– I jakten på å fange lesere skaper forskningsjournalister feilaktige bilder av forskningens ferd mot stadig mer og bedre kunnskap. De bruker klisjéer om «forbløffede forskere» når det slett ikke er på sin plass – f.eks. når de skriver om fenomener som mangler forklaring, som ME, eller tema som er oppkonstruerte, som el-overfølsomhet.
Dette er hovedbudskapet til Marit Simonsen, vitenskapsskribent og redaktør av Store norske leksikon (SNL), i Aftenpostens Uviten-spalte den 16.2. Hun syns dette er trist, for vitenskapens gradvise kunnskapsvekst framstilles feil i jakten på sensasjonsjournalistikk.
Simonsens beskrivelse er nok rett så langt den rekker, men den har et stort, sort kunnskapshull:
Vitenskapens kunnskapsvekst er slett ikke så rasjonell som det framstilles i lærebøkene. Kunnskap forsvinner. Årsakene kan være at temaet ble politisk uønsket, at forskningsmetoden gikk av mote, at finansiering tørket ut, eller at det er skott mellom forskningsmiljøer.
Behandlingen av nettopp ME og el-overfølsomhet i Store medisinske leksikon (SML), et underbruk av Store norske leksikon, som Simonsen er redaktør av, er gode eksempler:
I flere tusen år har det vært godt kjent at en del mennesker og dyr reagerer på værforandringer før de skjer. Forskning innen radioteknologi og medisinsk meteorologi påviste i tiårene etter 2. verdenskrig flere biofysiske mekanismer som forklarer dette: Elektriske utladninger i værfronter påvirker bl.a. epifysen og kollagenmolekylets gjennomtrengelighet, for i neste ledd å påvirke oksidantproduksjon og utløse stoffskifteendringer og økt nervesignalering. Hos noen merkes det som utmattelser, migrene, epileptiske anfall og leddsmerter – før været endres.
I Vesten forsvant hele forskningsfeltet og finansieringen plutselig ca. 1992. Meg bekjent er det ikke kartlagt hvorfor, men det var nettopp da en ny tese ble etablert i Vesteuropa: «Ingen biologisk påvirkning fra radiobølger er mulig uten at eksponeringen er sterk nok til å gi varmeskader.» Tesen stammet fra USAs marine og ble aktivt fremmet av USAs militær-industrielle kompleks for å legitimere framvekst av radaranlegg og mikrobølget radiokommunikasjon. Siden trådte kraftbransjen, deretter mobilbransjen, inn som forsvarere. Denne tesen ligger fortsatt til grunn for vårt strålevern, til tross for massiv forskning som viser at den ikke har prediksjonsevne: Eksponeringsskader opptrer selv om strålingen er lagt svakere.
Etter hvert forsvant etablert kunnskap ut av det nordiske medisinstudiet, ut av norske symptomlister, ut av trygdesystemet, og vi fikk diverse offentlige utredninger som slo fast at «riktignok hevder en del forskning å gjøre slike funn, men de er ikke pålitelige nok til å legges til grunn». Det var konklusjoner som ble trukket utfra bedømmelseskriterier utformet som revierforsvar.
Symptomene, med navn som fibromyalgi, værfølsomhet, ME, epilepsi og el-overfølsomhet, gikk fra å ha solide delforklaringer i omfattende faglitteratur av høy kvalitet – i tidsskrifter medisinere og forskningsjournalister innen helse og biologi i dag ikke har hørt om – til å bli «medisinsk uforklarte plager og symptomer» (MUPS).
I SML var værsyke inntil for et par år siden fortsatt definert som et forvarsel for værforandring, og forklart som elektrisk fenomen. Men så ble tilstanden omdefinert til bare å gjelde påvirkning fra trykk, temperatur og fuktighet, altså været slik det er i øyeblikket. De som reagerer på forhånd, er nå blitt MUPSere: De lider av en nå uforklart lidelse. Oversendelse av en mengde litteraturreferanser til artikkelforfatter og redaksjonen hjalp ikke – for redaksjonen hadde bestemt at bare nyere medisinsk litteratur skulle legges til grunn. Og den fins det jo lite av – forståelig nok. Sirkelen er komplett.
Slik går tiårene fort mens de rammede selv, eller nye forskere, bare langsomt kjemper fram et nytt gjennomslag for hvordan elektromagnetiske pulser av samme slag som i værfronter – men nå fra dagens trådløse kommunikasjon og enormt mye sterkere – utløser de samme biologiske mekanismer og de samme knippene av symptomer – med samme eller liknende navn som alt ble påvist epidemiologisk og i lab-forsøk og inngående årsaksforklart før oppvarmingsparadigmet ble opphøyd til eneste sanne lære.
Og slik blir vi alle dummere, og forskere og forskningsjournalister kan på ny forbauses – eller reagere med fordommer og avvisning – uten at de har kunnskap til å se at det nå er god gammel årgangsvin som dukker opp igjen på nye flasker.
Det er ikke bare uvitenhet satt i system. Det er også dypt tragisk.
Einar Flydal, den 18. februar 2021
PDF-versjon: EFlydal 20210218 Uvitenhet om hvorfor forskere forbløffes
PS. En tidligversjon av denne teksten har jeg lagt inn som kommentar til Marit Simonsens Uviten-artikkel i Aftenposten (https://www.aftenposten.no/viten/uviten/i/lEOOQL/hvorfor-blir-forskere-forbloeffet-igjen-og-igjen). Jeg har droppet referanser til forskningslitteraturen her i teksten. En god del kan du finne i bloggpost 15.02.22021.
PS2. Jeg sendte en epost til Marit Simonsen med PDF-versjonen av bloggposten som vedlegg for å informere henne om kritikken min. Og jeg fikk svar – som jeg svarte på. Simonsens svar bekrefter til fulle at uvitenhet gjør blind:
Fra: Einar Flydal <epostadresse>
Dato: torsdag, 18. februar 2021 kl. 17:39
Til: Marit M. Simonsen <epostadresse>
Emne: En kommentar til din Uviten-artikkel
Hei, Marit Simonsen,
jeg legger ved en kommentar jeg har laget til din Uviten-artikkel i Aftenposten.
Det kunne gi støtet til et stort og meget betydningsfullt kunnskapsbidrag og bety mye for mennesker såvel som miljø om dere i SNL og SML tok en nøyere vurdering av kritikken.
Dersom dere ønsker den utdypet og satt under debatt, stiller jeg gjerne opp.
Jeg har 40 år bak meg som forsker, strategirådgiver og «IKT-misjonær», samt univ.lektor ved NTNU innen IKT og samfunn, samt 10+ år som graver innen forskningen på det feltet jeg tar opp..
—
Med vennlig hilsen
Einar Flydal
På Fri, 19 Feb 2021 10:32:25 +0100, skrev Marit M. Simonsen <epostadresse>:
Hei Einar,
Takk for ditt innspill. Som du antyder i teksten din vet du nok allerede hvilket svar som kommer: Dette er ikke noe vi i redaksjonen kommer til å endre på med det første, for som du skriver: «Oversendelse av en mengde litteraturreferanser til artikkelforfatter og redaksjonen hjalp ikke – for redaksjonen hadde bestemt at bare nyere medisinsk litteratur skulle legges til grunn.»
Dette prinsippet gjelder fremdeles – vi omtaler det som er etablert kunnskap i samråd med ledende fagmiljøer.
Vi er uansett takknemlige for alt som bidrar til å holde oss oppdaterte og orienterte.
Beste hilsen
Marit M. Simonsen
—
Marit M. Simonsen
Redaktør, Store norske leksikon
Fra: «Einar Flydal» <epostadresse>
Til: «Marit M. Simonsen» <epostadresse>
Cc:
Emne: Re: Svar: En kommentar til din Uviten-artikkel
Dato: Fri, 19 Feb 2021 17:25:15 +0100
Takk for svar,
men det er nettopp det du sier dere gjør som dere IKKE gjør:
«Dette prinsippet gjelder fremdeles – vi omtaler det som er etablert kunnskap i samråd med ledende fagmiljøer.»
Skal man finne ut hva kunnskapsstatus er, må man nødvendigvis lytte til dem som kan noe om feltet, og ikke til dem som ikke har funnet noe om det i den litteraturen de har sett i.
At ledende fagmiljøer innen norsk medisin ikke lenger kan noe om biofysikk og påvirkning fra elektromagnetiske felt fra miljøet, og ikke holder seg orientert om hva som er etablert kunnskap i de miljøer som arbeider med dette feltet, har ingen informasjonsverdi for den som vil vurdere kunnskapsstatus.
Dersom man sjekker ut hva som er etablert kunnskap på dette feltet, må man skaffe seg kunnskap fra de fagmiljøer som steller med slikt, ikke fra dem som ikke har lært noe om det – fordi det av grunner x, y og z forsvant fra deres pensum. Det var ikke manglende påviselighet eller manglende vitenskapelig belegg som førte til at kunnskapen ble borte. Det er bare noe de tror som ikke har satt seg inn i forskningen.
De medisinere og biologer jeg kjenner til som har satt seg ørlite grann inn i dette feltet, og det er etter hvert blitt noen, forstår utmerket godt dette poenget, og er bestyrtet eller resignerte over at kunnskapen forvitrer ved at man utelater forskning som ikke er blitt duplisert de siste tiårene.
mvh
Einar Flydal