AMS: På tide å fornye tinnfoliehatten?

Innsamlingen av tilsagn for at vi skal anke Halden-saken nærmer seg nå 75% prosent av målet. Dersom folk som ser viktigheten av denne saken, ikke går helt i dvale i ferien, men stiller opp, kan 90%-merket rykke fram til før 1. august! Da har vi en beslutning.

Snart på tide å oppgradere tinnfoliehatten?

Internasjonalt får kritikken av Strålevernets foreldede grunnlag for dagens grenseverdier stadig større omfang. Det vokser også langsomt fram en miljøbevegelse som ikke bare er opptatt av olje og kjemi, men også ser at den elektriske forurensningen vil bli en «showstopper» for «det grønne skiftet».

Å få gjennomslag i retten for helsevirkningene av mikrobølger er derfor en sak som ikke bare angår el-overfølsomme, men hele vårt livsmiljø. Det er den nye, store miljøsaken.

Jeg tror de begynner å forstå det i Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet. Men de sitter fast i 1960-tallets faglige forestillinger som gjør slik erkjennelse svært vanskelig. Derfor oversetter jeg nå om dagen pioneren Robert O Beckers faghistoriske oversikt over utviklingen fram mot dagens moderne elektrobiologisk forståelse. Artikkelen ble publisert i 1988 i en svært omfattende samling fagartikler med tittelen Modern electrobiology (Drekker, NY, 1988), men har fortsatt stor gyldighet. Den er på bare 16 boksider, og kan være til stor hjelp for noen og enhver. Når den er klar, får du den her på bloggen som PDF.

Slike artikler kan også forklare hvorfor DSAs ansatte virker som de er trengt opp i et hjørne og svarer på henvendelser med aggressiv atferd: De skal forsvare noe som er utrolig vanskelig å forsvare, og blir stadig vanskeligere. Mange har gjort den erfaringen de siste årene, også sindige folk som høflig har kommet til møter i DSAs lokaler. Her om dagen mottok jeg følgende epost fra en person som jeg fra andre hører virker som en sindig mann:

Hei Einar,
Jeg ringte opp til DSA for å høre litt om strålingsverdier fra elektriske og hybrid biler. Tidligere hadde Statens strålevern nyttig informasjon om forskjellige strålekilder i hjemmet. Nå hadde de tatt det bort, fortalte en saksbehandler, fordi det skapte for mye bekymring/forvirring blant folk.
Så kom vi inn på generelle spørsmål om strålegrenseverdier og ICNIRP. Mannen angrep meg på en så usaklig måte og med et temperament jeg aldri har opplevd fra noen offentlige ansatte. Han fyrte av en tirade etter tirade og spurte meg hvor jeg fikk mine opplysninger fra. Jeg spurte om han betraktet Else Nordhagens standpunkt i Halden-saken som grunnlagsløst. [Du finner hennes vitneforklaring HER og hennes vurdering av dommen HER. EF] Da fortalte han at han selv hadde vært vitne i retten i Halden og ville vite om jeg hadde vært der, for ellers ville han ikke si noe. Jeg svarte at rettsaken i Halden gikk for åpne dører og at hans vitnesbyrd kunne jeg finne igjen som grunnlag i dommen.

Hans temperament roet seg ikke etter dette, og da han fortsatte å fyre løs med usakligheter avbrøt jeg og spurte: «Hva var det du het igjen?» Det nektet han å si: «Du kan henvende deg til min leder og få navnet der.» Det var synd jeg ikke skrev det ned i begynnelsen av samtalen. Det er viktig at folk får vite om oppførselen fra en betrodd offentlig tjenestemann.

Slik atferd må møtes på samme måte som det i helsevesenets arbeidsgrunnlag, Svake høyfrekvente elektromagnetiske felt –
en vurdering av helserisiko og forvaltningspraksis (FHI-rapport 2012:3) er beskrevet på sidene 147-148 at man bør møte folk med den åpenbare vrangforestilling at de er har helseplager av eksponering for menneskeskapte elektromagnetiske felt selv når disse er langt under DSAs anbefalte grenseverdier:

«Pasientens egen opplevelse av plager må alltid tas alvorlig og ikke motsies. Pasienten må møtes med respekt, og en må søke å opprette et tillitsforhold. Pasienten bør informeres om den foreliggende vitenskapelig baserte kunnskap, men det må gjøres på en støttende og ikke krenkende måte. Dermed vil en ofte komme i en situasjonen der pasient og lege stort sett er enige om plagene, men i mindre grad om årsakene. Uansett er det viktig at legen blir enig med pasienten om felles ambisjoner for behandlingen. Legen bør ikke oppmuntre til ubegrunnet unngåelsesadferd, men samtidig ha respekt for at pasientene selv bestemmer i hvilken grad de vil la seg utfordre av faktorene som
de tilskriver plagene. Det vil ofte være aktuelt å rette oppmerksomheten mot hvordan pasienten kan leve bedre med de plagene de selv opplever. Det bør også settes av tilstrekkelig tid til konsultasjoner, og pasienten må få tilbud om oppfølging.»

Forutsetningen for denne terapien er at den angstbiterske reaksjonen er ubegrunnet. Når det gjelder biofysiske reaksjoner på EMF-eksponering vet vi bedre nå enn man visste på 1960-tallet. Det forsto man også da WHO noen få år før FHI-rapporten ble skrevet, holdt et møte om el-overfølsomhet i Praha. Det ser man om man leser referatene: Man så det stikk motsatte av hva FHI-rapporten konkluderer, basert særlig på de aldeles usannsynlig slette forsøkene til James Rubin, som ingen i dag ville underskrevet på, heller ikke ICNIRP-medlemmet Gunhild Oftedal, som den gang bygget opp grunnlaget for FHI-rapportens konklusjon (s. 27):

«Det er ikke vitenskapelig sannsynliggjort at reduksjon av eksponering for elektromagnetiske felt har betydning for helseplager tilskrevet EMF.»

Men det får vi komme tilbake til seinere. Sommeren varer ennå noen uker.

Ikke glem å støtte anken! Vi trenger beslutningen jo før jo heller! HER kan du gjøre det!

 

Einar Flydal, den 1. juli 2021