Det hender jeg får gamle kjente fra telekom-bransjen på telefonen. Her om dagen ringte en jeg kjente da han var direktør i et stort telekom-selskap. Jeg vil gjerne snakke med deg, sa han. For nå har samvittigheten begynt å plage meg for alvor. – Vi snakker 5G og Tingenes Internett, sa han …

– Du skjønner, når man jobber i disse bedriftene, blir man så enormt styrt av profittjaget. Du fokuserer på bunnlinja og springer i ett kjør for å nå inntektene du skal nå i kvartalsbudsjettet. Man ser verken til høyre eller venstre, kun på de økonomiske resultatene. De avgjør om du får bonus, forfremmelser, spennende nye jobber der du kan tjene enda mer. Og det er klart, når du kan tjene 150 millioner på noen år, så stenger du ute alt som forstyrrer, og du har ikke tid til å gå noe som helst informasjon etter i sømmene hvis den ødelegger for måloppnåelsen. Og slik var det også for meg. Jeg tror de årene var de mest bevisstløse årene i mitt voksne liv. Jeg så aldri etter motforestillinger.

– Jeg tror jeg forstår, sa jeg. Jeg har jo sett dem på nært hold, sjefene som var i Telenors svære organisasjon som på det meste vel hadde opptil sju nivåer ledere. Idrettsfolk, ganske mange av dem, og vante til å sette seg mål. Så sloss de iherdig for å nå dem, og fikk sine underordnede til å kjempe like intenst. Individuelle kontrakter med solide bonuser dersom inntektsmålene ble nådd. Slike kontraktutkast så jeg stadig i kopirommet da jeg holdt til i lokalene til konsernets personalavdeling. De skaper en spesiell type mennesker, og de tiltrekker seg en spesiell type mennesker. Selv hadde jeg helt andre ansettelsesvilkår der jeg jobbet. Som forsker og rådgiver har du normalt ingen bonuser i kontrakten, bare fastlønn.

Dessuten leser jeg boka «Corporate ties that bind» for tida. En samling artikler om hvordan store selskaper innen kjemi og trådløst systematisk – og usystematisk – har underslått opplysninger om helse- og miljøskader i tiår etter tiår, og hvordan profittjaget driver dem til det, alle store ord om samfunnsansvar til tross. Dessuten har vi alle konsulentene og forskerne som er avhengige av å levere slikt som passer til selskapets ønsker, egenforståelse og strategi, og som er villige til å tilpasse sine premisser, forskningsopplegg og konklusjoner slik at de passer selskapet. Ledelsen får de konklusjoner de ønsker, og kan henvise til at saken er utredet av forskere og konsulenter, at konklusjonen er klar, og at nå kan vi legge diskusjonen bak oss: – PCB i naturen er ikke så skadelig. – Tobakksrøyking gir ikke lungekreft. – Asbest er ikke årsak til helseproblemer. – Mobiltelefoner og smartmålere kan umulig føre til akutte helseplager.

Disse store selskapene, som har forskningsbudsjetter større enn mange land har, kan også tilby sine konklusjoner og sin konsulenter til statsmyndigheter og til offentlige utvalg i WHO, standardiseringskomitéer og rådgivende organer, og får slik en enorm påvirkning på begge sider av bordet. Om konsulentene – eller forskerne – hvitvasker bransjens produkter fordi de ikke vet bedre eller fordi de lar seg kjøpe for pengene, er uvesentlig, så lenge det virker.

Men tilbake til telekom-direktøren, som hoppet lett fra det ene temaet til det andre som plaget ham:

– Du er vel klar over investeringsselskapet In-Q-tel?, spurte han. – Det er CIA sitt investeringsselskap som skal hjelpe fram Tingenes Internett-teknologier og ditto plattformer. Nettet snører seg stadig tettere, og det kan ikke være sunt. Barn fratas en naturlig «off-line» oppvekst. Det kan ikke være rett å utvikle et overvåkingssamfunn der foreldre varsles på sine Google-klokker bare barnet faller og skrubber seg på kneet. Slikt skal barna lære seg å takle selv. Men for oss i bransjen var det flott. For det betød enda et lite sugerør inn i forbrukernes lommebok.

– Det samme gjelder for smartmålerne. Selvsagt er hensikten for selskapene å tjene penger på informasjonen som strømmer inn om forbruksmønstre. Og de vil bruke all verdens datadirektiver til å sørge for at alle aktører skal få lik tilgang. Da ser de ikke etter om strålingen er skadelig eller ikke, for det er myndighetene sitt ansvar. Og hvem sitter vel der? Enten ingen, eller bare ganske få. Og de får sine premisser og sin informasjon fra bransjens rådgivere og forskere.

– Ja, sier jeg. Det er nettopp det mønsteret jeg ser. Og enda verre blir det når disse selskapene kan kjøpe seg innflytelse, slik det skjer i USA når bransjefolk sponser presidentkampanjer og deretter blir tildelt jobben som sjef for statens forvaltningsorganer på feltet. I USA har alle de tre siste sjefene for FCC kommet fra toppstillinger i trådløsbransjen, og selvsagt driver de fram 5G nå, som en trojansk hest. Bortsett fra i Palm springs og noen få andre steder der de rikeste av de rike bor. Der er det gjort unntak, for Trump og Gates og andre topper vil slett ikke ha disse strålekildene utenfor vinduene sine.

– USA er spesielt, sier eks-direktøren på telefonen, mens samtalen har passert sin første time. – Men det er jo der vi får de tekniske standardene fra, og det er der premissene settes for hvordan lover og regler og strålevernet utformes. Da 5G-racet først ble satt i gang der, gikk startsignalet også i resten av verden. Og vet du hva? For å få 5G til å virke, må det antenner til omtrent i hver eneste lysmast, og de kommer til å bli plassert så tett at vi blir gående innsauset i en stråling som helt åpenbart må være skadelig, selv om den er «svak» fra hvert enkelt punkt. Det er snakk om milliarder av bokser som skal plasseres ut, om uante muligheter for informasjonsinnsamling, om inntektsmuligheter som får ethvert selskap i bransjen til å ta på seg piggskoene, utforme de supermotiverende bonusavtalene, og fyre av startskuddet. Tror du noen har tid til å undersøke om teknologien kan gi kreft, ADHD, søvnløshet eller diabetes når startskuddet har gått? Nei, da lytter man bare til de rapportene som passer, og feier resten til side ved å skaffe seg unntak fra normal produktkontroll …

Her avbryter jeg og forteller historien om hvordan slike svake pulser kan virke så sterkt – historien om pulsene i værfronter som vrir kollagen-molekyler og dermed påvirker membraner hvor som helst i kroppen – de samme pulsene som vi finner igjen i moderne mikrobølget kommunikasjonsteknologi fra GSM til smartmålere. (Se mer i boka «Smartmålerne, jussen og helsa», i vedleggets pkt. 4.2.6, side 102: Værsyken og pulsene.)

– Hva? Stemmer det? Kan det skje slik?, hører jeg i andre enden av telefonen. – Ja, egentlig forbauser det meg ikke. Det er jo så mye vi ikke vet om hvordan biologien virker. Jeg har vært et råskinn innen salg, men nå sier det stopp. Jeg skal ut av dette, for jeg forstår at det er feil. Våre barn tåler det ikke, vi må hente friheten tilbake, skape rom for å være «off-line». Vi selv tåler det ikke heller. Kloden tåler det ikke. Jeg legger om. Dette må vi snakke mer om. Nå har vi snakket i halvannen time…..

Så avtalte vi ganske enkelt at vi skal møtes igjen. Han er ikke den første av mine gamle kjente fra IKT-næringen som gjør disse oppdagelsene, og han blir ikke den siste.

Einar Flydal, den 1. november 2018

PDF-versjon: EFlydal- 20181101 -Telekom-direktør på telefonen

 

Kilder:

«Smartmålerne, jussen og helsa», Z-forlag 2018, juridisk utredning ved Advokatfirmaet Erling Grimstad AS og kunnskapsstatus ved Einar Flydal (last gratis eller bestill her)

Walker, Martin J. (ed.): Corporate ties that bind – An Examination of Corporate Manipulation and Vested Interests in Public Health, Skyhorse Publishing, N.Y., 2017