Nylig skrev jeg til OED at også dette beløpet minst bør halveres, ettersom det snart er slutt på at nettselskapene drar ut til kundene for å lese av (bloggpost 6.12.2020): Det meste av gebyret er grunnløst og uberettiget siden stadig flere nettselskap godtar at man leser av selv og sender inn status – som før.

Men Torleif Dønnestad har finregnet – med konkrete tall fra Lyse Elnett AS. Tallene viser at når kun reelle og lovlige utgifter skal dekkes, er det ikke en gang nok igjen av gebyret til å dekke faktureringskostnadene. Gebyret har ganske enkelt ikke lenger noe reelt grunnlag, men er så godt som i sin helhet en ren prisforhøyelse. Og forsvarets behov viser at støttesystemer for registrering av forbruk utenom AMS-systemet må man uansett opprettholde. Nettopp slik mange lenge har hevdet.

Her får du Torleif Dønnestads og Lyse Elnetts oppstillinger og tall, og hele eposten han har sendt til OED om saken. For der er forslaget til forskriften der gebyret innføres, nå til behandling.

Tallene viser at gebyret ganske enkelt bør fullstendig bort: Det gjorde nytten som skremmemiddel en stund for å få folk til å skifte til AMS-målere, men har ikke livets rett. Flere andre har nok tilsvarende tall å vise til. Det kan være nyttig for saksansvarlige i OED at de får se dem.

I tillegg kommer at et slikt gebyr jo er direkte miljøskadelig: Det premierer spredning av en miljøgift. (I tvil om betegnelsen holder? Ønsk deg Susan Pocketts bok «Stråletåka – helse- og miljøforurensningen fra mikrobølgene» til jul! Den kan bestilles i bokhandel eller HER.)

Det fins altså flere innfallsvinkler for den som ønsker å angripe dette gebyret:

Kommunikasjonsteknologien til AMS-målerne ble valgt trass i advarsler om helse- og miljøvirkninger, og uten at man hadde utredet hvilke konsekvensene noen millioner nye mikrobølgesendere ville ha på husdyr (Se video), på insekter (Les Alain Thills gjennomgang om insektdøden i Europa (engelsk)), på fugl (plukk fra bibliografien til EU-prosjektet Eclipse), eller på mennesker (se ekspertuttalelser fra 2015). Alt dette viser at gebyret fungerer som straff for ikke å spre en miljøgift.

I andre sammenhenger brukes gebyrer til å bremse miljøbelastninger. Det RME/NVE foreslår, er en ren gavepakke til nettselskapene, og en premiering av miljøforurensning.

 

Einar Flydal, den 8. desember 2020

PDF-versjon: EFlydal 20201208 Gebyrene for AMS-fritak skal helt bort

————————————————————————————

Fra: Torleif Dønnestad <epostadresse>
Date: lør. 5. des. 2020 kl. 20:23
Subject: Innspill vedr. ny avregningsforskrift og forslaget om fast gebyrsats for manuell avlesning av strømmålere
To: <postmottak@oed.dep.no>

Fung. seksjonssjef Siri Steinnes og avd.dir. Kjell Grotmol,

Det er lett å forstå ønsket om en fast nasjonal gebyrsats som løsning på en fragmentert og stridsbefengt gebyrpraksis. Jeg vil her vise at forslaget ikke gir noen vei ut av uføret.

Fast gebyrsats på kr. 1500 vil i mange tilfeller representere enormt mye mer enn faktiske kostnader, og i så måte stride mot prinsipper for monopolvirksomhet. Jeg kan ta mitt eget nettselskap Lyse Elnett som eksempel, som er ett av flere nettselskaper som nå anser kunderapportert foto av strømmåleren som dekkende iht. avregningsforskriften § 3-3 annet ledd.

Viser til kalkyle fra adm.dir. Håvard Tamburstuen, og bemerker at Lyse her søker dekning for flyttekostnader, som de ikke har anledning til: [Du må nok forstørre bildet for å få lest! E.F.]

Det som i praksis da står igjen av faktiske kostnader og fratrekk er markert i gult, og summerer seg til kr. 87 per år per kunde.

Nå er det imidlertid slik at Lyse iht. kalkylen beregner en timesats på kr. 924, ref. stipulert timekostnad for årlig avlesning (kr. 1617 / 1.75 timer):

Når en vanlig montørlønn ligger på kr. 500.000 per år, bør dette gi kr. 286 per time. En vanlig tommelfingerregel er å legge 30–40 % på den ansattes grunnlønn for å finne de sosiale kostnadene. Legger man på 40 %, tilsvarer faktisk timekostnad kr. 400. Ut fra dette kan det se ut for at Lyse beregner en lønnskostnad som ligger minst 2,3 ganger høyere enn faktisk kostnad.

Det er derfor grunn til å også stille spørsmål ved de estimerte kostnadene i gult. Justerer man disse ned med faktoren 2,3, kommer man til kr. 67. Etter fratrekk for oppført avskrivningsverdi for kommunikasjonsmodulen på kr. 79, skulle kunden dermed ha til gode kr. 12.

Om man gjør et påslag til dekning av kundesenterets merarbeid ifm. kunderapportert fotoavlesning, hvor havner man da? Kanskje sluttsummen da ville endt på en femtilapp til gode for nettselskapet?

Basert på eksempelet Lyse, bør en fast gebyrsats ikke overstige kr. 50 per år. Fins det da noen farbar vei annet enn å snu, avvikle gebyret, og kreve at kostnadene må dekkes inn gjennom nettleien?

Jeg vil også illustrere dette ved å vise til landets eneste rettskraftige dom vedr. gebyrene, fra Nordmøre tingrett (vedlagt). Dommen konkluderer med at kunden ikke kan avkreves betaling for en ikke-gjennomført stedlig kontroll, noe som rent prinsipielt bør tilsi at et nettselskap bare kan ta betalt for en kostnad som kan henføres til en spesifikk individuell kundetjeneste. Ut fra dette, og prinsipper for monopolvirksomhet, skulle en felles nasjonal gebyrsats være umulig å innføre – med mindre satsen settes til et minimumsnivå tilsvarende Lyses eksempel, noe som nok vil være uhensiktsmessig.

Jeg foreslår derfor at forskriften formuleres slik at nettselskapene fratas muligheten for å kreve inn gebyr. Dette er det eneste som er praktisk gjennomførbart, og som gir ro. Ellers får vi en situasjon hvor gebyrsatsen formes gjennom rettspraksis.

Med vennlig hilsen
Torleif Dønnestad