Statens strålevern rakk akkurat å ferdigstille en brosjyre om hvorfor «smartmålere» (AMS) ikke er helseskadelige i tide til det store folkemøtet om «smartmålere» på Melbu i Vesterålen i går, 22.8.

Dette er en brosjyre som fortjener å bli lest. Den demonstrerer hvordan etaten er på et delvis tilbaketog, er akterutseilt i kunnskaps-utviklingen, og kun evner å tenke innenfor en lukket logikk der strålingen aldri kan være i stand til å skade så lenge den er svakere enn de romslige grenseverdiene.

1. Sender ikke lenger så sjeldent som før

Statens strålevern har gjentatte ganger hevdet at målerne kommuniserer så sjeldent. Det er nå endret: i stedet heter det nå at «det spiller ingen rolle hvor mange ganger i døgnet strømmåleren din sender data til nettselskapet, for strålingen er fortsatt svak.»

Formuleringen dekker et forsiktig tilbaketog ved å fortelle at hyppigheten ikke betyr noe. Men setningen forteller mer enn som så: den vitner enten om tilsiktet snedig formuleringskunst, eller om helseskadelig uvitenhet. Strålevernet uttaler seg nemlig her om en latterlig liten del av kommunikasjonen:

Overføringen av målerdata til nettselskapet tar svært kort tid (rundt 0,04 sekunder per gang), og sendes til faste tider hver sjette time fra Kamstrup-målere (kl. 0, 6, 12, og 20), og hver time fra Aidon-målere. Står det mange målere sammen, kan det bli riktignok bli en del datatrafikk utav dette, men det er uansett lite.

Verre er det at Strålevernet tydeligvis er blitt klar over at målere som bruker såkalt maskenett-teknologi, ikke bare sender forbruksdata, men at de ganske ofte sender «HALLO-HER-ER-JEG-signaler» for å holde nettverket i orden og melde fra at de er tilgjengelige:

Kamstrup-målerne sender slike meldinger hvert kvarter, og Aidon-målerne sender dem faktisk oftere enn hvert sekund, noe som i praksis vil si hele tida døgnet rundt.

Loggen fra en av EMF Consults målinger viser a) 10 sekunder av typisk signalering fra en Aidon-måler, b) en zooming som viser at denne samme signaleringen består av brå pulser med svært svak eller ingen aktivitet imellom, og c) nok en zoom der vi ser at hvert «HALLO, HER ER JEG!»-signal kommer brått og varer litt – nærmere bestemt målt til 17,6 millisekunder per gang.

a) 10 sekunder av representativ stråling fra en Aidon-måler (logging: EMF Consult)

b) Kraftige pulser med liten eller ingen stråling imellom, og c) Pulslengde: 17,6 millisekunder (logging: EMF Consult)

Graf a) viser oss at disse korte, men altså hyppige «utbruddene» skjer hele tida. Hver puls har en varighet, såkalt pulsbredde, på rundt 17 millisekunder. Pulsene – eller kanskje det heller burde beskrives som små, brå, digitale «knyttneveslag» siden de kommer brått og er svært mye sterkere enn gjennomsnittseksponeringen – kommer i tillegg til den overføringen av målerdata som Strålevernet omtaler.

Et enkelt regnestykke viser at for Aidon-målere vil overføringen av målerdata ta omtrent et halvt sekund per døgn. «HALLO»-signaleringen vil derimot ta ca 1 time og 16 minutter 24 minutter per døgn – smurt så jevnt utover døgnet at vi kan regne signaleringen som døgnkontinuerlig. [Feil beregning. Rettet 2.4.2021. Det er fortsatt å regne som døgnkontinuerlig. EF]

Oftere enn hvert sekund sender altså Aidon-målerne en liten skur av energi. Energien overføres til det den måtte treffe. At helserisikoen er så svak fordi den er så sjelden, kan dermed umulig stemme. Statens strålevern feilinformerer.

2. Strålingen likefullt så «svak» at den «spiller ingen rolle»?

Strålevernets nye brosjyre forsikrer oss at strålingen er så svak at «det spiller ingen rolle hvor mange ganger i døgnet strømmåleren din sender data til nettselskapet». Her har Strålevernet tydeligvis glemt å ta med «HALLO-HER-ER-JEG»-signalene, som bare går mellom målerne, og utgjør hovedmengden av signaleringen. Men la oss legge godviljen til, anta at det ikke er tilsiktet, og konsentrere oss om signalstyrken:

Hvor svake er signalene? Når Strålevernets folk snakker og skriver om at signaler er «svake», bruker de et stammespråk som har tatt meg en tid å avkode:

«Svak» betyr

a) at strålingen er for svak til å skape registrerbar, skadelig varme. Det er den selvsagt når den er under dagens grenseverdier, for det er jo nettopp skadelig oppvarming som grenseverdiene er fastsatt for å hindre.

b) at strålingen er under grenseverdiene. Det er den rimeligvis også, for det skal sikres av fribruksforskriftens krav til maks sendeeffekt.

c) at strålingen er ikke-ioniserende, og derfor per definisjon ikke kan endre på så mye som et elektron.

Dette siste – at ikke-ioniserende stråling ikke kan slå i stykker molekyler og atombindinger – trodde man på tidligere. Det gjelder fortsatt i lærebøkene, men er forlengst forlatt: svake ionebindinger kan brytes lettere, kalsiumkanaler kan åpnes av særdeles svake energimengder, og en rekke andre fysiske endringer kan skje selv ved svært svak stråling. (Se f.eks. bloggpost 11.11.2016.)

Strålevernet lever fortsatt i den tro at det gamle verdensbildet gjelder, eller forfekter det i alle fall om troen har forlatt dem. Å forlate dette dogmet og tilpasse seg dagens kunnskap er tydeligvis for risikabelt. For skal Strålevernet tilpasse seg ny kunnskap, faller strålegrensene. Trossystemet rakner, og derfor må slike tanker avvises. Det minner om hvordan pavekirken måtte avvise ny kunnskap som utfordret det gamle verdensbildet den gang astronomene i tur og orden påviste at kirken baserte seg på feil forståelse av Jordas plass i solsystemet.

Straks Strålevernet for eksempel godtar de godt over 120 laboratorieeksperimentene som demonstrerer at selv meget svak ikke-ioniserende stråling kan åpne kalsiumionekanaler i celleveggene, og i løpet av fem sekunder øke cellenes oksidantproduksjon (Pall 2013, Yakymenko & al 2015), må etaten akseptere at «svak» i Strålevernets forstand slett ikke betyr at strålingen ikke kan skade.

Da må etaten utfra foreliggende kunnskap om sammenhengene mellom celleinflammasjon og helsevirkninger også akseptere at hjerteflimmer, mitokondrieskader, DNA-skader og Roleaux-effekter i blodet er blant de mange mulige utfallene av eksponering for svak ikke-ioniserende stråling. Ja, Strålevernet vil da til og med måtte akseptere at selv el-overfølsomhet og andre nevropsykiatriske virkninger, så som Alzheimers og Parkinsons og autisme er innenfor det mulige og godt forklarlige (Pall 2015).

Strålevernet har derfor som oppgave å hindre slik kunnskap i å bli anerkjent. Det skjer først og fremst – tror jeg – ved at de ansatte dyrker de gamle forestillingene og det gamle stammespråket og verner om skillet mellom ioniserende – og farlig – stråling, og ikke-ioniserende – og derfor ufarlig og «svak» stråling. Og så administrerer de strålevernet utfra dette verdensbildet.

Å vurdere når det er på tide å skifte til et mer moderne verdensbilde, har Strålevernet overlatt til eksterne utvalg av bransjenære forskere og utredere som er så godt plantet i de samme gamle forestillingene at de alltid kommer til samme konklusjon: den forskningen som utfordrer de gamle forestillingene, er det alltid noe galt ved. For det må det jo være. Stadig dukker det opp slike skandaler der lydighet mot dogmene i praksis betyr at helserisiko skjules – i Norge, Canada, Storbritannia, USA, Australia – kort sagt overalt der vi praktiserer ICNIRPs retningsgivende eksponeringsgrenser på 10 millioner mikroWatt per kvadratmeter, mens land med sterke tradisjoner innen stråleforskning og -vern, har lagt seg på en titusendel eller enda mindre. (Se figur.)

Hvor slår så eksponeringen fra de «smarte» målerne inn i skalaen mellom ICNIRPs oppvarmingskriterium og den naturlige bakgrunnsstrålingen? I en enkel tabell (nedenfor) har jeg ført inn en rekke referanser som vi kan bruke til å danne oss et bilde av hvor sterkt en Aidon-måler – verstingen blant de aktuelle målerne i Norge – stråler:

Jeg har angitt med streker i ulike farger fra øverst til nederst ved å bruke verdier jeg har fått oppgitt fra EMF Consult:

• maksimal teoretisk eksponering 0,5 meter fra måleren – 160.000 µW/m².
  (Står jeg i min egen entré og snakker med naboen, ville denne eksponeringen gjelde hvis jeg hadde fått installert en «smartmåler»)
• maksimal teoretisk eksponering 1 meter fra måleren – 40.000 µW/m².
• eksponering målt i en leilighet i Oslo – pulstopp på 300 µW/m², målt ved «godstolen»
• eksponering målt i samme leilighet – gjennomsnittsverdi på 2 µW/m², målt ved «godstolen»

Alle verdier er godt under norske grenseverdier, mens de er over – til dels lang over – en rekke grenseverdier foreslått eller anmodet om utfra foreliggende forskningsresultater.

Det store gapet mellom pulstopp (300 µW/m²) og gjennomsnitts-eksponeringen illustrerer en svakhet ved målemetoden: man måler gjennomsnitt over et tidsrom og sammenholder dette med grenseverdien for en en bestemt bærefrekvens. Det skal fange opp oppvarmingspotensialet.

Dette er selvsagt et meningsløst måleverktøy når man først erkjenner at der er andre skademåter enn oppvarming som kan gjelde. For eksempel kan det være pulstoppenes stadige «energi-skurer» som utløser helsereaksjoner. Da er det pulstoppene som burde tillegges vekt, ikke gjennomsnittsverdien. Og de ser vi kan danne lave frekvenser, som forskerne har sett har sterk biologisk virkning.

Målemetoden er strålevernets øyne. Målemetoder som ikke passer med skademekanismene, gjør strålevernet blind.

3. «Kontrollmålinger» vil selvsagt friskmelde

Brosjyren forsikrer oss forresten om at NKOM og Strålevernet vil gjennomføre kontrollmålinger etterhvert. Det er jo komplett uinteressante målinger, for vi vet hva som vil være referansen: dagens grenseverdier og dagens målemetoder.

Resultatet er derfor gitt: rapportene kommer til å forsikre oss om at eksponeringen ikke overstiger grenseverdiene selv om du lener hodet inntil sikringsskapet – til tross for at eksponeringen fra en Aidon-måler på én meters avstand kan være 400 – firehundre – ganger sterkere enn Europarådet har bedt EU-kommisjonen sørge for som ny grenseverdi på sikt – av hensyn til helse og miljø.

Slike kontrollmålinger er i realiteten bare et spill for galleriet, med mindre de koples til andre referanseverdier, så som EUROPAEM og Baubiologie sine, og santidig korreleres med helseundersøkelser, for eksempel slik det ble gjort i Okinawa (bloggpost 13.3.2015)..

4. «Vitenskapelig baserte grenseverdier»

Europarådets ønske om 1000 µW/m² som omgående og 100 µW/m² på sikt var basert på noen tusen fagfellevurderte forskningartikler, gjennomgått av et trettitalls forskere. Evalueringene ble også publisert etter fagfellevurdering. Det var altså et ønske om nye grenseverdier – basert på vitenskap, ikke på føleri eller lefling med opinionen. Og det innebar å senke eksponeringen til en 100.000-del av dagens grenseverdier for mikrobølget stråling. Det blir man antakelig ikke populær av, så jakten på velgerne var heller ikke årsaken.

I Statens strålevern hersker det derimot den oppfatning at dagens norske grenseverdier er vitenskapsbaserte i motsetning til andre og lavere verdier, som angivelig er baserte på «andre politiske vurderinger», som Strålevernets Tone-Mette Sjømoen uttrykte det under folkemøtet i Melbu.

Skal tro hva disse landene, som Russland, Tsjekkia, Italia, Canada, Kina og Østerrike har å si til en slik uttalelse… Ja, basert på vitenskap er nok også de norske grenseverdiene, men åpenbart på dårlig vitenskap, som forsvares av disse komitégjennomgangene som alltid finner innvendinger mot ethvert forskningsresultat som truer det gamle verdensbildet, men ikke mot de som ikke truer det. Meningsløsheten i dette forstår man tydeligvis ikke på innsiden – eller vil ikke forstå – før man bryter ut av den sirkulære tankegangen.

I brosjyra fra strålevernet forsikres det om at «ekspertgrupper og vitenskapelige komiteer gjennomgår all tilgjengelig forskning på strålingsområdet jevnlig». Det er en overdrivelse. De gjør ikke det. Det publiseres en rekke studier om stråling og helse i fagtidsskrifter de aldri rører, f.eks. tidsskrifter for plante- og bieforskning. Disse komiteene vil heller ikke se på metastudier, altså studier om studier, som jo er gullstandarden i forskningen. Det sirkulerer også flere historier om komitemedlemmer som forsøker å få med sterke studier som vil utfordre dagens grenseverdier, men som blir avvist av komitélederen. I tillegg brukes konklusjonene fra disse «ekspertgjennomgangene» til å hevde at «der ikke er påvist» noen helseskader, og å legitimere dette ved å hevde at de mange forskningsstudier de har underkjent på grunn av irrelevante mangler, angivelig «ikke har klart å påvise» noen skadelige virkninger.

Strålevernets brosjyreforfatter serverer også på dette punktet ganske enkelt en bløff, eller bringer bare til torgs gjengse oppfatninger i miljøet som savner reelt grunnlag. Databasene over forskningsrapporter på feltet viser noenlunde dødt løp eller et flertall målt i antall studier som finner skader opp mot de som ikke finner det. Men det er ikke viktig, for studier som ikke finner sammenhenger, teller fint lite. Å ikke finne sammenhenger kan enhver klare. Det er studiene som finner sammenhenger og som holder mot rimelig kritisk vurdering, som teller. Det er disse studiene som skal undersøkes med kritisk blikk, og som skal gjelde om de er gode, selv om de andre måtte være i massivt flertall. Det er grunnleggende innen all forskning.

—

Som fagetat er Statens strålevern premissleverandør til NVE i spørsmål om helserisiko fra «smartmålerne». NVE føler seg prisgitt Strålevernets vurderinger – for å gå imot sin fagetat gjør man ikke i statsadministrasjonen. I stedet velger man å stå last og brast, selv når man skjønner at det skurrer. Slikt kalles både i jussen og i samfunnsansvarsterminologien for medvirkning.

Det er kanskje på tide å tenke om på denne strategien og heller ta et oppgjør på kammerset.

Einar Flydal, den 24. august 2017
(noen formuleringer og formatering endret 26.08.2017)

PDF-versjon: EFlydal20170824-FakenewsfraStrålevernet

Referanser

Pall ML. 2013 Electromagnetic fields act via activation of voltage-gated calcium channels to produce beneficial or adverse effects. J Cell Mol Med 17:958-965.

Pall ML. Microwave frequency electromagnetic fields (EMFs) produce widespread neuropsychiatric effects including depression, Journal of Chemical Neuroanatomy, 2015 http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0891061815000599

Statens strålevern: «Svak stråling fra smarte strømmålere», Stråleverninfo 09 17, 2 s, 21.08.2017

Yakymenko, I & al.: Oxidative mechanisms of biological activity of low-intensity radiofrequency radiation, Electromagn Biol Med, Early Online: 1–16, 2015, http://informahealthcare.com/doi/abs/10.3109/15368378.2015.1043557