Hvilke ord skal brukes om skadevirkninger fra menneskeskapte elektromagnetiske felt? El-overfølsomhet eller et annet ord? Og snakker vi om en sykdom, en funksjonshemning,  eller ingen av delene?

Slikt er i visse sammenhenger uvesentlig, i andre sammenhenger svært vesentlig – ikke minst innen helsesektoren og innen miljøpolitikken. Betegnelser avgjør hvordan vi tenker, og for eksempel om slike skadevirkninger skal psykologiseres eller ikke.

Dagens tekst handler om betegnelser – og tar med en tekst skrevet av en svenske som i mange år jobbet for myndighetene spesielt med de el-overfølsommes organisasjoner.

For dem som lider av akutte helseplager fra elektronikk og radiosendere, virker det kanskje ikke så viktig hva man kaller plagene. De er der uansett. Noen kaller det el-overfølsomhet, andre for el-allergi eller el-følsomhet. Og noen mener slike betegnelser er misvisende, fordi de får det til å virke som om det er folk med slike plager det er noe er i veien med. De peker i stedet på at det er samfunnet som burde være pasienten, siden det skaper slike ekstra belastninger for folk ved å tillate eksponering som skaper mange syke – hva enten akutt eller over tid.

Valg av betegnelser antyder lett om sammenhengen mellom eksponering og symptom er fysisk eller psykisk, eller en kombinasjon: De som vil understreke at årsaksforbindelsen til eksponering for el eller radiobølger «ikke er tilstrekkelig entydig påvist», hvordan de nå enn mener å begrunne det, kaller siden et WHO-møte i 2004 el-overfølsomhet for IEI-EMF. Den forkortelsen står for Idiosyncratic environmental intolerance attributed to EMF, dvs. Individuelt formet miljøintoleranse tillagt EMF. (EMF: elektromagnetiske felt). Slik formulerer man seg innen toksikologien (giftlæren) når når symptomene kommer ulikt til uttrykk hos ulike personer (for det er ikke så uvanlig når man har med giftstoffer å gjøre), og man står overfor forbindelser mellom virkestoff og symptom der man ikke er sikker på hvordan årsaksforholdet egentlig er.

At det ble lagt fram flere studier som regnet forbindelsen som klar og sikkert, hjalp ikke. Var forbindelsen å regne som sikker, ville det bety at man trengte strengere grenseverdier. Det ville ikke bare være en ny og formastelig tanke i foreldede fysiker-kretser, men også ramme bransjens handlefrihet: Arrangører av WHO-møtet var stifteren av ICNIRP og noen likesinnede – voktere av det gamle dogmet om at terskelen for oppvarmingsskader er den terskelen som eksponeringen ikke må overskride. Dette dogmet  fra 1966 og før er fundamentet som det ville være for konsekvensrikt å rokke ved. (Her finner du møterapporten og presentasjonsarkene til en av de studiene som påviste sterk sammenheng: Leitgeb 2004.)

Å få slått fast at forbindelsen mellom eksponering og symptom var usikker, var derfor uhyre viktig for dem som arrangerte WHO-møtet i 2004. Grunnlaget for en slik konklusjon var derimot uhyre tynt. I hovedsak var det en svært svak studie laget av svenske Maria Hillert, som siden ble en hovedperson bak den norske utredningen i 2012 (FHI-rapport 2012:3).

Denne utredningen, utgitt i FHIs skriftserie, men laget av et uavhengig utvalg utpekt av Strålevernet, skulle inntil videre renvaske Strålevernet og sikret at utbygging av mobilbasestasjoner kunne fortsette uten bråk fra forskere og andre som hevdet at forskning ga grunnlag for vesentlig strengere regulering. Jonas Gahr Støre, daværende helse- og sosialminister, satte ord på dette i teksten han sendte ut i helsevesenet, der denne rapporten ble anbefalt som grunnlag for norsk helsepolitikk på feltet (følgeskrivet fra Støre).

(Nå pågår det en ny runde kunnskapsoppdatering hos FHI, med samme arbeidsmåte og på samme premisser. Ved å forenkle ned bildet til det som er klart målbart som dose-respons-sammenhenger utfra energiintensiteten i strålingen, forenkler man ned kompleksiteten i det ved strålingen som påvirker biologien, inntil man dermed blir blind for alle andre sammenhenger. Dermed vet vi på forhånd at man vil få samme konklusjon: «ingen helsefare er påvist i [den delen av] forskningslitteraturen [som er god nok, dvs. som har klare eksponeringsmål].» (Se bloggpost 11.11.2022.)

Betegnelsen IEI-EMF blir dermed tolket som at det «ikke kan være noe i det»: De som reagerer, skal tas på alvor, men årsaken kunne ikke være EMF-eksponeringen. Det betyr altså at den må være å finne i psyken. Uttrykket IEI-EMF ble derfor gunstig for å understreke denne konklusjonen: Årsaken må være psykisk.

Dersom EMF-eksponering derimot er noe som all biologi reagerer på, blir blir ord som el-overfølsomhet meningsløst: Det visker ut at det er store forskjeller mellom hvor kraftig og akutt folk reagerer. Noen reagerer åpenbart langt kraftigere enn andre, og det har vært observert siden tidenes morgen. Firstenbergs bok Den usynlige regnbuen – Historien om elektrisiteten og livet, har en mengde både morsomme og interessante eksempler på det: At noen reagerer så kraftig, gjør at de som intet merker, blir svært skeptiske. De savner erfaringen for at slikt er mulig.

Av samme grunn er det viktig å skille mellom akutte helseplager som viser seg ved eksponering, f.eks. hodepine, utslett, tanketåke, og opphopninger av blodplater («pengeruller», eller «rouleaux»), og helseproblemer som oppstår over tid, f.eks. den økte kreftrisikoen eller infertilitet, for å ta to meget godt underbygde virkninger.

For å skille ut de som reagerer raskt og kraftig, er det derfor vanlig at bare folk med spesielt kraftige virkninger kalles el-overfølsomme, mens andre ord skal brukes for de andre, som jo egentlig bare får milde reaksjoner som er ganske normale, eller ingen akutte reaksjoner i det hele tatt. For ellers er vi jo alle sammen el-overfølsomme, og da er poenget med den betegnelsen borte.

Blir du derimot syk av kreft som skyldes mobilbruk, eller har vansker med å få barn fordi mobilen ligger i bukselomma, har ikke dette noen betegnelse som knytter det til eksponeringen. Kanskje skulle vi tatt i bruk betegnelser som mobilkreft, mobilsterilitet, wifi-ME og strømleukemi for å tydeliggjøre forbindelsene og behovet for tiltak?

Ordene vi bruker er superviktige for hvordan dører åpnes eller lukkes til samfunnets velferdsordninger, tiltak og behandlingstilbud. Er mer kreft og barnløshet noe man bare må regne med i det moderne samfunn, eller trengs det strengere grenseverdier for å begrense mobilkreft, mobilsterilitet, wifi-ME og strømleukemi? Ordene setter sakene på dagsorden: Trengs det stønader og spesialtilbud til dem som er funksjonshemmede på grunn av EMF-eksponering som de får akutte plager av? Eller er slike helseplager å regne som en sykdom som bør kureres av helsevesenet, og da helst innen psykiatrien? Det vil i alle fall ikke ha særlig virkning mot mobilkreft, mobilsterilitet, wifi-ME og strømleukemi.

Hva er så behandlingstilbudet for det som står igjen som el-overfølsomhet – de akutte reaksjonene som er sterkere enn hos folk flest?

Legehåndbokas veiledning om «symptomer assosiert med miljøfaktorer» (Haanes 2021, HER), omtaler el-overfølsomhet, men under et annet navn og en firebokstavers forkortelse: samlebegrepet symptomer assosiert med miljøfaktorer (SAEF).

Denne veiledningen baserer seg på den uttrykkelige forutsetning at sammenhengen med eksponering for EMF ikke er fysisk reell, men har utviklet seg av en eller annen obskur grunn til en slags psykisk tvangsforestilling. (Veiledningen står ifølge Legehåndboka kun for forfatterens regning, og er ikke en offentlig helsepolitisk kilde.)

Med et slikt utgangspunkt er kognitiv terapi og liknende behandingstilbud nærliggende. Har du sett en kraftig og akutt el-overfølsom komme helt uforvarende innenfor rekkevidde av en eksponeringskilde og reagere akutt med voldsomme muskelkramper, skjønner du umiddelbart at slik behandling er helt hårreisende og ikke kan være effektiv. Én slik observasjon, og du vet at Legehåndbokas veiledning ikke er til å stole på annet enn i de tilfellene der folk er innbilt syke. 

Ordbruken og klassifiseringen har altså alt å si. Den styrer hvordan vi forstår ting, og hvilke dører som åpnes og lukkes. Ordvalg gir makt.

Johan Bonander har arbeidet i Sveriges NAV i en årrekke, spesielt med el-overfølsommes foreninger, og han har gjort sine refleksjoner. Om sykeliggjøringen og psykiatri-tilnærmingen skriver han i en liten artikkel i bladet til Vägbrytaren, en av Sveriges foreninger for el-overfølsomme:

«Etter å ha møtt så mange mennesker som lider av el-overfølsomhet og som har fått livet sitt hemmet av denne funksjonshemmingen, mener jeg det ville være uheldig å løfte fram et slikt [sykeliggjørende og psykiatriserende] perspektiv på el-overfølsomhet. Selv om metoden for markedsføring av dette paradigmet så visst er utstyrt med løfter om undersøkelser, respekt, nysgjerrige samtaler og forskning, tror jeg dessverre at ensomheten og sårbarheten dette paradigmet sannsynligvis vil innebære i det lange løp, er enda verre enn den nåværende.»

Dessuten kan man jo anføre at slike terapier har vist seg særdeles mye mindre effektive enn å fjerne kilder eller drive skjerming. Det har vist seg i de mer omfattende kartleggingene som er gjort av foreningene for el-overfølsomhet i Norden. Også dette peker i retning av at det er samfunnet som er den egentlige pasienten.

Hvordan får vi gjennomslag for dette når forskningen foreligger, men neglisjeres av et helsebyråkrati og strålevern som benytter forskningskriterier som siler bort vesentlig kunnskap ved å holde seg til gamle dogmer om hva ved strålingen som virker?

Jeg vet bare om ett mulig verktøy som står til disposisjon, bortsett fra det evig behovet for mer informasjon: Å gå rettens vei med en pilot-rettsak som føres så langt opp i rettssystemet som nødvendig. Det er nettopp det vi i aksjonen Vi tar AMS-målerne for retten! driver på med. Og det er grunnen til at vi nå skal anke tapet i lagmannsretten til høyesterett.

 

Einar Flydal, den 22. november 2022

PDF-versjon: EFlydal-20221122-Er-helseskader-fra-EMF-sykdom-funksjonshemning-eller.pdf

PS. Allerede i går, da finansiering av anken til høyesterett var klar, fikk jeg henvendelser fra folk som ønsket «å gi litt småsummer underveis», fordi «dere sikkert kommer til å trenge litt påfyll innimellom». Vi arbeider nå for at budsjettet skal holde, men det går selvsagt an å melde seg på fortsatt på denne dugnaden:

For å bidra direkte her og nå bruker du nettbank, postgiro, bankgiro eller telebank til Foreningen for EMF-Reform, aksjonens konto nr. 1813 19 02855 i Sparebank1. For VIPPS, bruk nr. 760226. (Bruker du VIPPS? Skriv navn, epost, og tlf.nr. i meldingsfeltet, så det blir mulig for oss å sende tilbake (pro rata) om vi vinner.)

Vil du vente litt, men være med på det store spleiselaget sammen med flere hundre andre, kan du etteranmelde deg her: