Strålevernet i avisa Varden: Å lyve uten helt å lyve

opera13.04.2019 , 18.02.25 (37) Einar Flydal - Opera

Kan du se noe skadelig stråling?» «Ikke jeg heller.» (Hva man finner, er avhengig av observasjons­metoder og vurderingskriterier.)

Man kan lyve uten riktig å lyve. Og man kan vri på fakta slik at man kan få motargumentene til å virke mer overbevisende enn virkeligheten. Om slikt gjøres for å forsvare gjeldende politikk, sin egen karriere, eller for å dekke over blundere, er ikke alltid så godt å avgjøre.

I mitt arkiv over utsagn fra Strålevernet har jeg etterhvert fått en pen liten samling slike fordreininger. Her får du et av de ferskeste tilskuddene…

Bakgrunnen

En pensjonert realfagslærer med biofysisk i kofferten ringte meg her en dag. Han, Erik Røys, hadde begynt å få helseplager av sin nye smarte AMS-måler, hadde så skaffet seg legeattest og fått fritak. Men selv etter at montøren hadde vært der for å fjerne kommunikasjonsmodulen i nettselskapets Aidon-måler, lyste det lamper i Erik Røys sitt sikringsskap som tydet på at måleren fortsatt drev radiokommunikasjon. Røys ble rimelig nok i tvil om det kunne ha seg slik, og ringte meg for å spørre meg til råds. (Er du i tvil, så sjekk her: bloggpost 27.08.2018.)

Dessuten hadde han skrevet et innlegg i telemarksavisa Varden om stråling og helseplager fra smartmålere og annet. Der skriver han at forskerne er uenige om smartmålerne sender ut mer stråling enn mobiltelefoner og trådløse nettverk. Videre skriver han at målerne åpenbart utløser helseplager, og at forskning underbygger at dette er å forvente. Innlegget sto 11. mars 2019 (bilde 2).

Erik Røys-Varden 11.03.2016-Staten bør ta regningen

Fra avisa Varden 11. mars 2019

 

Argumentasjonstriksene

Noen dager seinere, 22. mars, kom det en imøtegåelse fra Strålevernet ved seniorrådgiver Lars Klæboe (se bilde 3). Hans svar demonstrerer hvordan man ved å imøtegå en feilaktig påstand, i stedet for å hjelpe motparten til bedre opplysning av saken, kan forsterke tåketeppet, og lyve uten helt å lyve. Slik kan man ta til motmæle uten så lett å tas i usannheter, men ved å fordreie.

Slike triks oppdager man ikke ved rask gjennomlesning, og det ser ut til å være hensikten. Man må gå tett inn på teksten. Da finner vi også påstander der Klæboe åpenbart uttaler seg mot bedre vitende. Jeg forsøker, men finner ikke andre tolkninger enn at det dreier seg om løgn i embets medfør. Så la oss gå tett på:

Klæboe svarer slik at han skal tolkes som om han kommer med følgende påstander:

  1. Målerne sender ut mindre stråling enn mobiltelefoni og trådløse nettverk – hvilket er påviselig feil
  2. Målerne sender ut så lite stråling at de ikke er helsefarlige – hvilket er påviselig feil
  3. All skikkelig forskning på feltet viser at stråling fra smartmålere, mobiler og trådløse nettverk ikke fører til helseplager eller sykdommer – hvilket også er påviselig feil.
Klæboe-Varden 22.03.2016-Ikke faglig uenighet om strålingen2

Fra avisa Varden 22. mars 2019

Men Klæboe passer på å formulere seg slik at han ikke påstår alt det jeg legger ham i munnen ovenfor. Han får det bare til å virke slik. Egentlig påstår han at

  1. «Strålingen fra smartmålerne er bare på tusendeler av Strålevernets anbefalte grenseverdier.»

Dette er et faktum som Klæboe har litt – men bare litt – rett i: Slike målinger skal gjøres utfra maks effekt, og ikke utfra hvor svakt målerne sender under gunstige forhold, slik Klæboe åpenbart gjør. Strålingen fra en Aidon smartmåler kan da beregnes til 1/150 – en hundreogfemtidel – av Strålevernets anbefalte grenseverdi hvis måleren står 1,2 meter fra hodeputa, som er realistisk avstand i mange hjem. Det er et stykke fra tusendeler.

Men samtidig er strålingen fra den samme smartmåleren 4 350 000 ganger sterkere enn anbefalt føre-var-basert grense fra den europeiske forening for miljømedisinere, EUROPAEM, i deres retningslinjer fra 2016 (Belyaev 2016).

Tabeller som viser relevante tall for AMS-målere, både utfra maks-effekt og faktisk målte effekter, finner du i (Flydal 2018, figurene 17, 31 og 32).

Så kan man jo velge hvem man vil stole mest på: Har man størst tillit til en privat stiftelse med sterke bånd til næringen, ICNIRP, som i 1998 anbefalte en grense som kun skulle beskytte mot akutte oppvarmingsskader (ICNIRP 1998), og som Strålevernet har funnet det passende å gjøre til norske anbefalte grenseverdier? Eller vil man stole på føre-var-baserte anbefalinger basert på en redegjørelse for forskningsstatus på feltet fra 2016? Den tar hensyn til godt verifiserte forskningsresultater om andre skademåter, og er utarbeidet av et stort antall uavhengige forskere og klinikere som er spesialister på biologiske virkninger av elektromagnetiske felt.

I sin neste påstand slår Klæboe inn åpne dører med et utsagn som egentlig bare slår fast en selvsagthet, men markerer faglig trygghet og autoritet:

  1. «Forskere er enige om hvor sterkt smartmålerne sender.»

Her irettesetter Klæboe Erik Røys ved å slå fast at Røys tok feil da han vel egentlig bare forsøkte å uttrykke seg litt forsiktig og ikke ta munnen for full når han skrev at fagfolk var uenige. Det er de selvsagt ikke. For hvor sterkt de sender er jo objektive fakta. Derfor er de heller ikke uenige om hvor sterkt smartmålerne sender sammenliknet med mobiler og trådløse nettverk.

Men i stedet for å la de bli med dette, kunne Klæboe bidratt til å opplyse saken ved å fortelle at smartmålerne har en maks-effekt som er langt høyere enn mobiler og trådløse nettverk. For det fins det heller ikke tvil om. Men det underslår Klæboe. I stedet for å opplyse, slik etaten har som oppgave, bruker Klæboe sin formuleringskunst til å unngå å innrømme dette. Strålevernet hadde nemlig regnet feil, og har innrømmet det i brev, men vil ikke gjøre det kjent utad overfor alle dem som er blitt forledet (bloggpost 03.05.2018). I stedet griper Klæboe definisjonsmakten på falske premisser og får det til å virke som en naturlig slutning når han fremmer sin neste påstand:

  1. Det spiller ikke noen rolle om smartmålerne stråler sterkere eller svakere enn mobiler og trådløse nettverk, for uansett stråler de så svakt i forhold til grenseverdiene.

Her gjentar Klæboe bare den samme påstanden som seksjonssjef Tone-Mette Sjømoen kom med i sin tid (se samme bloggpost med vedlegg): – Den lille regnefeilen betyr jo ingenting når målerne i praksis sender mye svakere enn maks effekt og sender så langt under grenseverdiene.

Dette er intet annet enn en legitimeringsøvelse for å dekke over feil i egne rekker som har fått store konsekvenser rundt i kongeriket: Regnefeilen gjentas på nettsidene til samtlige nettselskaper i landet. De gjentar at strålingen er så mye svakere enn fra mobiler og trådløse nettverk. Hvilket betyr at de feilinformerer – og har feilinformert – samtlige kunder som har fått installert AMS-målere. Samtlige AMS-målere er følgelig installert på feil premisser, utfra feilaktige opplysninger gitt av Strålevernet.

Om dette ikke spiller noen rolle? Jo visst spiller det en rolle for folk om smartmåleren som står en meter eller to fra senga sender tre ganger så kraftig som en 3G-telefon natta gjennom! Mange skjønner at grenseverdier laget for å beskytte mot akutte oppvarmingsskader, og som ikke en gang fanger opp pulsing som biologisk virkningsmekanisme, ikke er relevante. De vet at det fins omfattende, solid vitenskapelig belegg for at slik pulsing skaper helseskadelige biologiske reaksjoner både på folk og dyr, også ved langt svakere stråling enn dagens grenseverdier. De vet det ikke bare i Norge, men over hele Europa, og hele verden. Derfor arrangeres det møter, høringer, kampanjer, opprop, protestskriv, osv. kloden rundt. Mange leser forskning og forskningssammendrag. De finner ut av det selv i mangel av myndigheter som gir rimelige svar.

Mot bedre vitende

Klæboe og etaten han representerer, har som oppgave å opplyse, gi korrekt informasjon, og gi anbefalinger som er egnet til å verne om folks helse. Klæboe kjenner til i det minste deler av forskningen som påviser skadereaksjoner. Han og etaten han representerer bør vite at kunnskapen om skadevirkningene er solid belagt i forskningsresultater og at resultatene er alment aksepterte blant uavhengige forskere.

Men denne etaten har valgt å lytte til rådene fra ICNIRP og «ICNIRP-kartellet», snarere enn å lytte til forskere som ikke har bindinger til bransjer og til andre etater og fagmiljøer med stor interesse av størst mulig albuerom og svakest mulige grenseverdier.

Klæboe og hans etat kjenner også til at selv disse kildene som etaten har valgt å bygge på, ikke er så kategoriske som han selv er på etatens vegne i sin avvisning av helsemessige konsekvenser.

Det er derfor direkte usant – hvilket i denne kontekstvanskelig kan betyr annet enn direkte løgnaktig – når Klæboe hevder at «forskningen ikke gir holdepunkter for å påstå at stråling fra strømmålere, mobiler eller trådløse nettverk fører til helseplager og sykdommer.» – Som om forskningen var en enhetlig blokk uten resultater som tyder på at slike helseplager og sykdommer kan oppstå. For hvem som helst kan lett konstatere ved å søke litt i forskningslitteraturen at bildet slett ikke er så ensidig. Faktisk finner den langt største delen av forskningen skadevirkninger. Dette er også Klæboe kjent med. Grafen under, som viser en sortering av alle publikasjoner i den medisinske basen Medline fra 1990 til desember 2017 etter om de finner skader under ICNIRP-grenseverdiene eller ikke (Lai 2017), har Klæboe også ganske sikkert sett før.

Lai2017

Forskningen som påviser skader, er i massivt flertall (Lai 2017)

Ved litt nærmere undersøkelser finner framstående forskere innen feltet at skal man først generalisere, må konklusjonen – slik grafen gir et hint om – bli den motsatte av den som Klæboe forsvarer:

Som sum viser forskningen at slik stråling belaster biologien og fører til helseplager akutt eller på sikt, og til sykdommer hos et betydelig antall i enhver befolkning, i tillegg til miljøskader. Dette er da også konklusjonen til en rekke forskningsgjennomganger som er foretatt opp gjennom årene, men som Strålevernet og Klæboe er kjent med, men ikke bryr seg om. Flere av dem er referert i EUROPAEM-retningslinjene.

Strålevernet og Klæboe er kjent med EUROPAEMs retningslinjer. Klæboe har kanskje til og med lest dem. Både han og Strålevernets øverste leder er også kjent med Arthur Firstenbergs omfattende bok «Den usynlige regnbuen – Historien om elektrisiteten og livet», og med en god del annen relevant litteratur som viser at slike ensidige påstander som Klæboe framsetter, ikke en gang stemmer overens med de mer forbeholdne formuleringene i retningslinjene fra ICNIRP og fra WHOs lille to-mannskontor The International EMF Project, som markedsfører ICNIRPs grenseverdier og metodikk.

Den altoverveiende delen av forskningen som tar for seg biologiske virkninger av elektromagnetiske felt av de styrker og med de egenskaper som vi finner i den polariserte, pulsede mikrobølgede strålingen fra moderne kommunikasjon fra de nye strømmålerne, mobiler og fra trådløse nettverk, påviser både akutte helseplager og mer langvarige sykdommer. For å finne en rekke fagreferanser om dette er det nok å bla litt bakover i mine bloggposter (f.eks. til 15.4.2019 eller til 08.01.2019, eller se på litteraturlista i EUROPAEM-retningslinjene.

Klæboe vet derfor at han serverer uetterretteligheter, og han gjør det på etatens vegne.

Man må dermed spørre seg hvem sitt ærend han går, og det har jeg gjort en stund:

  • Man kunne tenke seg at Klæboe – slik embetsmenn må av og til – er satt til å forsvare politikernes valgte linje, men det er det ikke, for politikerne har abdisert fra strålepolitikken. De anser strålepolitikk som for komplisert og har overlatt den til embetsverket, det vil si til Klæboe og kolleger. Han har i stor grad formet den norske strålevernpolitikken på ikke-ioniserende stråling over det siste tiår, med utredningen fra 2012 (FHI 2012:3), revisjonen av Strålevernloven og Strålevernforskriften, og gjennom sin deltakelse i det svenske strålevernets råd for helsevirkninger fra ikke-ioniserende stråling, som Nordens strålevern-etater lytter til. Der har han vært medlem en årrekke sammen med sentrale medlemmer av «ICNIRP-kartellet», som dominerer rådet (bloggpost 20.01.2017). Han følger ikke politikernes valgte linje, men skaper den slik at den følger ICNIRP-kartellets linje.

I tillegg seg jeg tre muligheter – og kanskje fins det enda fler:

  • Skal Klæboe forsvare sin egen tidligere forskning? Noe annet ville nesten være umenneskelig å forvente. Der har han først og fremst gjort ikke-funn i samarbeid med andre i «ICNIRP-kartellet» – slike som gjengen bak KOHORT-studien. Denne studien brukes kloden rundt som eksempel på hvordan man jukser med forskning, og fikk svært stor påvirkning på norsk helsepolitikk som «bevis» på at mobilbruk ikke fører til hjernesvulst (bloggpost 20.12.2014).
  • Skal Klæboe forsvare et Strålevern som dummet seg ut ved ikke å ta bekymringsmeldingene alvorlig, men lot NVE og nettselskapene plassere ut 2,3 millioner slike målere som forskning, klinisk erfaring og folks egne opplevelser viser at mennesker og dyr blir syke av? Hans innlegg tyder absolutt på dette.
  • Har Klæboe forlest seg på vitenskapsteori av det slaget som passer i de aksiomatiske fagene som matematikk og logikk, men ikke i fag som studerer og håndterer virkelighetens verden? Der settes som kjent beviskravene slik at overført på komplekse erfaringsvitenskaper som biologi og medisin, vil det ikke foreligge tilstrekkelige holdepunkter for at biologisk liv kan påvirkes, så lenge det fortsatt fins biologisk liv. Dette får stå åpent. Han markerer i alle fall en viss fjernhet fra metoder som er egnet når man konfronteres med den biologiske virkelighetens kompleksitet.

Hva som veier tyngst er ikke godt å si. Men man kan undre seg over at etatens overordnede, Helse- og omsorgsdepartementet, og sideordnede etater som Helsedirektoratet, NVE og Klima- og Miljødepartementet, finner en slik virksomhet formålstjenlig. De har vel bare ikke pløyd dypt nok, eller unnlatt å bry seg.

 

Einar Flydal, den 19.04.2019

PDF-versjon: EFlydal 20190419 Strålevernet i Varden-Å lyve uten helt å lyve

Referanser

Alexander, Jan m.fl.: Svake høyfrekvente elektromagnetiske felt – en vurdering av helserisiko og forvaltningspraksis, FHI-rapport 2012:3, Folkehelseinstituttet, 2012, lastes ned fra http://www.fhi.no/

Belyaev I, Dean A, Eger H, Hubmann G, Jandrisovits R, Kern M, Kundi M, Moshammer H, Lercher P, Müller K, Oberfeld G, Ohnsorge P, Pelzmann P, Scheingraber C og Thill R: EUROPAEM EMF-retningslinjer 2016 for forebyggelse, diagnosticering og behandling af EMF-relaterede helbredsproblemer og sygdomme, kan hentes fra https://einarflydal.com/wp-content/uploads/2017/08/europaem-emf-vejledning-dansk-v3-m-bilag-27072017.pdf (originalens referanse: Rev Environ Health. 2016 Sep 1;31(3):363-97. doi: 10.1515/reveh-2016-0011)

Flydal, E: Målerne, forskningen, grenseverdiene og strålevernet, i Advokatfirmaet Erling Grimstad AS og Einar Flydal: Smartmålerne, jussen og helsa, Z-forlag, 2018, lastes ned eller bestilles på https://einarflydal.com/nedlastinger/

ICNIRP Guidelines for limiting exposure to time-varying electric, magnetic and electromagnetic fields (up to 300 GHz), Health Physics 74(4):494-522; 1998, http://www.icnirp.org

Lai, Henry: Henry Lai’s Research Summaries, ni dokumenter lagt ut på http://www.bioinitiative.org/research-summaries/ i desember 2017. Grafen er utarbeidet av Einar Flydal.