Kloden rundt demonstreres det. Noen steder mot unødig omfattende pandemi-restriksjoner, andre steder mot at vaksinene ikke kommer fort nok. Dramatiske skildringer av mangel på oksygen for å hjelpe pasienter med løpske immunreaksjoner overskygger meldingene om at nesten ingen smittede blir syke – med mindre de alt er sterkt svekket av alder eller andre helseproblemer. Det forsvinner også i informasjonsflommen at de som blir syke, oftest kan hjelpes effektivt med enkle og billige midler som hindrer at immunsystemet løper løpsk, så sant det skjer i sykdommens tidligste faser, noe også norske helsemyndigheter har vært inne på.

For en sveitsisk gruppe gravejournalister viser Covid-19-pandemien seg stadig tydeligere som en kraftig, men ikke så uvanlig kraftig, influensaepidemi.  Det er vanlig at de rammer disse samme gruppene hardest. Pandemien likner dermed stadig mer på historien om én fjær som ble til fem høns:

Grafen over viser at ikke en gang i Sverige var overdødeligheten i årene med Covid-19-pandemi særlig større enn den var under andre influensa-epidemier (men rammet særlig hardt på aldershjem). Og felles for dem er at de er knapt å nevne i forhold til spanskesyken, kolera- og dysenteripestene.

Forestillingen ble skapt av at vi sto overfor en virkelig alvorlig global katastrofe. Da politikere, embetsverk og media hadde bundet seg til den virkelighetsoppfatningen som WHO forkynte, ble det for vanskelig å ta inn over seg at slik var det jo slett ikke når fakta kom på bordet: Det var alvorlig, men ikke en så stor katastrofe som den man rustet seg for.

Slik systemsvikt gjelder ikke bare Covid-19-pandemien. Hvorfor blir det slik?

Vi ser det nå stadig tydeligere. Vi har så stor tiltro til myndigheter i dette landet, at vi har vanskelig for å tenke oss mindre edle motiver – som franskmenn, italienere, og selv tyskere og svært mange andre folk ikke ville nøle med å gi førsteprioritet som forklaring:

WHO har sikkert mange dyktige fagfolk ombord, men premissene settes av lobbyister for store næringsinteresser og et lite antall styrtrike aktører, med Bill Gates i spissen. For WHO er alltid i pengeknipe og disse aktørene har pengene og medarbeiderne som kan argumentere for det disse aktørene syns er viktig og riktig. De kan godt være filantroper, men i stor grad er de også næringsaktører med sine kommersielle agendaer. De har lært seg at kriser gir kommersielle muligheter, slik Naomi Klein i sin tid beskrev det i sin bok om «krisekapitalismen»:

Overnasjonale organisasjoner gir en mulighet til å stikke sugerøret ned i statskassene – både i rike og fattige land. Da er ikke billige medisiner uten patenteringsmuligheter interessante. Med kriser skapes og vedlikeholdes markeder – hva enten det gjelder vaksine, nødhjelp eller konsulentbistand. Og på tilsvarende vis kan sterke interessenter legge premisser for hvordan WHO og andre overnasjonale organisasjoner bidrar til at markeder beskyttes – for eksempel ved å hindre helsebegrunnelser for restriktive tiltak – for eksempel for plantevernmidler og radiokommunikasjonsutstyr. Det katastrofale tapet som tobakksnæringen led da skadevirkningene ble dokumentert og akseptert som gjeldende kunnskapsstatus, forsøker selvsagt alle andre bransjer å unngå.

På disse områdene skjer dette ikke minst ved å styrke kravet utover alle rimeligheter til hva som skal tolkes som vitenskapelig tilstrekkelig bevis før tiltak iverksettes, mens man i pandemi-sammenheng har operert med ekstremt lave beviskrav:

Ved å definere om pandemi-begrepet er smitte alene – selv ved svært lav risiko for symptomer – blitt grunn nok for omfattende tiltak. Og selv svært upålitelige testresultater er blitt det viktigste styringsparameteret, og har, slik grafen under viser, gitt beslutningsgrunnlaget som har skapt det mest omfattende økonomiske tilbakeslaget siden 1. verdenskrig. Hvorfor?

Svaret synes sterkt knyttet til at både små og store lands myndigheter danser etter WHOs pipe – fordi politikerne og forvaltning har latt seg binde opp av avtaler, samarbeidsprogrammer og interessante karrieremuligheter, og har rasjonalisert bort eller parkert egen kompetanse – fordi vi er bundet politisk til å stole på WHO (og EU).

I statsvitenskapelige termer betyr det at det fjerde styringsnivået – nivået over de tre nasjonale styringsnivåene (kommuner, fylker, stat) – har fått for stor makt og er underkastet for svak kontroll.

WHOs håndtering av Covid-19-pandemien, viser seg stadig tydeligere å være en slik sak. De drastiske tiltakene som ble anbefalt og fulgt av politikere som sto rådville overfor en ukjent og potensielt enorm trussel viser seg å være ubegrunnet:

En sveitsisk organisasjon av gravejournalister har gjort en statusoppsummering – med detaljerte kildehenvisninger. Den viser blant annet at dødstallene er svært lave, de døde så godt som bare blant folk i svært høy alder slik det normalt er med influensa, i svært stor grad på aldershjem, så godt som bare blant folk med andre lidelser, at de covid-registrerte dødsfallene i mange tilfeller hadde helt andre årsaker enn viruset – og at pandemien fikk samme forløp med og uten maskepåbud og nedstengningstiltak som har rammet hardere enn noen annen tilbakegang siden 2. verdenskrig. (Og der er mye mer i den sveitsiske oppsummeringen, blant annet meget interessante grafer.)

Alarmen om fugleinfluensa-epidemien som skulle bli så katastrofal, slo heller ikke til. Var den skapt av prognoser som skulle skape et nytt vaksinasjonsmarked? Det lyktes i alle fall denne gangen.

På strålevernets – og kanskje på andre helseområder jeg ikke kjenner til? – skjer liknende spill, men med motsatte fortegn: Man underspiller helserisiko:

Det internasjonale strålevernregimet som WHO anbefaler, gir bransjen maksimalt handlingsrom. Det er for lengst dokumentert at dette er resultatet av en prosess der USAs forsvar og strøm- og mobilbransjen la – og fortsatt legger – premissene gjennom USAs standardiseringsorganisasjoner og halvprivatiserte statsforvaltning, før noen konsulenter og forskere med passende faglig innretning legitimerer det hele.

Dette strålevernregimet forplanter seg så ned i de lavere styringsnivåene, f.eks. i Norge: Man arrangerer en utredning der disse forskerne får dominere, og lar den utgis i FHIs navn (FHI-rapport 2012:3). DSA stoler på WHO og på FHI. Helsedirektoratet stoler på DSA og på FHI. Legene får beskjed om å stole på Helsedirektoratet og FHI. – Og hva kan så skolesjefer og NVE, OED og RME gjøre – annet enn å stole på fagetatene DSA, Helsedirektoratet og FHI – selv når de i realiteten har forstått at denne kjeden ikke er til å stole på?

—

Å tegne et slikt bilde og begrunne det med teori og fakta er ikke konspirasjonsfantasi. Det er normal politisk analyse som ethvert samfunn stadig trenger for å beskytte seg mot systemsvikt – altså mot prosesser som fører til dårlige beslutninger og forfeilede tiltak, og i neste instans til svekket legitimitet og lavere tiltro til politikere og forvaltning. Den kan selvsagt belegges mer detaljert enn det som er gjort her. (Vil du ha detaljer, finner du dem andre steder her på bloggen og i litteraturen du kan kjøpe eller laste ned HER.)

Beskrivelser av systemsvikt er viktig også fordi systemsvikt underminerer vårt tillitsbaserte politiske system: Systemsvikt i nasjonalt og internasjonalt helsevesen fører til mye rart av luftige antakelser, som f. eks. at viruset bak Covid-19-pandemien ble skapt for å redusere verdens befolkning. Tilsvarende har merkingen «COV-19» på et lokk i mikrobølgesenderne som bygges inn i nye lyktestolper, ført til ville påstander om at elektronikken står bak pandemien. (Jeg tipper det står for «Cover no. 19», altså betegnelsen på selve lokket.)

Klovnen Trump bør få respekt for at han tok opp systemsvikten i WHO, selv om han ved å gjøre det, også legitimerte slike ville spekulasjoner. For han sto opp mot legemiddelfirmaene og hevdet at det fantes billige medisiner som hadde stor virkning, at vaksinasjon var unødig, og at krisen var overdrevet. Oppsummeringen fra de sveitsiske gravejournalistene gir ham rett – i alle fall et langt stykke på vei: – Selv om vaksineringen er effektiv på kort sikt, vet man intet om beskyttelsen over tid, og å bli smittet ville gitt like god eller bedre beskyttelse, refererer de sveitsiske journalistene.

PSTs nyeste trusselrapport understreker at tilliten til vårt politiske system er under angrep. For meg ser det ut som om angrepet kommer innenfra – fra politikerne og forvaltningen selv. De må vise seg tilliten verdig og ta et oppgjør med dårlige og ubalanserte overnasjonale beslutningsprosesser – eller leveransekjeder som det kalles i produksjonslivet – som skaper systemsvikt også på nasjonalt nivå.

Det viktige spørsmålet jeg stiller meg nå foran høstens stortingsvalg, blir derfor:

Hvilke partier vil gjøre systemsvikten i de overnasjonale organisasjonene og leveransekjeden til de nasjonale styringsnivåene til sin valgsak?

—

Men la meg slenge inn en motforestilling helt på tampen, av beste konspi-merke:

Dersom du var en virkelig kynisk statsmakt og ville ramme all opposisjon mot myndigheter og WHO, ville du da kanskje nettopp lansere en bevegelse som sådde tvil om statsmakten og WHO – med påstander som de fleste ville sette i halsen? Så kunne man fordømme dem og slå dem i hardtkorn med all annen opposisjon…

Slik operasjoner fins det mange eksempler på. De sveitsiske gravejournalistene påstår til og med at den amerikanske Quanon-bevegelsen kanskje har slike røtter! Altså at den er laget for at myndighetene skal kunne diskreditere all kritikk.

Slik kan man fortsette: Kanskje det er de sveitsiske gravejournalistene er kjøpt og betalt for at man har noen å rette kritikk mot? Hvem skal man da tro på? Myndighetene?

Dette blir komplisert… For hva skal man vel med fiender dersom man har slike venner?

 

Einar Flydal, den 25. juli 2021

PS1: Vær obs på at det sveitsiske nettstedet selv lenker til kritikk som anklager det for å være uvitenskapelig og for å fare med feilaktige fakta, ikke minst hva gjelder korona. Hvordan skal det tolkes? Det er vanskelig å si. Men har det noen betydning for påstandene om at det foreligger systemsvikt? Jeg tror ikke det. De overnasjonale organisasjonsstrukturene har uansett vist seg mer feilbarlige enn vi liker å vite, og det er tekstens hovedpoeng.

PS2: Og hvordan går det med ankesaken? Nedenfor finner du dagens graf, som viser at vi langsomt beveger oss videre:

Det kommer inn noen drypp nesten hver dag. Noen kommer i form av tilsagn om bistand og garantier til ankesaken, og noen kommer uten øremerking rett inn på aksjonens konto eller inn på http://bidra.no. De pengene trengs også, for mens noen nettselskap betaler tilbake gebyr for målinger som ikke har vært foretatt, mener andre at de har rett til å ta betalt enten de drar ut og avleser, eller ikke. Og nettselskapet VOKKS, som nå heter Etna, har til og med protestert mot at det ikke får lov til å tvangsinstallere AMS-målere også hos folk som har legeattest. Etna har klagd til El-klagenemnda, som selvsagt slett ikke kan noe som helst om biologi og stråling, men som stoler på noen som stoler på … og så videre. Slikt holder advokaten i gang, riktig nok på sparebluss, før ankesaken går i gang.