Fire kommuneoverleger i Vesterålen har sendt brev til strømnettselskapene i området. Der erklærer at el-overfølsomhet er utslag av angst (Bladet Vesterålen 19.08.2017). De slår videre fast at slike reaksjoner som enkelte påberoper seg fra eksponering fra menneskeskapte elektromagnetiske felt og stråling (EMF), dermed er innbilt, eventuelt har andre årsaker. Disse legene trenger voksenopplæring, i likhet med mange andre som ikke har fulgt med.
De samme legene slår dessuten fast at de nye «smartmålerne» stråler så svakt at de uansett ikke kan plage noen. De ønsker derfor at eierselskapene av strømnettene ikke skal kreve legeattest for helseplager – for det er jo nærmest å oppfordre til svindel, slik de ser det. Dessuten har det – i følge dem – aldri latt seg påvise at noen får reelle reaksjoner av slikt.
Deres påstander er forståelige, for de har vært sultefóret på informasjon.
Selv i spesialistutdanningen i arbeidsmedisin, der miljømedisin inngår, er det knapt tid til noe som helst om EMF og helserisiko. Legene videreformidler derfor en foreldet versjon av hva som formelt sett fortsatt er norsk helsepolitikk, men som det ser ut til at sentralforvaltningen selv (HOD og Hdir) nå bare forfekter fordi noe annet er for vanskelig – som for eksempel å snu om:
Helsepolitikken overfor el-overfølsomhet bygger sitt syn på en sjeldent tendensiøs utredning (Oftedal 2006, brukt i FHI-rapport 2012:3), som i hovedsak underbygget sin konklusjon med sjeldent tendensiøs forskning (Rubin & al 2011). Dette var forskning som var gått ut på dato og ble sett på som sterkt tendensiøs – for ikke å bruke verre ord – av mer oppdaterte forskere. Slik forskning har ført legestanden bak lyset.
WHOs klassifikasjonssystem for sykdommer, ICD, har to diagnoser for eksponering for ikke-ioniserende stråling: R68.8 og W90. Der settes ikke krav om eksponeringens styrke. I en utredning for Nordisk råd (Levy & Wannag, 2000) advares det i forbindelse med R68.8 mot å anta at årsakene til fysiske reaksjoner på elektromagnetiske felt (EMF) er psykiske, ettersom «dette ikke er avklart». (I forbindelse med W90 er det ikke rom engang for en slik årsaksforklaring.)
I 2007 påviste biomedisineren Martin L Pall i en omfattende gjennomgang av litteratur om miljøgifter og «uforklarte lidelser» (ME, fibromyalgi, nakkesleng, gulfkrigsyndrom, multippel kjemisk overfølsomhet, m.m.) at de har som fellestrekk at de svekker energiproduksjonen på cellenivå gjennom selvvedlikeholdende forhøyet produksjon av oksidanter. Han går sterkt ut mot dem som mener årsakene kan være psykiske, og påviser i detalj hvor svak og uetterrettelig deres argumentasjon er. Han hadde da enda ikke sett på EMF som miljøgift.
I 2011 utga den danske nevrologspesialist Henrik Isager sin bok «Blinde pletter – om lægevidenskabens og sundhedssektorens amputerede virkelighed». Der demonstrerer han hvordan det han kaller «energitap-lidelser» er solid forankret i flere kunnskapstradisjoner, solid påvist, og helt på linje med blant annet Palls funn fra 2007. Isager viser hvordan lidelsene kan testes objektivt medisinsk, og hvordan uvitenhet i helsesektoren påfører folk ekstra plager – både gjennom overfølsomhet som feildiagnostiseres, og ved økt generell helserisiko. Han tar med el-overfølsomhet i dette bildet.
I 2013 påviste Pall i en forskningsgjennomgang av et stort materiale at eksponering for selv svak EMF utløser spontan forhøyet oksidantproduksjon. En rekke uavhengige laboratorietester på cellekulturer påviste dette. En lang rekke teoretiske og praktiske studier, både før og etter hans forskningsgjennomgang, bekrefter dette bildet i alle levende vesener, også planter og blåskjell og insekter. De har neppe EMF-angst.
At el-overfølsomhet har rent fysiske grunner, er således solid belagt. Her trengs ingen psykologisering.
Antakelsene om hvor mye som skal til for å påvirke en celle gjennom EMF-eksponering, har til overmål vært feilvurdert med faktor 7,2 millioner, fordi man ikke tok hensyn til de spenningsstyrte kalsiumkanalenes ekstreme følsomhet for EMF (Pall 2016).
Motsatt av hva kommuneoverlegene hevder, lar blindtester av el-overfølsomme seg fint gjøre, og er gjort av flere på metodisk god måte. Se f.eks. Rea & al 1991 for en gammel, men svært solid dobbeltblind test. Den ga 100% treff blant de som var testet og påvist el-overfølsomme: de el-overfølsomme som ble forhåndstestet og funnet å reagere på en bestemt type EMF, tok altså aldri feil i blindtestene når de ble eksponert for samme type EMF som man først hadde verifisert at de reagerte på. Altså lot det seg gjøre å finne at de reagerte på EMF.
At el-overfølsomhet ikke lar seg verifisere, er således en myte. Den målbæres av Statens strålevern, som selv ikke har faglig kompetanse til slike vurderinger, det har etaten selv gikk klart uttrykk for i brevs form (sak 15/00224/301, 29.4.2015). Og så binder den opp legene til å mene det samme, ettersom Statens strålevern er HODs fagetat.
Der fins også objektive indikasjoner som kan testes fysisk. Arbeids- om miljømedisinske sentre ved våre sykehus skal kunne foreta tester av el-overfølsomme, men mitt inntrykk er at de har vansker med et helsebyråkrati som ikke klarer å fri seg fra gamle dogmer og at svært få tester utføres. Men førstelinjetjenesten kan ordne opp selv: Diagnostiske hjelpemidler som temmelig lett kan tas i bruk av almennpraktikere, objektive tester som kan analyseres i laboratorier, og terapeutiske tiltak for EMF-relaterte lidelser og sykdommmer fins beskrevet f.eks. i Belyaev & al 2016, også kalt EUROPAEM-retningslinjene, hos Isager 2011 og hos Belpomme 2015.
Gjenstår så spørsmålet om strålingen faktisk er så svak at den ikke kan gjøre skade:
Eksponeringsnivåene fra de trådløse Aidon-«smartmålerne» kan teoretisk nå opp i 40.000 µW/m2 ved én meters avstand. Normalt vil eksponeringen kanskje være langt svakere. Så lavt som 2 µW/m2 – med pulser på 300 µW/m2 – er målt i en boligblokk i Oslo nylig. Selv dette er mer enn nok til å gi overfølsomme betydelige fysiske plager og overskrider med god margin de grenseverdier store fagmiljøer og mange faglige og politiske organer forsøker å få gjennomslag for – for eksempel Europaparlamentet.
Sykehistoriene florerer nå både i Norge og internasjonalt, til tross for hvor vanskelig det kan være – og hvor lang tid det gjerne tar – å knytte diffuse symptomer som hodepiner, slapphet, hjertebank, og liknende til en teknisk innretning de fleste ikke ante at man kunne bli plaget av. Langsiktige, skadelige virkninger av slike eksponeringsnivåer er også godt dokumentert i forskning over mange tiår kloden rundt.
Mer oppdatert kunnskap vil forhåpentligvis få disse kommuneoverlegene til å endre standpunkt. Kanskje de til og med vil finne det rett å advare mot «smartmålere» og mot mobilmaster på eller nær kommunale bygg?
Så kan man lure på hvordan i all verden vi i Norge har fått slike grenseverdier at de ikke beskytter mot slike plager. Det og mye mer er tema for foredraget om «smartmålere» og helserisiko som jeg holder i Melbu 22. august. Legene er herved invitert, eller vi kan ta det på enerom tirsdag 23. hvis de inviterer.
Einar Flydal, 19. august 2017
PDF-versjon: EFlydal-20170819-Smartmålere-Legene i Vesterålen trenger voksenopplæring
(Denne teksten sto som artikkel i Bladet Vesterålen 20.08.2017)
Referanser:
Belpomme, D., C. Campagnac, and P. Irigaray. 2015. «Reliable disease biomarkers characterizing and identifying electrohypersensitivity and multiple chemical sensitivity as two etiopathogenic aspects of a unique pathological disorder.» Reviews on Environmental Health 30 (4):251-271. doi:10.1515/reveh-2015-0027.
Belyaev I et al., EUROPAEM EMF Guideline 2016 for the prevention, diagnosis and treatment of EMF-related health problems and illnesses, DOI 10.1515/reveh-2016-0011, lastes ned fra https://www.degruyter.com/view/j/reveh.2016.31.issue-3/reveh-2016-0011/reveh-2016-0011.xml?rskey=BFhF0Q&result=1
Dansk oversettelse, komplett med vedlegg fins HER.
FHI-rapport 2012:3: Alexander, Jan et al.: Svake høyfrekvente elektromagnetiske felt – en vurdering av helserisiko og forvaltningspraksis, FHI-rapport 2012:3, Folkehelseinstituttet, 2012, lastes ned fra http://www.fhi.no/
Isager, Henrik: Blinde pletter – om lægevidenskabens og sundhedssektorens amputerede virkelighed, Forlaget Hovedland, 2011
Levy, Finn & Wannag, Axel (red.): The Nordic Adaptation of Classification of Occupationally Related Disorders (Diseases and Symptoms) to ICD-10, Nordic Council of Ministers, 2000, lastes ned fra http://media.wix.com/ugd/86579e_95ad26d185144c0a94b057a86dc3a1c8.pdf
Oftedal, Gunnhild: «El-overfølsomhet – utredning om årsaker og mulige tiltak og behandlingsopplegg», utredning på oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Avd. for teknologi, 2006
Pall M L.: Electromagnetic Fields Act Similarly in Plants as in Animals: Probable Activation of Calcium Channels via Their Voltage Sensor, Current Chemical Biology, 2016, 10, 74-82
Pall M L.Electromagnetic fields act via activation of voltage-gated calcium channels to produce beneficial or adverse effects. J Cell Mol Med 17:958-965, 2013
Pall, M L: Explaining «Unexplained Illnesses – Disease Paradigm for Chronic Fatigue Syndrome, Multiple Chemical Sensitivity, Fibromyalgia, Post-Traumatic Stress Disorder, Gulf War Syndrome, and Others, 2007
Rea, William & al, Electromagnetic Field Sensitivity, Journal of Bioelectricity, 10 (1&2), 241-256, 1991
Rubin, GJ, Hillert, L, Nieto-Hernandez, R, van Rongen, E, Oftedal, G: «Do People With Idiopathic Environmental Intoleralnce Attributed to Electromagnetic Fields Display Physiological Effects When Exposed to Electromagnetic Fields? A Systematic Review of Provocation Studies», Wiley, 2011