vært i 1984. (At årstallet faller sammen med navnet på Orwells bok om overvåkningsstaten, er en tilfeldighet. Jeg hadde begynt å jobbe med «kontorautomasjon» i Teledirektoratet året før. Det var et spennende felt i skjæringspunktet mellom IT og organisasjon. Jeg søkte meg dit fra Arbeidsforskningsinstituttet og som nyutdannet statsviter fordi jeg tenkte at det var her framtidas formende «tannhjul» kom til å være: IT og telekom. Det fikk jeg jo rett i. Arbeidsmedisinske problemer og overvåkning hadde jeg ingen befatning med hverken da eller siden.)

At noen fant løsningen raskt, betød ikke at de fikk allmenn aksept og at tiltak straks ble gjennomført. Å kartlegge og å forstå hva «skjärmsjukan» kom av, og å gjøre noe med problemet, ble en stor og tung sak i Sverige, såvel for svenske fagforeninger med sine medlemmer innen handel og kontor, som for myndighetene. Mange praktiske undersøkelser og forskningsstudier ble etterhvert utført ved det svenske Arbetslivsinstitutet, ved Chalmers Tekniska Högskolan og ved Karolinska Institutet, og sikkert mange andre steder jeg ikke kjenner til. Man forsøkte å behandle folk med ulike terapier. Det som åpenbart hjalp, var å fjerne de elektriske feltene eller holde seg borte fra dem, men det var vanskelig å akseptere uten at man forsto hvorfor det kunne være slik. I kampens hete, der mange profesjoner sloss om hvordan «skjärmsjukan» skulle forstås, ble slett ikke reaksjoner på høyfrekvente elektriske felt enstemmig godtatt som årsak, heller ikke at man gjennom eksponering kunne utvikle overfølsomhet mot slike «ikke-ioniserende» felt når de er så ekstremt svake i forhold til hva folk flest synes å leve godt med.

Et faglig gjennombrudd skjedde da man fant at en spesiell type forsvarsceller (mastceller) i huden økte i antall når forsøkspersoner ble tatt inn fra gata og satt med ryggen til påslåtte dataskjermer (mens denne celletypen ikke økte når skjermene ikke var slått på). Det var med dette forsøket at dermatologen Olle Johansson ved Karolinska Institutet kom inn på dette feltet, der han siden er blitt en av de mest fremtredende forskerne i verden. Man fant også at eksponerte celler utviklet HSP – «heat shock protein» – et protein som utvikles som forsvarsreaksjon på eksponering for mange slags angrep utenfra (ikke bare varme, som navnet kunne tyde på). Noe skjedde altså på grunn av skjermene, og det måtte ha med stråling å gjøre.

Nevrologiske studier ble forresten også gjort: Man fant at de el-overfølsommes reaksjoner kunne knyttes til en opparbeidet ekstra følsomhet i nervesystemet – LTP – en slags innlæringsmekanisme i nervecellenes «kontaktpunkter». (Hadde man orientert seg i den omfattende forskningen som ble satt i gang i Sovjetunionen etter eksponeringsulykker i forsvaret, ville man funnet at koplingen til nervesystemet hadde de alt påvist for lengst. Kunnskapsutvikling er en ganske kaotisk prosess, som ofte starter på ny. For eksempel er det lansert som nyhet flere ganger at LTP kan være med i bildet.)

TCO, den svenske fagforeningen for offentlige funksjonærer, gjorde en stor innsats for å få søkelys på «skjärmsjukan» og dens årsaker, og TCO fikk formet en elektroteknisk standard for skjermer som brakte hele bransjen et langt skritt framover. TCOs dyktige journalister var viktige, både for å sette saken på dagsorden og for å formidle forskningsresultatene til folk flest gjennom flere populærfaglige bøker og en rekke artikler der fokus var på elektromagnetiske felt og – i noen grad – avgasser fra nye kretskort og plastmaterialer som skjermene var laget av (Nordström & von Schéele 1989).

Alle de teknologisk mest utviklede landene ble rammet av «skjärmsjukan». Skandinavia var blitt spesielt hardt rammet siden vi var tidlig ute med «kontorautomasjon» i stort omfang. Men vi var også tidlig ute med å ta problemene på alvor og løse dem. TCO-standarden ble gjeldende internasjonal standard. Flaggskipet i Tandberg Datas store internasjonale suksess ble da også en skjerm og et tastatur som holdt TCO-standarden med god margin og i tillegg hadde super ergonomi. Datamaskinene fra Norsk Data, også en stor internasjonal suksess, var nesten alltid utstyrt med Tandberg Datas skjermer og tastatur. I Sverige ble søkelyset i tillegg satt på kjemisk avgassing fra nye kretskort og skjermenes plastkabinetter. På mange større arbeidsplasser ble det vanlig «å brenne inn» datamaskiner og skjermer før de ble tatt i bruk – altså la dem stå påslått med god utlufting i mange dager for å bli kvitt de mest flyktige kjemikaliene. (Det er en praksis som har gått i glemmeboken, men som sikkert fortsatt har mye for seg, både for datamaskiner, sofaer og alt annet fabrikknytt som vi bringer inn i huset.)

Deler av IT-bransjen tok altså saken alvorlig og satte i gang arbeid for å finne løsninger. Andre deler gikk i forsvarsposisjon, og tok med glede imot de anledninger som bød seg for å friskmelde teknologien. De store aktørene i IT-bransjen var sterkt preget av amerikansk markedsliberalisme, og sloss mot regulering, standardisering og handelshindringer. De hadde store fordeler av å ha sine egne «standarder» og svak samfunnsstyring, utfra tanken om at samfunnsutviklingen er best tjent med markedskreftenes frie spill. Standardiseringen vi har i dag på operativsystemer, kontakter, nettverkstyper og bildeformater var fortsatt helt utenkelig på den tida. Hver stor IT-aktør – IBM, DEC, Honeywell-Bull, Datapoint, Hewlett-Packard og hva de nå het – hadde sine løsninger og bandt kundene til seg gjennom dem.

Strengere myndighetskrav kunne de store aktørene dessuten lett tolke som forsøk på å skjerme egen, lokal næring og som anti-amerikanisme. De var ikke begeistret, vil jeg anta, hverken over at problemene fikk så sterk oppmerksomhet i Norden, eller at nordiske aktører tok konsekvensen og raskt utviklet bedre produkter.

At elektromagnetiske felt skulle være et helseproblem, virket jo også naturstridig: tanken stred mot dogmer som ingeniører og medisinere både den gang fikk – og fortsatt får – inn med den faglige morsmelken: «All stråling med frekvenser lavere enn lys er ikke-ioniserende. Det vil per definisjon si at slik stråling ikke kan endre på noe fysisk. Og da endres jo altså ingenting.» Det kunne – ja, måtte – altså være andre forklaringer på reaksjonene. Tanken om at elektromagnetiske felt var årsaken, falt altså på sin egen urimelighet i manges øyne. De hadde altså ikke tenkt over, eller brød seg ikke med å sjekke ut, at både svake molekylbindinger, resonans og diverse indirekte kjemiske virkninger – for eksempel åpning av ionekanaler i cellevegger – gjør at såkalt «ikke-ioniserende» stråling likevel kan virke ioniserende og altså endre på stoff.

Også forskere som var uten kunnskap om alt som tidligere var publisert om biologiske reaksjoner på elektromagnetiske felt, fant selvsagt veien til honningkrukken. Og som det alltid er i forskningens verden: den som leter, den finner – særlig innen egne fagområder, hva enten det var arbeidslivsforskning, fysikk, kjemi, nevrologi eller psykologi. Konklusjonen fra undersøkelsene i Telegrafbygningen i Bergen ble så vidt jeg husker at hudproblemene og andre reaksjoner måtte skyldes statisk elektrisitet i skjermen i kombinasjon med eksosen utenfor og røykingen innenfor: elektrostatisk ladet støv klistret seg formelig fast til ansiktet på kontordamene og det måtte være årsaken til reaksjonene.

Andre studier fant at reaksjonene var psykosomatiske og skyldtes stress knyttet til omorganisering av arbeidet. Og når man ingen fysisk årsak fant, endte man med å anta at årsaken måtte være psykisk: frykt for ny teknologi, mistrivsel, problemer i pasientens egen livssituasjon, og så videre. At flere titalls utviklingsingeniører hos Ericsson, som neppe kunne beskyldes for teknologifrykt, var blant de som ble syke, hindret ikke denne forklaringen fra å bli brukt. Det ble faktisk god latin å snakke om at «skjärmsjukan» var resultat av en slags massesuggesjon, og derfor best burde ties ihjel. Fra å bruke betegnelsen el-overfølsomhet om akutte reaksjoner på elektromagnetiske felt begynte man nå, rundt 1995, både i Sverige og internasjonalt å legge til et påstått – altså påstått el-overfølsomhet i de vitenskapelige artiklene om saken.

Pengene til forskning på elektromagnetiske felt og helseproblemer skrumpet etterhvert inn. Etter en stor konferanse der folk fra hele Sverige ble invitert til å rapportere om egne helseplager fra dataskjermer, stanset alt opp. Arbetslivsinstitutet, som hadde oppdrag og finansiering fra myndighetene, avsluttet ikke engang prosjektet. 450 egenrapporter som lå og støvet ned i et departementalt skap ble seinere hentet fram og publisert av personer som var redd det hele skulle gå i glemmeboka. (Granlund-Lind & Lind 2002).

Kort sagt: På få år ble det skapt en slags gjeldende sannhet som gikk ut på at disse underlige reaksjonene som enkelte hadde, ikke kunne forklares som virkninger fra elektromagnetiske felt. Enten måtte det være andre medisinske forklaringer, eller så var reaksjonene å forklare rent psykisk.

Lå det skumle hensikter og streng regi bak denne utviklingen? Aner vi korrupte forskere som tilbyr seg å produsere de konklusjoner som passer oppdragsgiverne? Jo, slike tilfeller fantes ganske åpenbart. Jeg har tidligere omtalt den danske KOHORT-undersøkelsen, som riktignok kom litt seinere (se bloggpost 20.12.2014: «Norsk helsevern basert på amerikansk-dansk svindel»). I dette store og sterkt markedsførte prosjektet fant man ingen sammenheng mellom mobilbruk og hjernesvulst nettopp fordi sammenhengene i materialet ble skjult. Epidemiologen George Carlo og andre leverer svært sterke indikasjoner på at det skjedde med hensikt: Statistiske sammenhenger ble gjemt vekk gjennom triksing med utvalget og snedig fiksing med detaljer i analysemetoden, og gjennom rapporteringsmåter som underslo viktig informasjon. Når slike forskningsresultater først er publisert og markedsført av en hel næring og dens bransjeorganer kloden rundt, tar det hele livsverk å slå dem tilbake.

At «produktforsvarsinstitutter» og enkelte skurker innen forskningens verden har spesialisert seg på å skape «vitenskapelig tvil» og å trekke vekk mistanke om skadevirkninger, er ille nok. De kan ha enorm påvirkningskraft, men er forholdsvis lette å avsløre: fra tid til annen tar andre forskere og gravejournalister for seg slik forskning, og avslører den.

Jeg har vel så stor tro på betydningen av den myke makt som ligger i hvor pengene kommer fra: Blant de sikreste funn i statistikk om forskning er at pengekilden påvirker forskningsresultatet. Forskere og forskningen formes mer eller mindre umerkelig av oppdragsgiverne, slik at konklusjonen passer oppdragsgivernes ønsker. For eksempel finner kreftforskning finansiert av mobilbransjen langt mindre kreft – selv om det ikke er oppdraget (se statistisk oversikt i sistnevnte tekst). Jeg gjetter likevel på at det vel så ofte er slik at forskere «ikke finner noe» fordi de ikke leter på rett plass, eller fordi ikke var dyktig nok i gjennomføringen og analysen. Det er jo til stadighet nykommere som forsker, uten historikk og uten den respekten for «myke fakta» og ting som ligger utenfor deres fantasi, som først kommer med erfaring innen feltet. De vet ikke bedre. De så for eksempel ikke etter i de tusentalls forskningsartikler som alt hadde funnet akutte og andre helseplager fra elektromagnetiske felt.

Flere eksempler på slik dumskap beskrives i Granlund-Lind & Lind 2002. Her er ett av dem, der lysstoffrør er sentralt:

En forsker ved Chalmers kjørte et prosjekt der personer som hevdet at de ble syke av dataskjermen skulle testes for elektromagnetiske felt i et rom. Forsøkspersonen som beskriver hendelsen, forteller at hun protesterte heftig fordi der jo var et påslått lysstoffrør i rommet rett utenfor, og hun visste av erfaring at slike reagerte hun sterkt på. Det ville jo ødelegge for testingen at der alt var en kilde hun reagerte på. Forskeren overså protestene, ja, ga henne en overhøvling for å blande seg inn i hans forskning med slikt tøv som å tro på at man kan reagere på lysstoffrør, og gjennomførte testen.

Det var selvsagt forsøkspersonen som hadde rett. Forskerens reaksjoner skyldtes nok forutinntatthet og faglig hovmod. Med all sannsynlighet bidro dette til forskerens funn: «ingen sammenheng mellom eksponering for elektromagnetiske felt og reaksjon». For pasienten var nok allerede dårlig av lysstoffrørene før eksponeringen for dataskjermen satte i gang. At dataskjermen ble slått på, ga ingen ytterligere utslag.

Det var altså dette som skjedde: Det foregikk en flytende overgang fra en klar forståelse av at elektromagnetiske felt selvsagt skaper biologiske reaksjoner, noe som ble enkelt bevist ved at hudreaksjoner, svimmelhet og hodepiner m.m. forsvant når man skjermet dataskjermer med litt kobbernett, aluminiumsfolie eller liknende, og over til en oppfatning av at slikt ikke kunne være mulig. I stedet måtte det være slik at eventuelt opplevd ubehag måtte ha andre årsaker, som – siden man ikke fant dem i det medisinske – måtte være å finne i psykologien. El-overfølsomhet ble ikke lenger sett på som et resultat av eksponering for kraftige elektromagnetiske felt, men som forårsaket av noe helt annet. Eller kunne det for eksempel være stikk motsatt av hva forskeren ved Chalmers testet for? Kunne det være lysstoffrørene som var problemet, og ikke de elektromagnetiske feltene?

Denne glidende overgangen skjedde ca. 1995, det vil si like før mobiltelefoni for alvor ble et massefenomen – med Ericsson AB som en av klodens største aktører og de nordiske landene tungt involvert gjennom NMT (Nordic Mobile Telephone system), deretter GSM. Og det skjedde omtrent samtidig med at ICNIRP ble opprettet, den tyske stiftelsen som med penger fra mobilbransjen tiltok seg rollen med å lage retningslinjer for eksponering for ikke-ioniserende stråling. Siden starten har ICNIRP insistert, og insisterer fortsatt, på at eneste helseskadelige virkning som kan påvises med tilstrekkelig sikkerhet, skjer ved akutt oppvarming, som i mikrobølgeovner, og at akutte reaksjoner som dem man så i tusentalls, hittil ikke har vært mulig å knytte med vitenskapelig sikkerhet til elektromagnetiske felt.

Den store «skjärmsjukan» ble dermed bit for bit og trass i tunge forskningsfunn gjort om fra et objektivt fenomen til et individuelt psykisk selvdefinert fenomen uten noen kjent fysisk eller medisinsk årsak. I WHOs sykdomsterminologiske register ICD henhører el-overfølsomhet og andre reaksjoner som vi kanskje ikke vil si er overfølsomhet men bare normal følsomet, under «R68.8 Ideopatisk miljøintoleranse», eventuelt med tillegget «tillagt elektromagnetiske felt». Dette betyr, oversatt fra fagsjargongen, følgende: «individuell reaksjon på noe i miljøet, men som hverken har en klarlagt årsak eller en klarlagt utløsende årsak, og som pasienten mener kommer av elektromagnetiske felt».

Og siden da har denne meningsløsheten blitt stående – til tross for hvor lett symptomene var å identifisere, og hvor lett det var å verifisere med litt aluminiumsfolie og tape eller andre virkemidler som enhver elektroingeniør rår over, at det var elektromagnetiske felt som var årsaken til symptomene. Slik kan det gå når forskerne får slippe til og gis penger til å grave etter forklaringer i alle retninger.

Etter denne lange introduksjonen i lysstoffrørenes rolle under den store «skjärmsjukan» er det klart for å zoome inn på påskekrimmen.

Handlingen

I boka «Bostad och hälsa – en praktisk handbok för et sundare hem» beskriver sivilingeniør Ragnar Forshufvud en liten puslebrikke i saken om hvordan forestillingen om at lysstoffrør måtte være årsak til el-overfølsomhet, ble skapt (Forshufvud 1998, ss. 135-139). Forshufvud var spesialist på elektromagnetisme ved Bofors (stor våpenprodusent som selvsagt må ta elektromagnetiske tema uhyre alvorlig). Han var også en stor formidler som brukte sitt liv som pensjonist på å studere og skrive populærvitenskapelig – både saklig, interessant, alvorlig og morsomt – om helsevirkninger av elektromagnetisk usunt bomiljø.

Om det er forskningssvindel Forshufvud beskriver, er uklart. Kanskje er det bare resultater av uvitenhet, av «tidsånden», og av at forskerne som lette der de selv var best til å lete, ble brukt som «nyttige idioter». Men der er i alle fall en del som er mulig – og vel egentlig sannsynlig – svindel.

Ragnar Forshufvud gjengir et par svenske forskningsrapporter: Først en forskningrapport (Sandström & al 1997) som finner at når el-overfølsomme eksponeres for lysstoffrør, reagerer de med ubehag på dem som flimrer mest, som er de mest lavfrekvente lysstoffrørene. Når flimringen er svært rask, reagerer de el-overfølsomme mindre. Kontrollgruppen – som ikke er el-overfølsomme – reagerer ikke med ubehag.

Rapporten melder også at man kan finne flimringen fra lysstoffrørene igjen i hjernebølgene i en enkel EEG-analyse, og at utslagene er klart sterkere blant de el-overfølsomme.

Greit nok. Lysstoffrør flimrer, og de sender ut kraftige elektromagnetiske felt, som for lengst var kartlagt som den enkle forklaringen på hvorfor el-overfølsomme reagerer på dem. At de reagerer mindre når flimringen blir svært rask og ikke mulig å legge merke til, er greit å vite.

Forshufvud gjør forresten nøye arbeid. Han finner at forskningsresultatene er publisert to ganger: i 1995 handler de om el-overfølsomme. I 1997 om såkalt el-overfølsomme. Forskeren har tilpasset seg stemningsskiftet. Men det Forshufvud først og fremst tar opp, er at slik forskning handler om et uvesentlig problem: Konklusjonen av studien ble at det var funnet en teknologisk løsning. Lysstoffrør med høyere frekvens var svaret på de el-overfølsommes problem, som jo egentlig altså dreide seg om flimmerfrekvens! Forskningsrapporten avsporet leseren fra virkningen til det elektromagnetiske feltet, og fikk folk til å konsentrere oppmerksomheten om flimringen, som om det var det største, eller eneste problemet.

Slik startet angivelig en bølge utskiftninger fra lavfrekvente lysstoffrør til høyfrekvens-lysstoffrør, fordi det skulle være bedre mot hodepine og andre reaksjoner – uten å gjøre noe med den viktigste årsaken.

Forshufvud går så videre til en annen artikkel – også den om et forsøk med reaksjoner på lysstoffrør blant «såkalt el-overfølsomme» og en kontrollgruppe av «normale» (Wibom et al 1995). Forsøket tok som utgangspunkt at el-overfølsomme liker glødelamper bedre enn lysstoffrør fordi glødelampene flimrer vesentlig mindre. Forskjellen i flimring kan altså i følge disse forskerne være en del av forklaringen på «såkalt el-overfølsomhet», ettersom varhet for lysstoffrør er typisk for de «såkalt el-overfølsomme». De bygger altså videre på Sandström et al. Så det var dette de ville undersøke nærmere, altså om mindre flimring virker gir større velvære for de «såkalt el-overfølsomme». Undersøkelsen skjedde ved å teste folk i en spesialinnredet buss for to ulike typer lysstoffrør: lavfrekvente sterkt flimrende lysstoffrør og høyfrekvente lysstoffrør med mindre flimmer.

Ragnar Forshufvud viser trinn for trinn hvordan prosjektet til Wibom & co bygger opp under prosessen med å renvaske elektromagnetiske felt som helseproblem, og ender som villedende forskning:

Først viser Forshufvud at forskerne tar feil i selve forutsetningen for undersøkelsen nå de hevder at flimringen er større fra lysstoffrør enn fra vanlige glødelamper. Det gjør Forshufvud ved å benytte seg av samme kilde om flimringsforskjeller som Wibom & co bygger på. Han sammenlikner datidas normale (nå gammeldagse) glødelamper (40 og 60 Watt) med datidas normale lysstoffrør (38 mm) og finner at forskjellen i intensitetsvariasjon er praktisk talt null (1 – 3%) mellom 40 Watts pærer og lysstoffrør, og ganske liten (5 – 8%) mellom 60 Watts pærer og lysstoffrør. (Flimring og intensitetsvariasjon er samme sak: jo sterkere intensitetsvariasjon, jo sterkere flimring.) Man kan altså ikke ta for gitt at det er noen flimringsforskjell av betydning mellom glødelamper og lysstoffrør.

Så viser Forshufvud til at tynnere lysstoffrør riktignok flimrer mer enn de normale, men at el-overfølsomme som reagerer på lysstoffrør, reagerer på begge typer. Altså at det er noe annet enn forskjellen i flimring mellom disse typene som gjør utslaget.

Og så viser Forshufvud til at glødelamper som har tykkere glødetråd flimrer mindre enn de med tynnere glødetråd. Men for å få til en så lav flimring fra glødelamper som Wibom & co legger til grunn i sin analyse, 5-10% intensitetsvariasjon i glødelamper mot 19-22% for lysstoffrør, må Wibom & co ha hentet tallene fra pærer med uvanlig tykk glødetråd, så som 100 Watts pærer (de har 10% intensitetsvariasjon, men var praktisk talt aldri i bruk) og fra 12 Volts 20 Watts halogenpærer (5% intensitetsvariasjon, og meget sjelden i bruk på den tiden).

Ragnar Forshufvud viser kort sagt at Wibom & co velger å sammenlikne ekstremverdier i stedet for normalverdier. Hvorfor gjør de det? Det gjør de etter all sannsynlighet for å få et gunstigst mulig utgangspunkt for å hevde at flimringsforskjellen kan være en forklaring på «såkalt el-overfølsomhet». Hvilken annen grunn kunne de ha? Ved å tøye forskjellen i flimring til det maksimale mellom glødelamper og lysstoffrør, blir flimringsforskjellen (18%-poeng) en mulig årsaksforklaring som kan testes ut. Dersom forskjellen var så liten at den ikke kunne ha noe å si, ville økt flimring ikke være en mulig forklaring, og prosjektet til Wibom & co ville blitt uten noe positivt funn. (Det er mer sexy i forskningsverdenen å finne en statistisk sammenheng som man attpåtil kan årsaksforklare, enn ikke å finne noen.)

Men der er mer å fortelle: Wibom & co la opp til at forsøkspersonene skulle utsettes for minst mulig elektromagnetiske felt så ikke påvirkning disse skulle forstyrre testresultatet. Hvis forsøkspersonene fortsatt fant forskjeller når de elektromagnetiske feltene var fjernet, var det jo dermed rimelig å tro at forskjellene måtte skyldes noe annet enn elektromagnetiske felt, og det ville jo styrke at flimringen var det avgjørende.

Ragnar Forshufvud refererer fra Wibom & co’s artikkel at det ble gjort allverden slags tekniske tiltak for å fjerne elektromagnetiske felt – skjerming av gulvet i testbussen med kobbernett, skjerming av kabler som så ble kledd inn i aluminiumsplater, og bruk av spesialarmatur for lysstoffrørene. Alt ble gjort for å fjerne de elektromagnetiske feltene slik at forskjellen de eventuelt fant, måtte skyldes forskjellen i flimring – som de altså hadde beskrevet som større enn den var. Wibom & co må altså ha regnet med at elektromagnetiske felt ville ha betydning for forskjellene de ville få mellom de «såkalt el-overfølsomme» og kontrollgruppen.

Å fjerne de elektromagnetiske feltene var i og for seg et både smart og interessant eksperimentoppsett, og selvsagt velegnet for formålet – å finne betydningen av flimringen alene.

Hva fant Wibom & co? Jo, de 14 forsøkspersonene som var «såkalt el-overfølsomme», syntes at de høyfrekvente lysstoffrørene var mest behagelig, mens de andre ikke merket noen forskjell. Altså måtte de «såkalt el-overfølsomme» være varere for flimringen enn kontrollgruppen. Men bare tre av de «såkalt el-overfølsomme» fant at det var forskjell på hvor uvel de følte seg etter hvilke lysstoffrør som var på, og forskjellen de tre fant, var ganske liten.

At mangelen på reaksjoner kunne skyldes at elektriske felt var fjernet, ble det ikke lagt vekt på. At elektriske felt var fjernet, ble ikke en gang nevnt i sammendraget, som er det eneste mange leser.

Hva ble dermed stående som konklusjonen når rapporten rislet ut og funnene popularisert?

Jo, at selv ikke «såkalt el-overfølsomme» blir uvel av lysstoffrør, men at høyfrekvente rør er mer behagelige. «Såkalt el-overfølsomme» var dermed avslørt! De klarte jo ikke engang en enkel test når de ble utsatt for noe de hevdet at de reagerte på!

Alle var dermed fornøyde – unntatt de som var rammet av problemet: en årsak var funnet, en løsning på problemet var identifisert, et marked for høyfrekvens-lysstoffrør var skapt, og oppmerksomheten som var rettet mot elektromagnetiske felt var blitt svekket. Forshufvud forteller at lysstoffrør ble skiftet ut over en lav sko.

Bare den som leser forskningsrapporten nøye, ville oppdage at alt var gjort for at ikke de el-overfølsomme forsøkspersonene skulle bli dårlige av elektromagnetiske felt alt før forsøket kom i gang. Men det betød også at man fjernet den eneste reelle og sterke årsak som til da var påvist.

Wibom et co bidro således til en solid avsporing, der reaksjoner på elektromagnetiske felt etterhvert ble forklart med flimmer og forøvrig med psykologi. Bevisbyrden ble påført dem som faktisk ble syke, og som ikke hadde hverken kapasitet eller andre forutsetninger for å bevise at deres fysiske reaksjoner var reelle. Noen klarte ikke dette over tid, og tok sitt liv.

Wibom fortsatte å forske på effekten av flimring på velbefinnende hos «såkalt el-overfølsomme». I følge en oversikt fra Forskningsrådet för arbetsliv och socialvetenskap fulgte han opp med et prosjekt med 60 nye personer, i følge prosjektbeskrivelsen med den hensikt å finne avbøtende tiltak:

… Om projektet visar att många s k [såkallade, EF] elöverkänsliga är ovanligt känsliga för ljusvariationer från lysrör och bildskärmar öppnas möjligheter till utvecklande av besvärslindrade åtgärder …

Prosjektet leverte inn sin sluttrapport i 2004. Den har jeg ikke sett. Jeg har forsøkt å komme i kontakt med Wibom, men uten å lykkes.

De uløste spørsmålene

Saken reiser en rekke viktige spørsmål:

  1. Ser vi stort på det, ser vi at det skjedde en gradvis endring i den toneangivende oppfatning fra at skadevirkninger fra høyfrekvent stråling er en naturlig sak, via forestillingen om at noen er ekstra følsomme for slikt, til at slike reaksjoner må være psykosomatiske og basert på innbilning eller ha andre årsaker. Hvordan kom denne prosessen i stand?
  2. Deler av denne prosessen er kjent (og jeg har omtalt slikt i en rekke bloggposter), men store deler er ukjent: Hva skyldtes det at forskerne trakk fram stadig flere mulige årsaker? Ligger det i forskningens natur, eller lå det en strategi bak?
  3. Det er jo en kjent mediestrategi å møte argumenter med å utvide temaet og la det forgrene seg, likeså å hevde at «det trengs mer forskning for å klarlegge årsakene». Hvem fremmet i så fall en slik strategi, og hvordan ble det gjort?
  4. Hva var egentlig Sandström & co og Wibom & co sine roller? Ble prosjektene deres finansiert og/eller formet – av myndigheter, næringen eller dem selv – for å «flise opp» arbeidet med å finne årsakene, eller for å skjule de akutte helsevirkningene av elektromagnetiske felt? Eller var prosjektene formet utfra de beste hensikter om å finne fram til årsaker man kunne gjøre noe med for å mildne de rammedes plager? Disse to mulige forklaringene utelukker ikke hverandre. Hvis begge er rett samtidig, hvem håndterte da den bakenforliggende strategien?
  5. Var det med hensikt at Wibom & co lot være å omtale i sammendraget at virkningen av elektromagnetiske felt var fjernet gjennom omfattende skjerming av testinstallasjonen, men at de elektromagnetiske feltene ville vært sterkeste faktor dersom man hadde testet for dem? I såfall, hvorfor droppet Wibom & co omtalen i sammendraget? (Det kan selvsagt ha vært av plasshensyn, og ha vært helt legitimt, selv om det samtidig ble fortegnende og ble utnyttet av dem som hadde interesse av det.)
  6. Forskere har ikke kontroll over hvordan deres forskningsrapporter blir popularisert og brukt. De er ofte vitne til at det oppstår mistolkninger når resultatene deres videreformidles. Noen engasjerer seg ikke i det, mens andre er opptatt av det og forsøker å rette opp. Hva foretok Sandström & co og Wibom & co seg når de så at deres forskning ble brukt til å diskreditere at elektromagnetiske felt fra blant annet skjermer og lysstoffrør kunne gi biologiske reaksjoner?
  7. Uten en tydelig overdrivelse av flimringsforskjellene mellom glødelamper og lysstoffrør, var det jo ikke noe faglig fundament for Wibom & co’s eksperiment, som jo skulle vise at flimringen kunne forklare vesentlige deler av «såkalt el-overfølsommes» symptomer. Hvorfor overdrev Wibom & co disse forskjellene? Var de påvirket av resultatet de ønsket å oppnå? Hadde de i såfall noen oppdragsgivere bak denne agendaen? Hvem var isåfall de? Hvordan ble prosjektet finansiert?
  8. Hvis forfatterne handlet i god tro og med ærlige hensikter, hvorfor var forsøket designet slik at man ikke kunne få fram virkningen av elektromagnetiske felt? Ville det ikke vært enkelt å designe forsøket slik at de kunne undersøke virkningen av elektromagnetiske felt og flimringen hver for seg og sammen? Hvorfor ble ikke det gjort?
  9. Hvis forfatterne tok for gitt at elektromagnetiske felt hadde en symptomframkallende virkning, og at de bare ville undersøke eventuelle tilleggsvirkninger fra lysstoffrør, hvorfor omtales det ikke at dette var poenget?
  10. Ofte er det én person som står for skrivearbeidet, mens de andre forfatterne følger med. Så noen av forskerne i teamet at artikkelen fikk et budskap de ikke kunne innestå for ved at virkningen av elektromagnetiske felt ble underkommunisert? Gjorde de i så fall noe for å markere det, eller korrigere det?
  11. Mangelen på forståelse og aksept – med tilhørende uvettig behandling i helsevesenet – har ført mange «såkalt el-overfølsomme» til å fortvile og ført dem ut i desperate livsvalg. Der har vært flere tilfeller av selvmord som ser ut til å ha en slik forklaring. I tillegg er det for lengst funnet og godt dokumentert at der er en nevropsykiatrisk sammenheng mellom eksponering for elektromagnetiske felt og depresjon (se f.eks. Martin L. Palls metastudie, Pall 2015). Man kan altså av rent fysiske årsaker bli alvorlig deprimert av eksponering for elektromagnetiske felt. Når forskning eller feiltolkning av forskning får slike følger, bør vi da snakke om medvirkning til selvdrap?
  12. Hvis forskningsprosjekter med hensikt bringer kunnskapsgrunnlaget på villspor, og forskerne forstår at det skjer uten at de griper inn, bør vi da kunne snakke om planlagt og aktiv medvirkning til selvdrap, eventuelt om passiv medvirkning?
  13. Når medier tar lett på oppgaven og lettvint gjengir pressemeldinger fra trådløsbransjen hver gang denne slår fast at «der er funnet at det ikke er noen sammenheng» mellom eksponering for elektromagnetiske felt og helseplager, kan vi da snakke om uaktsomhet og et tilsvarende ansvar?

Dette er alvorlige spørsmål. Den juridiske siden er kanskje ikke en sak for etterforskere av Harry Holes type, men mer for statsadvokater og jurister i den akademiske verden. Men til å finne ut av hvilke motiver som var tilstede hos hvem, om de-legitimeringen av biologiske reaksjoner på elektromagnetiske felt var bevisst tilsiktet eller bare en uheldig effekt av blinde krefters spill, og hvor direkte koplingen kan sies å være mellom lysstoffrør-forskningen til selvdrapene – til alt dette kan det trenges en person av Harry Holes kaliber, minst.

 

Einar Flydal, 10.04.2017

PDF-versjon: EFlydal20170410Lysstoffrør-for-HarryHole

Referanser:

Adams, Ronald L, Williams, R.A.: Biological Effects of Electromagnetic Radiation (Radiowaves and Microwaves) Eurasian Communist countries (U), US Defense Intelligence Agency, 1975, http://media.wix.com/ugd/86579e_cd32f0b5b17c4ecf84dc722f1f1a18e5.pdf

Forshufvud, Ragnar: Bostad ochhälsa, en praktisk handbok för ett sundare hem, Mimers brunn, 1998

Granlund-Lind, Rigmor & Lind, John: Svart på vitt, Röster och vittnesmål om elöverkänslighet, Mimers Brunn Kunskapsförlaget 2002. (Engelsk oversettelse: «Black on White.Voices and Witnesses about Electrohypersensitivity. The Swedish experience», 2005, 252 sider, kan lastes ned HER.

Nordström, Gunni & von Schéele, Carl: Sjuk av bildskärm, Tiden Förlag, Stockholm, 1989

Pall, Martin L. Microwave frequency electromagnetic fields (EMFs) produce widespread neuropsychiatric effects including depression. J Chem Neuroanat. 2015 Aug 20. pii: S0891-0618(15)00059-9. doi: 10.1016/j.jchemneu.2015.08.001. [Open Access] http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0891061815000599

Presman, A. S.: «Electromagnetic Fields and Life», engelsk utgave: New York, 1970

Sandström, M. et al: «Neurophysiological effects of flickering light in patients with perceived electrical hypersensitivity», JOEM, vol. 39, No.1, Jan 1997

Wibom, R., Nylén, P., Wennberg, A.: Flimmer från lysrör. En möjlig bidragande orsak til besvär vid «elöverkänslighet». Arbetslivsinstitutet undersökningsrapport 1995:31

 

2 thoughts on “Lysstoffrør og selvmord: En sak for Harry Hole?

Kommentarer er stengt.