– Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA), Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (NKOM) og Arbeidstilsynet bryter sin plikt til å gi sannferdig informasjon. Brosjyrene de har utgitt, er helt åpenbart i strid med etatenes informasjonsplikt.

Dette er det klare budskapet fra advokat Hugo P Matre, Advokat Schjødt AS, i et lengre brev han har sendt de tre etatene. Dette brevet gir et viktig juridisk grunnlag for strålevernarbeidet framover:

Etatene kan  gjøres erstatningspliktige for slik informasjonsvirksomhet…

Det var våren 2020 de tre etatene kom med et par brosjyrer om stråling fra trådløs teknologi av det slag som vi nå har både i våre hjem, på arbeidsplasser, på handlesentre og i de offentlige rom.

Brosjyrenes hovedbudskap er ganske enkelt: – Slik stråling, som er langt under grenseverdiene, er trygg og slett ikke helsefarlig! Brosjyrene gir inntrykk av at forskningen entydig viser at ingen helsefare fins, og at etatene passer på å beskytte din helse mot skader fra slikt. Men det er ganske enkelt ikke rett…

Brosjyrene fra DSA finner du her, slik de var formet per juni 2020:

Stråling fra trådløs teknologi, DSA og NKOM, brosjyre, lastet ned juli 2020

Installasjon av antenner, DSA, NKOM og Arbeidstilsynet, lastet ned juli 2020

Budskapet fra advokat Matre, som har forvaltningsjuss som sitt spesialområde, er at et slikt skjønnmalende bilde har de tre etatene ganske enkelt ikke lov å tegne. For det er åpenbart feil. Det ser man selv uten at man behøver ta standpunkt til detaljene i forskningen. Med slike påstander bryter disse etatene med de krav som stilles til dem i det norske rettssystemet, og de kan gjøres erstatningsansvarlige. De bør derfor trekke brosjyrene, og komme med korrekt informasjon.

Du finner advokat Matres brev til de tre etatene her:

H. Matre, Advokat Schjødt AS: INFORMASJONSANSVAR FOR BROSJYRER, brev til DSA, NKOM og Arbeidstilsynet, 6. august 2020, lastes ned  HER.

Brevet er interessant lesning, ikke bare for jurister. Det er en 7 siders utredning som går igjennom offentlige myndigheters informasjonsansvar og hvordan dette ansvaret er forankret i ulike deler av jussen.

Etatene kritiseres for sine ensidige påstander om at helserisikoen i praksis er null, og mangel på informasjon om at det eksisterer massiv forskningsdokumentasjon som hevder noe annet. Slik bryter brosjyrene med de krav som jussen stiller til forvaltningens informasjonsvirksomhet. Etatene kan ikke hevde hva som helst uten å føre sannhetsbevis, og her er de til og med åpenbar motstrid både med DSAs grunnlagsdokumenter og med omfattende forskning.

Brevet går gjennom jussen uten å gå i dybden på forskningen. Det finner advokaten unødvendig. En detaljert gjennomgang av brosjyrenes påstander sett i forhold til de dominerende forskningsfunnene, finner du derimot her i min bloggpost 24.07.2020, eller om du heller vil, som PDF:

E. Flydal: Strålevernet og NKOM villeder og driver ulovlig markedsføring i nye brosjyrer, notat, 2020. Lastes ned HER.

Dette notatet viser dessuten at brosjyrenes påstander går langt lengre enn det er grunnlag for, selv i de dokumentene som Strålevernet legger til grunn for sitt arbeid.

Hva ligger bak?

Det er nærliggende å anta at det er DSA som er initiativtaker og hovedaktør bak påstandene om helse- og miljørisiko = 0. For dette er DSAs ansvarsområde. Jeg har derfor bedt om innsyn i korrespondansen bak disse brosjyrene. Så får vi se.

Man må dessuten spørre seg hva som ligger bak når det framsettes slike påstander:

Her kan det spekuleres i mange retninger. Skyldes det et “osteklokke-miljø” av ingeniører som ikke snakker med biologer og biofysikere som jobber med de mer subtile mekanismene? Rekrutterer myndighetene spesielt faglig trangsynte, naive, uærlige eller fleksible forskere, eller tror de på det de hevder? Er brosjyrene bare ment som markedsføring av regjeringens IKT-politikk, uten at man har tatt det så nøye med sannhetskravene? Skyldes det bare urimelige beviskrav som gjør at man kan sile bort alle funn man ikke ønsker? Føres strålevernet bak lyset av nærings- og forsvarsinteresser som styrer leveransekjeden fra IEEE via ICNIRP og WHO, slik bildet ble tegnet i NRKs Brennpunkt-dokumentar “En strålende dag” for noen år siden (Se videoen HER)?

Fra NRK TV Brennpunkt “En strålende dag”

Min erfaring er at alle disse spørsmålene kan besvares med JA, men i høyst ulike blandingsforhold hva gjelder de enkelte involverte.

F. eks. har jeg møtt en rekke radioingeniører med utdanning og praksis fra det norske forsvaret og det gamle Televerket. Opplagt flinke og skikkelige folk alle sammen. Ingen av dem har vært i tvil om at radiobølgene skader – og ingen av dem har tatt det så nøye, for man måtte jo regne med at de hadde kontroll, de som passet på helsevirkningene. De så det fra forsvarets og ingeniørenes side, og i befant seg i en macho-verden der man fikk akseptere “litt svinn”: – “Vi testet om radaren sto på ved å kjenne etter om det dirret i fingrene.” “Det het seg at noen øyeblikk foran satellittsenderens parabolspeil gjorde deg steril for lørdagskvelden.” “Vi kjente til at vi lekte med sterke krefter, men det var jo bare midlertidig.” “Vi hadde tilfeller med folk som ikke tålte slikt arbeid.” “Vi hadde tilfeller som Kvikk-saken, som jo viste at skadene kunne dukke opp på våre barn.”

Ingen av dem hadde satt seg det minste inn i den biologiske forskningen. Og slik er det i stor grad fortsatt: Premissgiverne er i stor grad fysikere og ingeniører som tenker teknologi og kostnader i forhold til nytte, ikke folkehelse, biologiske mekanismer og økosystemer. Og deres tankeverden er den mekanistiske – urverksmodellen – laboratoriet der man kan teste én og én faktor for seg og avgjøre virkningen, og ingen funn aksepteres før de er absolutt sikkert verifisert. Derfor blir deres perspektiver og kunnskapsgrunnlag ekstremt begrenset, men nyttig for næring og politikere som handler først, og satser på at det “vil vel helst gå bra” – eller at man får «rydde opp i problemene når de måtte komme» i stedet for å la seg hindre av alle mulighetene for at det kan gå galt.

Derfor hever de mange forskerne som bekymrer seg over at denne tankegangen fører kloden galt av sted, røsten og krever at risikovurderingene må gjøres av folk som ikke er bundet til bransjeinteresser og har relevant fagbakgrunn. Dessuten kommer det stadig til så mye forskning som ytterligere påviser at grenseverdienes fundament ikke er brukbart: biosystemer skades på allehånde vis selv når strålingen er for svak til å skape oppvarmingsskader (Se ny rapport her: Letter to EU Commissioner of Health from The 5G appeal). På toppen av dette viser forskere at i bransjemiljøene svindles det regelrett med bevisføringen (f.eks. Hardell og Carlberg 2020).

Hvorfor er dette viktig?

Brevet fra advokat Matre viser at når NVE, strømnett- og mobilselskaper, såvel som arbeidsgivere og salgsbedrifter og folk flest bruker disse etatene som sannhetsbevis, viser de til etater som utsteder “garantier” de ikke kan innestå for.

Et slikt brev er derfor med på å bygge opp et rettslig grunnlag – ikke bare mot disse etatene, men mot dem som benytter dem til å hvitvaske strålingen fra sine leveranser.

I tilfeller der man har gode indikasjoner på at konkrete helse- og miljøskader skyldes eksponering som disse etatene har erklært for “trygg” og “uten risiko”, kan de gjøres erstatningsansvarlige. Firmaer, kommuner, foreninger og enkeltpersoner vil ha mulighet for å fremme krav for skader eller ansvar de selv er påført ved å stole på disse etatene.

Forskere og jurister over hele Europa går nå til angrep på dagens grenseverdier ved å dokumentere at grenseverdiene bygger på et ekstremt snevert perspektiv og på vurderinger, beviskrav og beslutningsprosesser som åpenbart er misvisende. De er verken brukbare for å lage grenseverdier, forme et rimelig helsevern, drive miljøvern, eller for å drive med HMS på arbeidsplasser. Vi snakker om systemsvikt, forankret i urimelig strenge beviskrav, utilstrekkelig bevisførsel og løse påstander uten dekning.

Presset overfor EU-systemet er sterkt økende i disse sakene, og politikerne har begynt å lytte: En rekke lokale vedtak mot 5G-installasjoner er kommet er kommet i mange land. En rekke utbygginger er satt på vent. Myndigheter har satt i gang nye utredninger om helsevirkningene. Investorer har begynt å nøle. Nylig tok også Den europeiske miljøalliansen tak i saken (bloggpost 21.06.2020).

Oppmerksomheten rettes nettopp mot at der ikke er dekning for påstandene om at der ikke kan påvises helseskader – når rimelige beviskriterier benyttes. Og mot de bakenforliggende vurderinger, beviskrav og beslutningsprosesser som fører et strålevern som gir bransjen maksimalt handlingsrom. Vurderingene, beviskravene og beslutningsprosessene er beskrevet detaljert i den store 5G-boka (Flydal og Nordhagen 2019, særlig Del 3), med omfattende referanser til faglitteratur. Kortere versjoner finner du f.eks. i (Adv. Grimstad og Flydal 2018).

Einar Flydal, den 10. august 2020

PDF-versjon: EFlydal 20200809 Advokatbrev til DSA, NKOM og Arbeidstilsynet

Referanser

Advokatfirmaet Erling Grimstad AS og Einar Flydal: Smartmålerne, jussen og helsa, Z-forlag, 2018, (69+207 sider), for laste ned eller bestille som bok: HER.

Flydal, Einar og Nordhagen, Else (red.): «5G og vår trådløse virkelighet – høyt spill med helse og miljø» (590 sider, Z-forlag). Kan bestilles HER.

Flydal, Einar og Nordhagen, Else og Hjortland, Odd Magne: ICNIRPs nye retningslinjer for strålevern er basert på faglig uholdbar dokumentasjon, åpner for sterkere eksponering, svekker myndigheters og forbrukeres kontrollmuligheter, og legitimerer økt helse- og miljøskadelig infrastruktur, som fra 5G, PDF-notat, 43 sider, https://einarflydal.com/utredninger-boker-m-m-a-laste-ned-bestille/

Hardell, Lennart & Carlberg, Michael: Health risks from radiofrequency radiation, including 5G, should be assessed by experts with no conflicts of interest, comment, Oncology Letters 20:15, 2020, DOI: 10.3892/ol.2020.11876