Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA), Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (NKOM) og Arbeidstilsynet kom våren 2020 med et par brosjyrer om stråling fra trådløs teknologi av det slag som vi nå har både i våre hjem, på arbeidsplasser, på handlesentre og i de offentlige rom – i tillit til at den ikke gir helseskader.

Brosjyrenes hovedbudskap er da også: – Stråling under grenseverdiene er trygt og slett ikke helsefarlig! De gir inntrykk av at forskning entydig viser at ingen helsefare fins, og at etatene passer på å beskytte din helse mot skader fra slikt.

Dette budskapet er klart misvisende, direkte feilaktig og skadelig. Det er i strid med offentlige etaters forpliktelse til å gi sannferdig informasjon og har karakter av ulovlig markedsføring: De har ikke engang dekning i Strålevernets grunnlagsdokumenter – langt mindre i det overveldende flertall av publiserte forskningsrapporter. Brosjyrene viser dessuten at myndighetene overlater ansvaret for å beskytte seg til forbrukerne og arbeidstakerne selv.

Her ser vi nærmere på den ene brosjyren, «Stråling fra trådløs teknologi». I en detaljert analyse får du servert påstandene – sammen med motbevisene.

Den følgende teksten går detaljert igjennom påstandene som framsettes i brosjyren for å være detaljert, saklig og solid nok til å kunne brukes som bevismateriale i formelle klager. Teksten er på hele 21 sider. Du kan laste den ned som PDF HER. 

1.Mer katolsk enn paven – og garantist for bransjen

Brosjyrene er ment for folk flest, samt for installatører av antenner. Formuleringene har åpenbart til hensikt å få leseren til å bli overbevist at det ikke fins helsefare knyttet til slik stråling – mens de dokumenter DSA selv bygger på, slett ikke tillater seg å trekke så bastante konklusjoner.

DSA er med andre ord «mer katolsk enn paven»: Trådløsnæringen passer seg godt for å komme med slike hvitvaskende påstander. Den viser i stedet til at den følger myndighetenes grenseverdier, selv om grenseverdiene i realiteten har sitt opphav i bransjens forslag – via en internasjonal leveransekjede. (Den finner du analysert i Flydal og Nordhagen 2019.)

DSA, med NKOM og Arbeidstilsynet på slep, gjør seg dermed til garantist for næringen, og for politikeres og offentlig forvaltnings beslutninger som baserer seg på stadig mer utstrakt bruk av trådløs kommunikasjon.

Forskere og helsepersonell kloden rundt advarer mot denne nye helse- og miljøforurensningen, og har gjort det i en årrekke. Disse fagpersonene mener – som jeg – at den elektroniske forurensningen snarest bør opp på den politiske agenda – og ikke minst på den Digitale agenda, som regjeringen nå arbeider med en ny stortingsmelding om. (Se bloggposter 23.01.2019 og 05.07.2020.)

Dette får være innledning nok før vi går løs på detaljene – i denne omgang bare av den ene brosjyren – Stråling fra trådløs teknologi.

En praktisk bemerkning: Når jeg analyserer feilene og de villedende utsagnene nedenfor, legger jeg flere steder inn referanser direkte til faglitteraturen, men først og fremst til egne bloggposter eller andre kilder der faglitteraturen presenteres på norsk og forståelig for folk flest. Å velge ut slik støttende faglitteratur kan ikke anklages for å være «kirsebærplukking». «Kirsebærplukking» er det først dersom man underslår når den refererte faglitteraturen har vist seg å være uholdbar eller tvilsom, eller når man ikke tar med relevante motargumenter.

2.Underslår at grenseverdiene bare beskytter mot oppvarming

I brosjyren kan vi f.eks. lese:

«Måleresultatene viser at vi normalt eksponeres for nivåer godt under en tusendedel (en promille) av grenseverdiene de aller fleste steder.»

Teksten stemmer forsåvidt som bl.a. NKOM har målt dette. Men teksten er sterkt misvisende: Grenseverdiene det refereres til, er kun ment å beskytte mot akutte oppvarmingsskader, og ble utviklet utelukkende for dette formålet. Retningslinjene bak disse grenseverdiene tar utrykkelig forbehold om alle andre skadetyper (ICNIRP 1998, ICNIRP 2020).

Siden dette oppvarmingskriteriet ble innført rundt 1955 i USAs marine for å unngå akutte vevsskader fra radar- og radiosendere for tett på kroppen, har de vært forsvart av forsvaret og næringen som om de var tilstrekkelige også for å unngå langtidsskader og andre akutte helseplager fra slik eksponering.

Hvordan kunne man forsvare slike grenseverdier når forskning gang på gang fant ut at skader oppstår også uten oppvarming? Jo, det har man først og fremst gjort ved å stille så strenge beviskrav at det massive flertallet av studier, som jo finner skadevirkninger, kan forkastes med stempelet «ikke sikkert nok påvist». Dette gjelder f.eks. all den forskningen som gir de høyeste søylene i diagrammet under (Lai 2017). I diagrammet er tatt med all forskning på feltet registrert i databasen Medline siden 1990, per desember 2017:

Et slikt overveldende flertall som finner skadelige sammenhenger ved beviskrav som det er rimelig å bruke i forskning om komplekse biologiske sammenhenger, og som skal legges til grunn for folkehelse- og miljøpolitikk, er det åpenbart uforsvarlig å forkaste i sin helhet. For vurdering av påliteligheten har man de allment aksepterte Hill-kriteriene (Hill 1965) og for vurdering av hvilke konsekvenser man bør trekke, har man blant annet føre-var-prinsippet, nedfelt i Grunnlovens §112. Det er også utenkelig at alle disse forskningsfunnene er feil. Og det er utenkelig at hele den lille andelen som ikke gjør funn, ikke gjør det fordi det faktisk ikke fins noen virkninger å finne.

Påstanden i brosjyren – at vi normalt eksponeres for nivåer godt under en tusendedel (en promille) av grenseverdiene – er altså ikke direkte usann, men den gir deg det uriktige inntrykket at du er beskyttet gjennom relevante grenseverdier. Påstanden er formet for å få deg til å tro at strålingen er bagatellmessig svak i forhold til grenseverdier som du forventer skal beskytte deg mot all helsefare fra stråling, og at forskningen viser dette. Det er ganske enkelt ikke sant:

Vi eksponeres nå hjemme og i byer for nivåer som langt overskrider de grenser som anbefales av forskere som vurderer hvor lav eksponeringen bør være for verken å gi folk helseplager eller økt sannsynlighet for helseskader over tid – altså det du forventer at grenseverdier skal beskytte mot.

De grensene disse forskerne anbefaler, ligger lengst til venstre i grafen under. Grafens høyre søyle viser norske grenseverdier, som baserer seg på ICNIRPs retningslinjer fra 1998. De nye retningslinjene fra ICNIRP per mars 2020 er enda romsligere, og gjør at søylen lengst til høyre nå må tegnes enda høyere.

Telekomnæringens strateger har benyttet seg av tobakksnæringens strategi, bare enda mer effektivt gjennomført. En rekke analyser framhever nettopp dette (se Flydal og Nordhagen 2020 for referanser). Så langt har bransjen lykkes overmåte bra, slik kreftforskeren Devra Davis, rådgiver for Clinton-administrasjonen om miljøgifter og helse, uttrykker det:

Det begynner å bli en viss uro over helsevirkningene i bransjen, får jeg høre av mine gamle forbindelser: Tar man opp temaet helseskade fra mikrobølger med folk i bransjens internasjonale interesseorganisasjoner, vender de seg sjenert vekk og får det travelt med å skifte tema eller avslutte samtalen. Men blant bransjens mange fotsoldater, der jeg selv har vært i mange år, vet folk stort sett lite om dette temaet. Man regner med at det må være i orden, ettersom myndighetene tillater det. Dette er jo et perfekt sirkelresonnement, siden myndighetene, når det kommer til stykket, får grenseverdiene ferdig pakket fra organer som stiftelsen ICNIRP. De reflekterer næringens ønsker om stor handlefrihet, og utruster dem med et tilsynelatende faglig forsvar ved hjelp av forskere som forsvarer så rigide beviskrav at de er direkte uoppnåelige. Slik forhindrer de en føre-var-politikk, og villeder såvel politikere som forvaltning, rettsvesen og forbrukere (Wright 2017).

3.AMS-målere: villedende informasjon og feilaktige underlag

I brosjyren kan vi videre lese følgende om AMS-målere:

«Resultatene viser at både eksponering og total sendetid er svært lav.»

Også denne påstanden er grovt villedende – både når det gjelder eksponeringens styrke og varighet:

Maksimal utstrålt effekt – som er det man måler når man skal vurdere strålingens intensitet opp mot ICNIRPs grenseverdier – er faktisk rundt 3 ganger så intens som maksimal utstrålt effekt fra 3G- og 4G-mobiler. Strålingen er altså langt sterkere enn fra mobiler. DSA har tidligere servert oss påstander om at det var motsatt – basert på feilaktige regnestykker. DSA har innrømmet feilen, men har ikke villet kunngjøre det annet enn i et brev (for full dokumentasjon: bloggpost 14.03.2017). Heller ikke NVE har gjort noe for å korrigere dette. Derfor gjentas fortsatt denne feilaktige påstanden rundt omkring på strømselskapenes nettsider i hele Norge, med henvisninger til DSA. Grensen for styrken på mobiler er satt for å hindre oppvarmingsskader. (Den kommer jeg tilbake til.) Når maksimal utstrålt effekt fra AMS-målere er flere ganger sterkere enn mobiler, kan den vanskelig betegnes som svært lav.

Men hva så med strålingsnivået i praksis? Signalstyrken justerer seg jo etter behov både på mobiler og AMS-målere… For å få en reell sammenlikning i praktiske situasjoner kan du ta en titt på neste figur. Da kan du se hvordan forholdet er i en praktisk situasjon:

Målingene er utført av EMF-Consult AS, som er spesialist på måling av EMF (elektromagnetiske felt). Til venstre finner du to ulike mobiler, til høyre to ulike AMS-målere – alle i avstand 3 meter fra måleapparatet. Loddrette akser viser styrken i pulsene fra apparatene. Skalaene er like. Vannrette akser er tidsaksen (en time).

Her er det ingen tvil: selv en Apple-mobil med to antenner i sving og både Bluetooth og mobilt bredbånd påslått sender – i «hvilemodus», altså uten aktiv bruk fra brukeren – bare brøkdelen så sterkt og så ofte som en helt vanlig Aidon AMS-måler gjør, selv når den ikke rapporterer målerdata.

Eksponeringen – målt som energiintensiteten som når fram til kroppen – er altså også i en praktisk situasjon langt større fra en AMS enn fra mobil, målt i samme avstand. Mobilen er selvsagt sterkere når du holder den inntil hodet, men det behøver du jo ikke, og du kan slå av. AMS-målerne sender pulser døgnet rundt (Aidon sender hvert 0,6 sekund). Mange sover med dem 0,5 – 1,5 meter fra hodet. (For videre beskrivelser og beregninger av noen typiske situasjoner se Grimstad og Flydal 2018, del 2, pkt. 3.2 fra s. 63.)

Men selv om grenseverdiene er satt utfra hvilket nivå energiintensiteten kan ha før den antas å skape oppvarmingsskader, er det slett ikke eneste relevante målestokk. Det framgår nedenfor når vi tar for oss påstandens andre ledd: at «total sendetid er svært lav»:

4.Teknisk informasjon brukes som om den er biologisk relevant

Av figuren over så du også at brosjyrens påstand at «total sendetid er svært lav» er særdeles villedende:

Aidon-måleren sender så tett med pulser at søylene flyter sammen til et sammenhengene felt. Den totale sendetiden kan likevel beskrives som «svært lav» fordi hver puls er så uhyre kort, gjerne på bare 20 millisekunder eller mindre, slik du ser på figuren her. Til gjengjeld er det mange av dem: I figuren ser vi sju pulser i løpet av 1,2 sekund.

Sier vi forsiktig at Aidon-måleren sender én puls på 12 millisekunder hvert 0,6 sekund, blir total sendetid gjennom døgnet bare rundt 30 minutter alt i alt.

Er 30 minutter «svært lavt», slik brosjyren hevder? I biologiens verden er to pulser per sekund det samme som kontinuerlig pulsing med solid potensial for biologiske virkninger. For å forstå dette må vi gå en liten omvei:

Visse elektriske utladninger som stadig skjer i værfronter, er på bare 2-3 millisekunder hver, altså svært mye kortere. Disse korte utladningene har likefullt store biologiske virkninger: De gir utslag i mange slags biologisk materiale som brukes i industrien (ullfibre, en rekke organiske ingredienser, kromgelatin som tidligere ble brukt i grafisk bransje, og mye annet). Disse værpulsene har små «haler» som danner alle slags frekvenser, men topper seg i faste intervaller i området – 4 til 28 kHz.

Disse værfrekvensene, som har sitt eget navn etter oppdageren Hans Baumer (CD-sferics a. t. B.). De påvirker helsetilstanden i befolkningen statistisk signifikant, og gjør en del folk værsyke, ikke minst reumatikere og epileptikere (Baumer 1987) – i forkant av værforandringene.

Sammenhenger mellom vær og sykelighet er gammel kunnskap, men at det er elektriske pulsene fra værfronter som ligger bak en vesentlig del av dem, ble først dokumentert på 1970-80-tallet og er fortsatt stort sett ukjent. Kunnskapen er neste gått i glemmeboken sammen med faget bak funnene: medisinsk meteorologi. Sammenhengene er likefullt særdeles tydelige: I en pilotundersøkelse av 315 epileptiske anfall i løpet av sju måneder viste det seg en negativ kopling mellom anfall og 10 kHz utladninger fra værfronter – altså så godt som ingen anfall når det bare var 10 kHz utladninger i lufta, mens det var omvendt med 28 kHz-utladninger: så godt som alle anfall kom når det var 28 kHz-utladninger (Baumer 1987, s. 261, signifikansnivå <0,8%).

I dag kan vi se at pulser i de samme typisk bioaktive frekvensene fra 4 til 28 kHz – dukker opp i mikrobølget kommunikasjon som resultat av at det kodes inn informasjon (såkalt amplitudemodulering, se Flydal og Nordhagen 2019, s. 87, eller Grimstad og Flydal 2018, sidene 99 – 111 for flere detaljer). Og vi ser mange av de samme symptomene som er typisk for værsyke dukke opp som innmeldte helseplager fra AMS:

Vi ser de typiske plagene fra AMS funnet i et par undersøkelser som er sammenstilt i grafen over. Undersøkelsene er metodisk ganske svake, men de er blant de beste som er gjort på AMS-målernes virkninger så langt, for slike målere har eksistert for kort til at det finnes mye forskning på dem. Symptomene passer godt med en rekke studier av virkningene fra andre radiosystemer (se f.eks. beskrivelsene av mikrobølgesyke i bloggpost 08.01.2019), og de passer med kliniske funn (legeuttalelser) og med folks erfaringer (egenberetninger). De burde derfor være tilstrekkelig godt påvist til at man burde revurdere teknologien utfra normale beviskriterier for folkehelsetiltak: det er normalt innen medisinsk behandling å handle utfra mistanker om årsakene.

Værpulser kan det komme mange millioner av i løpet av et døgn. I løpet av de 30 minutter i døgnet en Aidon-måler sender pulser, er det plass til en del hundretusen. En Aidon AMS-måler har altså god tid til å sende en stor mengde pulser med mulighet for å framkalle tilsvarende biologiske virkninger. Samlet varighet per døgn er ganske enkelt irrelevant for den biologiske påvirkningen.

(Forresten viste det seg også at NKOMs rapport om AMS-målere, som er den eneste NKOM har laget (NKOM 2018) og akter å lage, ble utført med feil måleapparat (!), og endte med å registrere bare en fjerdedel av antallet pulser fra målerne som ble testet (bloggpost 4.9.2018).)

At værpulser har den egenskap at de kan endre kolloider, var kjent alt før 1939, da B. og T. Düll tok det med i sin store oversikt over biologiske virkninger av værpulser (B. og T. Düll 1939). Kolloider er væsker med gel-aktige egenskaper som kan «koagulere» – kalt «flocking». Dette er en egenskap ved det meste av våre kroppsvæsker (Hecht 2018), og gir slike pulser et stort biologisk påvirkningspotensiale.

Og her vender vi tilbake til AMS-målerne igjen, og til annen mikrobølget stråling:

At moderne mikrobølgekommunikasjon i stigende grad tar opp i seg stadig fler av de samme egenskapene som værpulsene, er derfor til stor bekymring for de forskerne som har arbeidet innen dette nærmest fagfeltet (Sönning 2012). Mange andre forskere – som ikke har bakgrunn forskning på vær og biologi – har også observert at pulsing som oppstår når radiobølger skal brukes i praksis, har sterk biologisk virkning (f.eks. Panagopoulos 2019).

Påstanden «total sendetid er svært lav» avslører altså enten faglig uvitenhet om helsevirkninger fra pulset stråling, eller en bevisst vilje til å villede – for eksempel av politiske grunner, fordi man foretrekker å holde seg til de kilder som unnlater å omtale slik kunnskap og fatter vidtrekkende politiske vedtak uten å ta hensyn til dem.

Den samlede pulsingen over døgnet fra AMS-målerne er forøvrig begrenset gjennom «fribruksforskriften» (se Lovdata). Dette er gjort av rent tekniske grunner – for at målerne ikke skal snakke for mye i munnen på hverandre, altså helt uten å måle pulsingen opp mot det som er hele hensikten med grenseverdier – biologiske virkninger. Grenseverdiene som DSA bruker, tar jo kun hensyn til oppvarmingspotensialet.

At fribruksforskriften regulerer teknologien utfra teknologiske funksjonskrav, helt uten innsikt i eller hensyn til biologiske virkninger og uten forutgående testing, avspeiler seg i de akutte helseplagene som registreres, blant annet fra AMS-målere.

—

Påstanden «Resultatene viser at både eksponering og total sendetid er svært lav.» er altså svært misvisende og forledende. Det budskapet som ligger i denne påstanden, og som man overlater til leseren å tolke ut av teksten – «Det kan ikke være noen helsemessig påvirkning!» – er direkte feil.

5.Den primitive testingen av mobiltelefoner hvitvaskes

DSAs og NKOMs brosjyre framsetter påstander om mobiler og helserisiko som underslår hvor ufattelig primitiv og omtrentlig helserisiko fra mobiler testes, og hvordan testene hviler på falske forutsetninger som gjør måleresultatene gunstige for næringen, men ikke for forbrukerne. Her er to av påstandene:

«Mobiltelefon holdt mot øret gir relativt sett de høyeste nivåene, men nivåene ligger likevel under grenseverdien, og det er trygt å bruke mobil.»

«Tester i laboratorier sikrer at SAR*-verdiene er under grenseverdiene.»

[*: ‘SAR’ står for ‘Specific Absorption Rate’, eller energiabsorbsjonsraten, en hastighet som fastsettes for ulike typer vev og kroppsdeler, EF]

Det nevnes ikke at mobiltelefonene testes i en avstand på 1,5 cm fra øret når man skal sertifisere mobiltelefonene opp mot grenseverdiene, og at du lett overskrider grenseverdiene når du har mobilen inntil øret eller i lomma. Påstanden er altså direkte usann dersom det finnes mobiler på markedet som ikke ligger under grenseverdiene. Og det gjør det:

En fransk lege, dr. Arazi, satte for noen år siden i gang en internasjonal kampanje mot mobiler som overskrider selv disse grove grenseverdiene, Alerte Phonegate. Det viste seg nemlig at det franske motstykket til NKOM – Agence nationale des fréquences (ANFR) – hadde testet og funnet ut at en meget stor andel av mobiler på det franske markedet overskred SAR-verdiene når de ble brukt slik folk normalt bruker dem – inntil øret. Testrapportene var blitt hemmeligholdt.

Dr. Aziz gikk rettens vei og fikk utlevert testresultatene. Dermed begynte en kjedereaksjon som har ført til at en rekke mobiler er trukket fra markedet i flere land – men først etter at press mot strålevernmyndighetene. Myndighetene aksjonerte ikke av seg selv, slik man burde forvente.

Således gikk 60 personer til gruppesøksmål nylig mot den kinesiske mobilprodusenten Xiaomi for to modeller (Redmi Note 5 og Mi Mix 2S) som overskrider grenseverdiene i målinger mot henholdsvis hode og kropp (Alerte Phonegate 20.07.2020). Xiaomis modeller selges i Norge av roboteksperten.no.

Har ANFR rett i sine målinger, er brosjyrens påstand om at grenseverdiene ikke overskrides, feil. Grenseverdiene er de samme i Norge og Frankrike på dette feltet.

Heller ikke nevnes det at leger lenge har varslet om undersøkelser som påviser svekket sædkvalitet fra mobiler og annet trådløst (f.eks. Dart et al. 2013), at forskere finner skader på egg i eggstokker fra mobiler (bloggpost 20.04.2017), økt strupekreft etter at smarttelefonene med antennene nederst i mobilene kom på markedet (bloggpost 14.07.2016), og utskillelse av kvikksølv fra amalgamfyllinger når mikrobølger fra WiFi er i nærheten (bloggpost 28.07.2016). WiFi-sendere i mobiler står gjerne på døgnet rundt, hva enten mobilene ligger på nattbordet eller i bukselomma.

Heller ikke nevnes det hvor grove de er, de testene som måler SAR: De er basert på plastdukker og oppvarming av en væske som skal simulere vevet i hodet eller andre kroppsdeler. Oppvarmingen, som oppstår ved at energien i strålene absorberes – på samme vis som du blir varm av direkte sollys – skal ikke overstige 1 grad Celcius i gjennomsnitt, målt i 10 gram kroppsvev over seks minutter. Strålingen kan altså godt skade eller brenne i stykker noen celler eller nervetråder det første sekundet, bare resten av de 10 grammene ikke varmes for mye opp. Her tas det heller ingen smålige hensyn til at ulike deler av vevet kan ha ganske ulike følsomheter eller eksponeres helt ulikt eller med skadelige nivåer bare et kort øyeblikk. Det er gjennomsnitt som gjelder.

Som du ser, er slike målinger riktig grovt håndverk, anvendt på hjernevev, testikler og eggstokker, nervesystem, celler og allverdens uhyre detaljrike, ømfintlige og komplekse biologiske prosesser. Formlene for hvor mange Watt et menneske kan tåle er altså beheftet med stor usikkerhet og har et uklart opphav (Theilgaard-Jacobsen 2020).

Grovhetene stopper ikke der: Størrelsen på hodet er viktig. Jo større hode, jo mindre energi absorberes per vektenhet. Barn absorberer derfor gjerne langt mer av energien i strålingen enn voksne og får derfor lettere skader. Det hodet som brukes i test, er derimot hodet til en amerikansk elitesoldat. Bare 3% av mobilbrukerne har så store hoder. SAR-verdiene blir dermed for høye for folk flest.

Kritikken mot SAR-standarden har vært og er verdensomspennende. Likefullt opprettholder næringen bruken av denne grove standarden (Microwave News 03.05.2010). Den forskeren i USA som var foregangsmann for slike målinger på 1990-tallet, Om P. Gandhi, som jobbet ved Department of Electrical Engineering, University of Utah, ble også etterhvert en av de første og fremste til å advare mot svakhetene ved SAR-målingene. Da Om P. Gandhi ble for direkte i kritikken, mistet han finansieringen og falt i unåde i næringen. Næringen ville tydeligvis heller beholde inntekten enn bidra til folkehelsen, men det er en annen historie…

Ikke noe av dette nevnes i brosjyren fra DSA, etaten som skal verne allmennheten mot helseskadelig stråling. Det nevnes heller ikke i brosjyren fra DSA at det er en klar vekst både i Norge og andre land av hjernesvulster som knyttes til mobilbruk. Veksten er skjult av måten man har gruppert tallene på i Kreftregisteret, men dukker opp når man løser dem opp (se f.eks. bloggpost 09.01.2019).

Utsagnet «… og det er trygt å bruke mobil» kommer i et underlig lys når man har lest hvordan SAR-tester utføres og de typiske mobilbruk-svulstene stiger i antall. Utsagnet er ganske enkelt ikke riktig.

6.Forskning som gjør funn, utelukkes gjennom beviskravene

Om trådløse rutere påstår brosjyren fra DSA og NKOM at de ikke har noen skadelig helsevirkning:

«Det er ikke vitenskapelig grunnlag for å anbefale å fjerne eller erstatte trådløse nett med kablet nett.»

Også dette er uforsvarlig utfra alle helsepolitisk rimelige tolkninger av påstanden. Som vi alt har sett og skal se seinere, fins det rikelig forskningbelegg for at påstanden er feil. Det sentrale spørsmålet som melder seg, er da hvordan DSA og NKOM kan påstå at disse funnene ikke utgjør noe «vitenskapelig grunnlag»?

Nøkkelen ligger i å forstå hva «vitenskapelig grunnlag» er for noe: I forskning er det slik at dersom én enkelt studie finner en sammenheng, er det dette funnet som gjelder inntil noen finner vesentlige feil ved studien, eller noen kan påvise en annen og mer pålitelig sammenheng som utelukker eller nyanserer den første, for eksempel ved å finne en bakenforliggende årsak.

Kan en studie gjentas med samme resultat, og fins det flere studier som peker i samme retning, styrker det funnet vesentlig. På denne måten utvikler det vitenskapelige grunnlaget seg – og sammen med dette skapes det en felles, gjengs oppfatning som kalles for vitenskapelig konsensus eller enighet seg. Det skjer langsomt og på en noe kaotisk måte gjennom publisering og diskusjon og nye publiseringer.

Å diske opp med en studie eller to – eller for den saks skyld ti – som ikke finner en sammenheng, slik det ofte gjøres når skadene fra stråling skal «motbevises», er ikke en gyldig argumentasjonsmåte. For at noen forskere ikke finner noen sammenheng, er jo ikke det samme som å finne at der ingen sammenheng er: «ingen sammenheng funnet» kan ha så mange årsaker, blant annet forskningsfeil. Slike studier teller derfor ikke. De kan ikke brukes til å påstå at der ingen sammenheng er.

Men enda viktigere i den sammenhengen vi har å gjøre med her, er at strålevernets vitenskapelige grunnlag utgjøres av den forskningen det snevre fagmiljøet som utformer grenseverdiene sitter igjen med når det har silt bort all den forskningen som påviser skadevirkninger ved eksponering som er for svak til å gi oppvarmingsskader. De siler altså først bort alle motbevisene mot dagens grenseverdier, og deretter bruker de det de sitter igjen med og kaller det for «forskningsgrunnlaget».

Denne silingen starter allerede hos dem som utarbeider grunnlaget for grenseverdiene, stiftelsen ICNIRP (og i leddene før, som vi ser bort fra her, for enkelhets skyld). Silingen foregår på flere måter, blant annet ved å sette beviskrav som bare kan innfris av slik forskning som må foretas i laboratorier, bruker enkle årsaksforklaringer, og krever at man kan isolere én og én påvirkningsfaktor og teste dem enkeltvis. Mekaniske prosesser er slik. Biologiske prosesser er ikke slik.

En annen brukt metode er å basere seg på et svært snevert utvalg av kilder, og framstille det som om konklusjonene i disse kildene er omforent og bredt. (For mer om beviskravene og prosessen fra ICNIRP til strålevernet, se Flydal og Nordhagen 2019, Del 3, om snevert utvalg se Flydal, Nordhagen og Hjortland 2020).

Det er altså slik at sannheten i påstanden «Det er ikke vitenskapelig grunnlag for å anbefale å fjerne eller erstatte trådløse nett med kablet nett.», står og faller med hvordan man definerer «vitenskapelig grunnlag»: Ingen av leserne ville vel godta brosjyrens påstand dersom man visse at det «vitenskapelige grunnlaget» det er tale om, er det man sitter igjen med når man systematisk har fjernet all forskning som taler imot? Men det er nettopp det som er tilfellet her: Meningsløst strenge beviskrav fører til konklusjonen. For eksempel godtas ikke funn av statistiske sammenhenger, dersom man ikke også har en detaljert årsaksforklaring, og funn på dyr godtas ikke. De må også gjøres på mennesker, selv om dette knapt er tillatt hvis man forventer helseskader.

Forskning som påviser skader under grenseverdiene fins det mye av. Mye av den er forskning som med normalt solid bevisførsel påviser at der nettopp er «vitenskapelig grunnlag for å anbefale å fjerne eller erstatte trådløse nett med kablet nett» – stikk motsatt av hva brosjyren påstår.

Vi ser i neste punkt en liten flik av denne forskningen.

7.Trådløse nett – ikke påvist helseskadelig?

Trådløse nett betyr i praksis gjerne at man har en WiFi-ruter i området, f.eks. en egen WiFi-ruter eller en dekoder fra kabelTV eller fiber, og én eller flere «ting» som kopler seg opp og kommuniserer seg imellom eller gjennom denne ruteren – f.eks. mobiler, nettbrett, PCer, TVer – etterhvert annet kommuniserende utstyr, til og med «intelligente søppelkasser» som varsler når de blir fulle, og «smarte benker» som skal forsyne sine gjester med trådløs nettforbindelse. Noen av antennene står nær kroppen, andre på lengre avstand.

Det fins en lang rekke forskningsstudier som påviser helseplager fra WiFi-type stråling (se f.eks. Kåss og Halmøy 2018). For en mer omfattende, kommentert liste slike studier, se (EHTrust udatert). Skadevirkningene fins til og med dokumentert i form av en patentsøknad fra Swiss Telecom for en innretning som er ment å bøte på problemet (bloggpost 01.07.2016).

Det fins også en mengde rapporter fra personer som merker WiFi-stråling på kroppen – til tross for at «strålingen er så svak i forhold til grenseverdiene». Se f.eks. samlingen med egenhistorier på min blogg. Utgangspunktet for disse historiene er riktig nok AMS-målere, men WiFi-rutere er ofte nevnt. Der finner du også rapporter om dyr som plages. Slike tilfeller kan ikke bortforklares som angst.

Man burde slett ikke undre seg over disse funnene når man tar en nøyere titt på signalene: Selv fra en WiFi-ruter uten trafikk, som altså «går på tomgang», ser vi at pulsene danner en rekke ulike frekvenser som kommer i tillegg til grunnfrekvensen. Grunnfrekvensen, som er den som «står på pakken», f.eks. 2,5 GHz, er bare tilstede som en meget svak støy. Den danner den svarte «grunnlinjen» i figuren.

Slikt har potensiale i seg til muligens å påvirke ett eller annet biologisk system eller del-system, stort eller lite. Det kan for eksempel skje gjennom et sammenfall i tid med nervesystemets kommunikasjonshastighet, noe som i lang tid har vært antatt å kunne forsterke aksjonspotensialet i nervetråder og utløse nervesignaler (Baumer 1987). Nettopp et slikt sammenfall er det en av Tysklands veteraner på feltet, Karl Hecht, skriver at man fant i praktiske forsøk (Hecht 2010, omtalt i bloggpost 11.04.2019):

Hecht viser til hvordan hjernen kan tvinges til å bruke en annen frekvens dersom man sover med et 10 Hz wifi-signal i rommet. I undersøkelser fant man at da velger hjernen i stedet en annen frekvens som ellers er i bruk når man er våken og under stress. Søvnen blir ikke slik den burde være.

Ikke noe av dette omtales i brosjyren. Det er tydeligvis ikke en del av dens vitenskapelige grunnlag, eller blir utelatt med hensikt. Forfatterne opererer altså tydeligvis med en ganske innsnevret definisjon av «vitenskapelig grunnlag»: Bare i kildene nevnt her, fins det jo en svært lang rekke vitenskapelige referanser, og det er ganske utenkelig at ingen av dem skulle holde vitenskapelige mål.

Med andre ord er påstanden «Det er ikke vitenskapelig grunnlag for å anbefale å fjerne eller erstatte trådløse nett med kablet nett.» ganske enkelt feil for rimelige tolkninger av den. Påstanden er med andre ord direkte usann. Den virker formulert av et reklamebyrå som har i oppdrag å lage en beroligende tekst.

8.Mobilmaster – slutter helsefaren ved 10 eller over 300 meter?

Om mobilmaster finner vi følgende betryggende tekst i DSA og NKOMs brosjyre:

Målinger i områder rundt basestasjoner viser at strålingsnivåene ligger langt under grenseverdiene. Først nærmere enn ca. ti meter, i samme høyde og rett foran en samling antenner, kan vi bli utsatt for strålingsnivåer som er høyere enn grenseverdiene.

…

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet fører tilsyn med strålingsnivåene fra basestasjonene.

Brosjyren forteller oss altså at det er trygt – i praksis ingen helsefare – ved avstander over 10 meter fra basestasjoner, og egentlig enda mye nærmere siden vi jo da kommer i radioskyggen under selve antennene – og ikke rett utenfor dem.

Igjen henvises det til grenseverdier som jo bare skal sikre mot akutte oppvarmingsskader., mens forskningen som finner skader, er silt vekk før vurderingen er gjort.

Virkeligheten viser noe ganske annet. Helseskader av slag som ikke trenger oppvarming for å oppstå, samler seg opp nær mastene:

En rekke undersøkelser viser at helseplager er konsentrert rundt mobilmaster, selv om strålingen ikke kan skape oppvarming. Se figuren under, hentet fra (Santini 2003). Figuren forteller bare om såkalte diffuse helseplager, som i prinsippet kan ha flere årsaker, men som altså samler seg rundt mastene. Det samme mønsteret – med økt hyppighet blant dem som bor rundt mastene – gjelder også for kreftforekomster og en del andre lidelser (bloggpost 20.04.2020).

Slik er det også hva gjelder dyr og planter nær mobilmaster og andre mikrobølgesendere (Firstenberg 2018, kap. 16), så angst er ikke forklaringen – heller ikke her.

Hvilken verdi har da brosjyrens utsagn om at «målinger i områder rundt basestasjoner viser at strålingsnivåene ligger langt under grenseverdiene. Først nærmere enn ca. ti meter, i samme høyde og rett foran en samling antenner, kan vi bli utsatt for strålingsnivåer som er høyere enn grenseverdiene.» ?

Påstanden er jo ikke direkte løgn, for det er nok rett at strålingen er langt under grenseverdiene. Påstanden har bare ikke rett i det den gir inntrykk av å fortelle: at din helse overhodet ikke påvirkes av avstanden til mobilmaster. Den forvrenger altså sannheten og formidler noe som det absolutt ikke er dekning for i forskningen – så lenge man ikke bevisst velger bort den forskningen som faktisk gjør skadefunn og er i klart flertall.

Bransjen – og strålevernet – har stolt på dem som trykker til sitt bryst de få forskningsrapporter som ikke finner skadelige sammenhenger mellom avstand og helse. De underspiller funnene som gjøres, og benytter seg av nettopp de teknikkene vi har nevnt over: De forsøker å rokke ved de studiene som finner disse skademønstrene, ved å vise fram noen som ikke fant noe og underslå resten.

Normalt kalles slik «informasjonsvirksomhet» for ‘uetterretteligheter’ eller ‘uforsvarlig’. Innen HMS-arbeid ville slik «informasjonsvirksomhet» fått strykkarakter. Som varedeklarasjon eller sikkerhetsveiledning til en kjøkkenmaskin ville den ikke passert kravene til produktinformasjon.

9.Tilbyr irrelevant tilsyn og service uten verdi

Vi får vite i DSAs og NKOMs brosjyre at «nasjonal kommunikasjonsmyndighet fører tilsyn med strålingsnivåene fra basestasjonene». Utsagnet er vel ment å skulle gi oss trygghet, men er heller ikke særlig betryggende. For vi har jo nettopp sett at NKOMs virkelighetsverden er det tekniske, og grenseverdiene som DSA holder seg med, begrenser seg til oppvarmingsskader, anslått med så grove og tendensiøse verktøy at man må undres over hvordan de kan få lov til å holde på slik.

Vi har også sett at NKOM gjør sine betraktninger om helsevirkninger utfra rent tekniske forhold som på ingen måte dekker opp biologiske virkninger, slik vi så over i punkt 4.

Brosjyren skal likefullt vise deg at DSA og NKOM tilbyr deg relevant informasjon dersom du skulle føle deg uttrygg likevel:

«Hvis du lurer på hvor mye stråling det er fra mobilsendere/basestasjoner der du ferdes, så kan du bruke kalkulatoren»

Det er strålekalkulatoren du finner på finnsenderen.no, det vises til. Det er for så vidt rett at du kan bruke den. Men du kan ikke stole på svaret du får, så det burde kanskje føyes til i brosjyren at slike beregninger som kalkulatoren gir, er særdeles unøyaktige: De kan godt avvike med flere størrelsesordener, altså være ti eller hundre ganger feil.

I en sammenlikning vi gjorde (bloggpost 14.03.2020), viste kalkulatoren 9 000 µW/m² mens målingen på nøyaktig samme plass i sentrum av Geilo viste 25 000 til 35 000, med jevnlige topper opp i 110 000 – 120 000 µW/m². Toppene lå altså over ti ganger så høyt.

Her hvor jeg sitter og skriver i øyeblikket, lar strålingskalkulatoren seg ikke teste, ettersom den er midlertidig ute av drift. Det er kanskje like greit, for dersom du lurer på hvor mye stråling det er fra mobilmaster der du ferdes, så bør du ikke bruke denne kalkulatoren. Den er altfor grov til det.

Kjøp deg heller en rimelig måler og mål selv! Den virker i alle fall til å måle intensiteten i strålingen, og den kan brukes fram til nye og vesentlig høyere 5G-frekvenser og mer komplekse radioteknologier tas i bruk. Til disse nye og høyere frekvensene fins det per i dag ingen måleapparater å få tak i for vanlige lommebøker. Bare å måle energiintensitet gir dessuten uansett ganske utilstrekkelige holdepunkter for å fastsette biologisk påvirkningspotensiale som skjer via andre mekanismer enn oppvarming.

Hvorfor har NKOM laget denne kalkulatoren overhodet? Dersom grenseverdiene skal legges til grunn, trengs den jo ikke, for ingen vil jo kunne komme nær slik eksponering i praksis fra en mast – 10 000 000 µW/m². Er den laget fordi man har så stor tiltro til relevansen av å måle eksponeringsnivå og evnen til å måle det rimelig korrekt? Eller er det motsatt – at NKOM ikke helt tror på sitt eget budskap – at alt er så trygt – og vil overlate til publikum selv å ta ansvar?

Er så påstanden at «nasjonal kommunikasjonsmyndighet fører tilsyn med strålingsnivåene fra basestasjonene» sann eller gal?

Påstanden er utvilsomt sann. NKOM fører tilsyn. At det skjer på et vis som har noen praktisk verdi for forbrukeres helse, virker derimot ganske tvilsomt.

10.Forsikringer som DSA og NKOM ikke kan innestå for

Sist i brosjyren fra DSA og NKOM står det en forsikring av typen «Stol på oss! Vi er eksperter!» – for å bruke tittelen på en av bøkene om forskningsbløffene i tobakksbransjen (Rampton og Stauber 2001):

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet samarbeider om tilsyn for å sikre at strålingen fra trådløs teknologi holder seg under grenseverdiene, og at den er så lav som god praksis tilsier. Norge og de fleste land i Europa følger grenseverdiene som er anerkjent av Verdens helseorganisasjon.

Men vet DSA og NKOM egentlig at strålingen «holder seg under grenseverdiene, og at den er så lav som god praksis tilsier» og at dette sikrer mot helsevirkninger?

Historien om SAR-verdiene forteller oss at det vet de neppe. For det undersøker de ikke. De bare stoler på at andre gjør det, og i punkt 5 over så vi at det ikke er nok.

NKOM driver da heller ikke med helsetolkninger og har ikke kompetanse på det. De bare måler. DSA har flere ganger forklart at de har heller ikke kompetanse på helse, men følger bare rådene fra WHO og ICNIRP (se f.eks. brev fra Statens strålevern gjengitt i Grimstad og Flydal 2018, s. 172). Ingen av disse etatene har altså noe selvstendig grunnlag i egen kompetanse for å uttale seg om helsevirkningene. De bare videreformidler et budskap som passer politisk, men er faglig uetterrettelige: De hevder at stråling som ikke åpenbart skader ved akutt oppvarming, ikke er påvist å skade.

Formuleringen

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet samarbeider om tilsyn for å sikre at strålingen fra trådløs teknologi holder seg under grenseverdiene, og at den er så lav som god praksis tilsier. Norge og de fleste land i Europa følger grenseverdiene som er anerkjent av Verdens helseorganisasjon.

har som funksjon å gi tillit, men samtidig skjule det sviktende grunnlaget. Det skjuler at DSA og NKOM faktisk ikke overvåker det vi forventer at de skal overvåke, nemlig at ikke vår helse (og vårt livsmiljø) skades og brytes ned av elektromagnetisk stråling.

Men formuleringen skjuler også noe mer gjennom et finurlig sirkelresonnement:

11.Sirkelresonnementet

Et finurlig sirkelresonnement kom inn i strålevernforskriften for et par år siden, etter forslag fra det norske Strålevernet selv. Det fritar kanskje Strålevernet (DSA) for en god del kontrollarbeid, men skaper også en form for selvpåført blindhet i forvaltning og helsevesen. Vi finner det igjen i brosjyren, men det trengs en forklaring for å få øye på det:

Grenseverdiene er i Norge (og i Norden forøvrig) satt likt med stiftelsen ICNIRPs anbefalinger for kun å hindre akutt oppvarmingsskade. De er altså ikke satt lavere for å fange opp andre skademekanismer, slik som f.eks. i Italia, Israel, Russland, Ukraina og mange andre land har gjort. Dette er land som kan skilte med at de har betydelige forskningsmiljøer og lange forskningstradisjoner innen feltet. Disse landene, og en rekke andre, har fastsatt betydelig lavere grenseverdier for å beskytte befolkningen også mot andre skademekanismer enn oppvarming.

Vi har sett over at dette virker åpenbart fornuftig: Det kan ikke kan være tilstrekkelig med rent oppvarmingsbaserte grenseverdier for å hindre helseskadelige virkninger i befolkningen utfra hva forskningen viser.

«God praksis» er definert i strålevernforskriften som å holde seg innenfor ICNIRPs anbefalinger – altså å ta retningsgivende verdier for å hindre akutt oppvarmingsskade som utgangspunkt, og så vurdere all forskning som finner skader ved svakere intensiteter, som for svak til å bli tatt hensyn til, og så trekke den slutningen at det ikke er behov for noen strengere grenser enn de retningsgivende verdiene som ICNIRP anbefaler for å beskytte mot oppvarmingsskader.

Å overholde grenseverdier som er laget for bare å beskytte mot oppvarmingsskade, og regne med at det er godt nok, er altså det som ligger i «god praksis»:

Med denne triangelen i tankene, der hvert av de tre leddene definerer og begrunner de to andre, hva betyr da hele dette tillitsvekkende avsnittet i brosjyren?

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet samarbeider om tilsyn for å sikre at strålingen fra trådløs teknologi holder seg under grenseverdiene, og at den er så lav som god praksis tilsier. Norge og de fleste land i Europa følger grenseverdiene som er anerkjent av Verdens helseorganisasjon.

Det forteller i realiteten ikke noe som helst som bør virke tillitsvekkende: Det forteller bare at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet samarbeider for å hindre at du ikke skal få oppvarmingsskader av stråling, at de syns at det er godt nok – til tross for all verdens forskning sier noe annet, og at så lenge du ikke får oppvarmingsskader, så bryr de seg ikke, men overlater resten av vernet til deg selv.

Resten er bare ord – laget for å inngi tillit og trygghet til at det her sitter fagfolk som passer på deg.

Dette avsnittet i brosjyren er en formulering som man lett kan blendes av. Formuleringen er åpenbart omhyggelig bearbeidet for å fortelle noe langt mer enn det teksten gir dekning for: Du venter deg vel mer enn å kun bli beskyttet mot oppvarmingsskader?

12.Grenseverdiene er ikke «anerkjent av WHO»

Det samme vakre avsnittet rommer enda en feil: Verdens helseorganisasjon – WHO – har slett ikke «anerkjent grensenverdiene», slik teksten påstår.

Litt sleivete sagt: WHO opererer litt som et nettverk av nessekonger som hersker over sine ulike seksjoner og har ulike finansieringskilder til sitt arbeid. Organisasjonen er permanent underfinansiert, og må lytte til sine givere. For eksempel er en vesentlig del av WHO for tida finansiert av Bill & Melinda Gates Foundation, som legger stor vekt på vaksinasjon. For en del år siden var det GSMA, foreningen for den trådløse telekombransjen som betalte mye av gildet, betalte store summer for at WHO skulle bidra til å skape ens internasjonale retningslinjer for grenseverdier, og bidro med store summer til et forskningsprogram om mobilbruk og hjernekreft (Interphone-prosjektet). Leder for alt dette var mannen som få år før hadde opprettet ICNIRP.

Det ble da, i 1996, opprettet et lite prosjektkontor, The International EMF Project. Dette prosjektkontoret arbeider temmelig på egenhånd, men i WHOs navn. Arbeidet det skulle gjøre – å vurdere om trengs strengere grenser enn ICNIRPs referanseverdier er ennå ikke fullført, og ingen endelig eller offisiell WHO-dokumentasjon – en WHO-monografi – foreligger.

Dette lille to-manns prosjektkontoret er helt avhengig av ressurser utenfra. Det bemannes i hovedsak av ICNIRP-medlemmer som strør sand på ICNIRPs anbefalinger som de selv har utarbeidet i ICNIRP (se bemanningsliste i Flydal og Nordhagen 2019, s. 410; Hardell 2020). Dessuten produserer dette lille prosjektkontoret materiell som markedsfører ICNIRPs retningslinjer overfor alle verdens land, ikke minst ved å markedsføre de strenge beviskravene og sine egne rapporter der de konkluderer med at ingen forskning de har sett på og som finner helseskader uten oppvarming, er god nok. Slik kan de konkludere med at det er «vitenskapelig konsensus» at det ikke er påvist skadevirkninger ved eksponering under ICNIRPs retningsgivende verdier, og at det derfor ikke trengs strengere grenseverdier. Siden gjentas samme prosess i permanente eller midlertidige nasjonale utvalg, i Norge (FHI-rapport 2012:3), Sverige (SSMs faste utvalg), Storbritannia (AGNIR), Sveits (BERENIS), EU (SCENIHR), osv., hele veien med ICNIRP-medlemmer ved roret.

Til tross for disse konklusjonene – der det ikke er godt å vite hva som er ren svindel og hva som er oppriktig ment og med de beste intensjoner – går disse likevel ikke så langt som i DSAs brosjyre: De påstår ikke at det ikke skapes helseskadelige virkninger ved lavere eksponeringsnivåer: De skriver bare at det ikke er tilstrekkelig sikkert påvist, eller at det ikke er påvist. Det er noe ganske annet.

At WHO slett ikke har «anerkjent grenseverdiene», framgår også av at IARC, WHOs store og betydelige institutt for kreftstudier, har kommet til ganske andre konklusjoner: IARC erklærte i 2011 radiostråling for fareklasse 2B, mulig kreftrisiko for mennesker. Det skjedde etter en omfattende forskningsgjennomgang og tross i bransjens intense lobbyvirksomhet for å få lavere klassifisering (Foster 2014).

Fareklassen 2B er riktignok stor og spenner fra kaffe, via benzen og bly, som vi faremerker, til en svært spesiell type asiatisk syrning av grønnsaker. Fareklasse 2B forteller likefullt at utsagn som skal forsikre oss om at der er «ingen helsefare», ganske enkelt er sterkt misvisende, selv når de er formulert med omhu.

Siden radiofrekvent stråling fikk fareklasse 2B i 2011, er flere styrkende studier kommet til. Det kan derfor nå ikke lenger med rimelighet hevdes at det bare er tale om «mulig kreftrisiko», men om «kreftrisiko» (Hardell og Carlberg 2020). En re-klassifisering står derfor på IARCs arbeidsplan for årene fram til 2025.

Å hevde at «grenseverdiene … er anerkjent av Verdens helseorganisasjon», slik brosjyren gjør, er det derfor ganske enkelt ikke grunnlag for.

13.Ikke grunnlag i DSAs referansedokumenter

Det er høyst uvanlig at strålevern i noe land går ut med så bastante påstander som vi finner i DSAs brosjyre om at EMF ikke kan gi helseskader, eller så direkte påstår at strålingen er trygg og ikke helsefarlig. Selv om DSAs grunnlagsdokumenter forsvarer at grenseverdiene settes utfra risiko for akutte oppvarmingsskader, går de ikke så langt i sine påstander.

Påstander om at stråling fra trådløs kommunikasjon ikke medfører helseskade har ganske enkelt ikke dekning i de dokumentene som DSA har å vise til. Med andre ord: DSA «strekker fellen lengre enn den rekker», eller, for å uttrykke det mer vitenskapelig, tillegger kildene en intensjonsdybde de ikke har:

1. Den norske ekspertgruppen som ble ledet av Folkehelseinstituttet og avga sin rapport i 2012 FHI-rapport 2012:3), konkluderte blant annet slik:

‘Dagens forvaltning er basert på ICNIRPs referanseverdier for maksimal eksponering. Ekspertgruppen tilrår ikke spesielle tiltak for å redusere eksponeringen, f.eks. ved å endre grenseverdiene. Kunnskapsgrunnlaget i denne helserisikovurderingen gir ikke grunn til å hevde at helseskader vil opptre ved eksponeringer som befolkningen er utsatt for i dagliglivet. Dette gjelder også bruk av trådløs kommunikasjon i kontormiljø.’

Dette gir ikke dekning for å si at stråling ikke er helsefarlig. Risikovurderingen ble sterkt og inngående kritisert i en «motrapport» som aldri er blitt kommentert av norske myndigheter (Glomsrød og Solheim 2012).

2. EU-kommisjonens Vitenskapelige komité for tilsynekommende og nylig identifisert miljørelatert helserisiko (SCENIHR), (Scientific Committee on Emerging and Newly Identified Health Risks). konkluderte i sin nyeste rapport (SCENIHR 2015) slik:

‘Thorough examination of all pertinent, recent data has not produced any conclusive evidence about EMF being dangerous, which is reassuring. However, further research should be conducted, particularly as pertains to very long-term exposure and potential risks of exposure to multiple sources.’

Dette gir ikke dekning for å si at stråling ikke er helsefarlig. SCENIHR var oppdragsgiver og fikk utført denne studien av en arbeidsgruppe bestående av ICNIRP-medlemmer og enkelte andre med sammenfallende oppfatninger. De eneste SCENIHR-medlemmene med kvalifikasjoner innen feltet, satt selv i arbeidsgruppen.

3. WHO: uttaler bl.a. (Electromagnetic fields and public health: mobile phones, 8. October 2014, WHOs EMF-sider):

‘research has not been able to provide support for a causal relationship between exposure to electromagnetic fields and self-reported symptoms, or “electromagnetic hypersensitivity”

Dette gir ikke dekning for å si at stråling ikke er helsefarlig. WHOs nettsider om EMF er utarbeidet av/for prosjektkontoret The International EMF Project, som normalt bemannes med et tungt innslag av ICNIRP-medlemmer.

4. Videre sier WHO (WHOs EMF-sider), blant annet:

‘Based largely on these data, IARC has classified radiofrequency electromagnetic fields as possibly carcinogenic to humans (Group 2B), a category used when a causal association is considered credible, but when chance, bias or confounding cannot be ruled out with reasonable confidence’.

og

To date, research does not suggest any consistent evidence of adverse health effects from exposure to radiofrequency fields at levels below those that cause tissue heating. Further, research has not been able to provide support for a causal relationship between exposure to electromagnetic fields and self-reported symptoms, or “electromagnetic hypersensitivity”.

Heller ikke dette utsagnet gir dekning for å si at stråling ikke er helsefarlig.

5. I WHO’s håndbok om hvordan styre en nasjonal dialog om risiko fra elektromagnetiske felt står det blant annet (WHO 2012) står det bl.a.:

‘In the real world, there is no such thing as a zero risk.’

Dette gir ikke dekning for å si at stråling ikke er helsefarlig. WHOs håndbok er utarbeidet for det lille prosjektkontoret The International EMF Project, som normalt bemannes med et tungt innslag av ICNIRP-medlemmer.

6. I den nyeste rapporten fra Svenske strålskyddsmyndighetens vitenskapelige råd for elektromagnetiske felt, heter det (SSM 2020):

‘Despite the fact that no health risks with weak electromagnetic fields have been established today, the Authority considers that further research is important, in particular regarding long-term effects as the entire population is exposed.’

Dette gir ikke dekning for å si at stråling ikke er helsefarlig. 5 av 7 medlemmer av dette rådet er ICNIRP-medlemmer (SSMs nettsider, Hardell & Carlberg 2020). Rådets konklusjoner viser seg dermed naturlig nok alltid å sammenfalle med ICNIRPs.

7. I den sveitsiske regjerings rådgivende utvalg for ikke-ioniserende stråling (BERENIS) heter det blant annet (BERENIS 2020):

‘Are there indications for DNA damage associated to radiofrequency radiation from mobile phones? (Smith-Roe et al. 2019) ‘The DNA damage observed in brain regions could therefore be related to the increased occurrence of malignant gliomas. However, these ex vivo analyses do not allow for direct conclusions about the causality. DNA damage could be both the cause and the consequence of neoplastic changes as well as non-neoplastic tissue damage. Notably, the proportion of severely damaged cell nuclei is relatively high, which could indicate extensive tissue damage, but also be due to the methodology used.’

Dette gir ikke dekning for å si at stråling ikke er helsefarlig. Dette utvalget, som konsekvent konkluderer likt med ICNIRP, ledes av et ICNIRP-medlem som er innklagd til den sveitsiske politiske ledelse for svært ubalanserte vurderinger (Hardell et al 2020).

8. Fra US food & drug administration (Review of Published Literature between
2008 and 2018 of Relevance to Radiofrequency Radiation and Cancer, FDA, February 2020, FDA 2020):

‘Based on the studies that are described in detail in this report, there is insufficient evidence to support a causal association between RFR exposure and tumorigenesis. There is a lack of clear dose response relationship, a lack of consistent findings or specificity, and a lack of biological mechanistic plausibility.’

Dette gir ikke dekning for å si at stråling ikke er helsefarlig. FDA er per 2020 under angrep fra juridisk hold for å være ubalansert til fordel for trådløsnæringen. Etaten karakteriseres som et «a captured agency», altså en etat erobret av næringen den er satt til å styre.

—

Vi ser i alle eksemplene over at DSA ikke har grunnlag i sine referansedokumenter for påstandene i brosjyren. Ingen av disse dokumentene, fra instanser som står bak og forsvarer dagens grenseverdier, påstår at stråling ikke er helsefarlig, eller at skadevirkninger kan utelukkes. Det gjør derimot DSA, uten å framvise noen dokumentasjon som berettiger en slik konklusjon, og uten å avsløre at det fins motforestillinger annet enn hos dem som «føler seg utrygge».

14.Hvorfor strekker DSA fellen lenger enn den rekker?

Hva tenker de på i lokalene på Grini der DSA holder til, når de produserer en slik brosjyre?

Her fins det mange tolkningsmuligheter. De kan mene at de kjemper en kamp for framskrittet og den gode sak, uten å ense at kravene til forsvarlig saksbehandling derved blir ofret. De kan også mene at de ikke forenkler kildene mer enn det som rimelig er når man skal nå ut til folk flest. De handler kanskje slik for å forsvare EUs 5G-satsning i norsk versjon og det nærmest automatiske vedtaket som følger av EØS-medlemsskapet da Stortinget i våres under korona-krisen – antakelig med tom sal – enstemmig vedtok den nye bredbåndsutbyggingsloven som gjør det nærmest fritt fram å sette opp antenner for trådløs kommunikasjon i dette landet.

Mer personorienterte tolkninger er også mulige: Kan det dreie seg om karrieremuligheter? Om å få seg et sete i ICNIRP – stiftelsen som nå verden over i stigende grad framstilles som et verktøy for en næring som sprer helse- og miljøødeleggelser ved å hanke inn folk som har et syn på metode og beviskrav som tjener næringen? Eller er det motsatt – at saksbehandlerne føler seg tvunget til å gå på akkord med egen fagforståelse, etikk og moral for å beholde jobben som statens lydige tjener?

Jeg spør meg også hva de tenker på i Lillesand, i NKOMs lokaler, når de låner ut navnet sitt til en slik brosjyre? Hvem er det som har funnet på disse tekstene? Et reklamebyrå? Det kan det ikke ha gjort alene. DSAs egne folk må ha vært med. Noen i NKOM også?

Det kanskje mest interessante er likevel hvorfor DSA er så vinglete og inkonsekvent i sine uttalelser. Kan det være at de ikke helt tror på sitt eget budskap? I eposter, avisartikler og Facebook-innlegg har DSA og DSA-ansatte flere ganger uttalt at «strålingen ikke er helsefarlig». I denne brosjyren, «Stråling fra trådløs teknologi», er tonen en smule mer moderat – med ord som «trygt» og «ikke vitenskapelig grunnlag», selv om budskapet egentlig er ment å formidle nøyaktig det samme: at «strålingen ikke er helsefarlig». Denne vinglingen dreier seg ikke bare om etaten, men også de enkelte ansatte: Mens f.eks. Lars Klæboe, DSA, i eposter kan ta forbehold ved å skrive «Du vil aldri finne litteratur om at noe er trygt», uttaler han i andre sammenhenger at strålingen «ikke er helsefarlig», mens han tidligere har advart og anbefalt skjermingsutstyr og avstand. Uttalelsene spenner altså over hele registeret. I den nye brosjyren står at «…det er trygt å bruke mobil».

I dagligtale er forskjellen på «ikke (helse)farlig» og «trygt» ubetydelig. Men i jussen og forvaltningens verden er det stor forskjell. Hvorfor er tonen dempet og så omhyggelig formulert for å være litt mindre påståelig i brosjyren? Skal vi tro at man har valgt formuleringer for å sikre at man kan ta munnen for full uten å bli stilt til ansvar?

Forvaltningen har krav på seg til å gi sannferdig og korrekt informasjon. Og det er en alvorlig sak dersom forvaltningen gir informasjon som ikke er korrekt. Jeg har derfor bedt DSA og NKOM om innsyn i all saksbehandling som knytter seg til denne brosjyren fra start fram til den forelå ferdig, og fram til den var ferdig revidert i juni 2020. Den interne korrespondansen kan de utlevere om de vil. Den ut- og inngående har jeg derimot krav på.

 

Einar Flydal, den 24. juli 2020

PDF-versjon: EFlydal 20200724 Strålevernets nye brosjyrer er ulovlig markedsføring v1.02

Referanser

Stråling fra trådløs teknologi, DSA og NKOM, brosjyre, lastet ned juli 2020

Installasjon av antenner, DSA, NKOM og Arbeidstilsynet, lastet ned juli 2020

Advokatfirmaet Erling Grimstad AS og Einar Flydal: Smartmålerne, jussen og helsa, Z-forlag, 2018, (69+207 sider), for laste ned eller bestille som bok: HER.

Alerte Phonegate: Phonegate: 60 plaintiffs file class action against Xiaomi, pressemelding, 20.07.2020, https://www.phonegatealert.org/en/press-release-phonegate-60-plaintiffs-file-class-action-against-xiaomi?utm_source=Newsletter+Alerte+phonegate&utm_campaign=c539c599c3-EMAIL_CAMPAIGN_7_9_2018_7_57_COPY_01&utm_medium=email&utm_term=0_ddb3deb7bf-c539c599c3-151607125&ct=t(Y_COPY_01)

Baumer, Hans: Sferics – Die Entdeckung der Wetterstrahlung, Rowohlt, 1987

BERENIS – The Swiss expert group on electromagnetic fields and non-ionising radiation, Newsletter No. 21 / June 2020

Dart, Paul & al: Biological And Health Effects Of Microwave Radio Frequency Transmissions A Review Of The Research Literature A Report To The Staff And Directors Of The Eugene Water And Electric Board June 4, 2013, 74 sider.

Düll B und T, 1939. Kosmisch-physikalische Störungen der Ionosphäre, Troposhäre, Biosphäre. Biokl Beibl Met. Ztschr. 6, 65-72 und 6, 121-134, sitert i Sönning

EHTrust: Peer reviewed published research studies on wi-fi and 2.4 ghz wireless frequencies, https://ehtrust.org/peer-reviewed-research-studies-on-wi-fi/)

Firstenberg, Arthur: Den usynlige regnbuen – Historien om elektrisiteten og livet, Z-forlag, 2018 (451 sider + noter, referanser og stikkordsliste), 2. opplag. Kan bestilles HER.

Flydal, Einar og Nordhagen, Else (red.): «5G og vår trådløse virkelighet – høyt spill med helse og miljø» (590 sider, Z-forlag). Kan bestilles HER.

Flydal, Einar og Nordhagen, Else og Hjortland, Odd Magne: ICNIRPs nye retningslinjer for strålevern er basert på faglig uholdbar dokumentasjon, åpner for sterkere eksponering, svekker myndigheters og forbrukeres kontrollmuligheter, og legitimerer økt helse- og miljøskadelig infrastruktur, som fra 5G, PDF-notat, 43 sider, https://einarflydal.com/utredninger-boker-m-m-a-laste-ned-bestille/

Foster, Susan D. : WHO Knew: The Elephant in the Room, 2014, pdf, https://einarflydal.com/wp-content/uploads/2020/07/who-knew-the-elephant-in-the-room.pdf

FHI 2012:3: Svake høyfrekvente elektromagnetiske felt – en vurdering av helserisiko og forvaltningspraksis, utvalgsrapport, FHI 2012:3, https://www.fhi.no/publ/2012/svake-hoyfrekvente-elektromagnetisk/?pid=239&trg=Content_6503&Main_6157=6246:0:25,5498&MainContent_6246=6503:0:25,5508&Content_6503=6259:100903:25,5508:0:6250:110:::0:0

Glomsrød, Solveig, Solheim, Ida: Helsevirkninger av elektromagnetiske felt, 2012, http://www.felo.no/fileadmin/red/Rapporter/Helsevirkninger_av_elektromagnetiske_felt-_felo_content_download_4761_36728_file_Helsevirkninger_av_elektromagnetiske_felt.pdf.pdf

Hardell, Lennart & Carlberg, Michael: Health risks from radiofrequency radiation, including 5G, should be assessed by experts with no conflicts of interest, comment, Oncology Letters 20:15, 2020, DOI: 10.3892/ol.2020.11876

Hardell, Lennart m.fl.: Expert evaluations on health risks from radiofrequency electromagnetic fields (RFEMF) and 5G need to be performed by experts with no conflicts of interests, brev av 7. januar 2007 til Mrs. Simonetta Sommaruga, President of the Swiss Confederation fra https://einarflydal.com/wp-content/uploads/2020/01/Whistleblow-Martin-R%C3%B6%C3%B6sli_January-2020.pdf

Hecht, Karl: Die Wirkung der 10-Hz-Pulsation der elektromagnetischen Strahlungen von WLAN auf den Menschen, brennpunkt Ausgabe Mai 2018, Diagnose:funk

Hill, Austin Bradford: The Environment and Disease: Association or Causation?, Proceedings of the Royal Society of Medicine, Section of Occupational Medicine, President’s Address, Meeting January 14, 1965

ICNIRP, 1998. Guidelines for limiting exposure to time‐varying electric, magnetic and electromagnetic fields (up to 300 GHz). Health Phys 74:494‐522

ICNIRP, 2020. Guidelines for limiting exposure to electromagnetic fields (100 KHz to 300 GHz), published ahead of print in: Health Physics, april 2020, https://www.icnirp.org/en/publications/article/rf-guidelines-2020480.html

Jacobsen, Eva Theilgaard: «SAR, SAM, Schwan og naziforbindelsen», Medlemsbladet, EHS-foreningen, Juni 2020, ISSN: 2596-3767

Kåss, I W og Halmøy, S: Skadevirkninger av stråling fra trådløs teknologi og annen EMF er godt dokumentert – Kildesamling: Forskning og advarsler fra fagfeltet, Folkets strålevern, 25.05.2018, kan lastes ned HER.

Lai, Henry, 2017. Henry Lai’s Research Summaries, ni dokumenter lagt ut på http://www.bioinitiative.org/research-summaries/, desember 2017

NKOM: Avanserte måle- og styringssystemer, Måling av sendemønster og EMF-eksponering, Januar 2018, https://www.nkom.no/forbruker/elektromagnetisk-stråling/elektromagnetisk-stråling/måling-av-feltstyrke-stråling/_attachment/32312?_ts=161751ce30a

Conway, Erik M. og Oreskes, Naomi: Merchants of Doubt: How a Handful of Scientists Obscured the Truth on Issues from Tobacco Smoke to Global Warming, 2012

Panagopoulos, Dimitris. (2019). Comparing DNA Damage Induced by Mobile Telephony and Other Types of Man-Made Electromagnetic Fields. Mutation Research/Reviews in Mutation Research. 781. 10.1016/j.mrrev.2019.03.003

Rampton, Sheldon & Stauber, John: «Trust us, we’re experts!», Putnam, 2001

SCENIHR: Opinion on Potential health effects of exposure to electromagnetic fields (EMF), EU Commission, January 2015, http://ec.europa.eu/health/scientific_committees/emerging/docs/scenihr_o_041.pdf

Santini, R & al: Survey Study of People Living in the Vicinity of Cellular Fhone Base Stations, Electromagnetic Biology And Medicine, Vol. 22, No. 1, pp. 41-49, 2003, http://www.emrpolicy.org/science/research/docs/santini_ebm_2003.pdf

SSM: 2020:04 Recent Research on EMF and Health Risk, Fourteenth report from SSM’s Scientific Council on Electromagnetic Fields, The Swedish Radiation Safety Authority, 2019, https://www.stralsakerhetsmyndigheten.se/publikationer/rapporter/stralskydd/2020/202004/

Sönning, Walter: Zur 100-jährigen Forschungsgeschichte der natürlichen elektromagnetischen Impulsstrahlung der Atmosphäre aus meteorologischer Sicht. Wetter und Leben, 50:1998, Nr.3, s. 209-228

Sönning, Walter og Baumer, Hans: Der Mobilfunk und seine „Grenzwerte“. Zur gezielten Begriffsverwirrung beim Elektrosmog-Problem. Notat, 2002 – 2012

Statens strålevern: «Svak stråling fra smarte strømmålere», Stråleverninfo 09 17, 2 s, 21.08.2017, original: https://einarflydal.com/wp-content/uploads/2018/06/StraaleverninfoORIGINAL-09-2017-smarte-stroemmaalere.pdf; korrigert versjon: https://einarflydal.com/wp-content/uploads/2018/06/StraaleverninfoRETTET-09-2017-smarte-stroemmaalere-ny-versjon.pdf

Weller, Steven: Electromagnetic Hypersensitivity , mai 2015, https://stopsmartmetersau.files.wordpress.com/2015/06/steves-emerg-ehspresentation.pdf

WHO: Establishing a dialogue on risks from electromagnetic fields, pdf-brosjyre, 16. juni 2012

Wright, Nicola: «Downplaying Radiation Risk», kapittel 23 i Walker, Martin J. (ed.): Corporate ties that bind – An Examination of Corporate Manipulation and Vested Interests in Public Health, Skyhorse Publishing, N.Y., 2017