I Klassekampen leste jeg i dag at det er filmskuespilleren Hedy Lamarrs fødselsdag. Hun ville vært 109 år om hun fortsatt hadde levd, og da hadde hun kanskje rukket flere enn de seks ekteskapene hun faktisk rakk.

Dessuten er det årsdagen for Krystallnatten – da Tysklands nazistene for alvor gikk til aksjon mot landets – og verdens – jødiske befolkning. Dermed dro de også i gang de mange utvandringsbølgene som danner bakteppet for tragediene som ingen ende tar i Midtøsten.

Alt dette henger sammen på et vis, og med moderne radiokommunikasjon.

Det er kanskje 25 år siden jeg fikk vite om Hedy Lamarr og hennes underlige innsats under 2. verdenskrig. Da brukte jeg hennes historie i et opplæringsprogram om Internett som alle ansatte i Telenor skulle gjennomgå. Klassekampen skriver i en notis på s. 2 at hun fant opp et system “for sikker fjernstyring av torpedoer”, men hennes bidrag til moderne radiokommunikasjon var nok større enn som så:

Sammen med sin pianist som hun opptrådte med på kaféer før hun ble en fetert filmdiva, fant hun nemlig opp en krypteringsmetode basert på at man stadig skifter frekvens for radiosambandet. De to forsøkte å få USAs marine interessert i den, men der var det null interesse å spore.

I dag inngår “frekvenshopping” som en svært viktig teknologi i moderne radiokommunikasjon, ikke bare for å kryptere, men først og fremst for å utnytte frekvensene godt, siden frekvensspekteret er en knapp ressurs. (Baksiden av medaljen er at bedre utnyttelse av frekvensspekteret muliggjør mer og skiftende radiosignalering som overdøver og forstyrrer naturens svake signaler som all biologi trenger, men det er en annen historie.)

Hedy Lamarr het opprinnelig Hedwig Eva Maria Kiesler. Hun ble født i 1914 inn i borgerskapet i Wien av jødiske foreldre som var kommet fra Lemberg i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, som heter Lviv i dagens Ukraina, og het Lwów da den var polsk. 1914 var fortsatt i en tid da etnisk herkomst i det store og hele ble regnet som komplett irrelevant i Wiens borgerskap, noe også navnet Maria vitner om: et typisk kristent navn. Jøder og kristne fulgte sine skikker men var først og fremst moderne byborgere, og de giftet seg på kryss og tvers.

Hedwig giftet seg etter hvert med en velstående ammunisjonsprodusent, før hun forlot ham, dro til London der hun kom i kontakt med Metro-Goldwin-Meyer, og så emigrerte til USA. Det var der hun arbeidet seg opp fra restaurantsangerinne til filmdiva.

En hel utstilling om henne fant jeg for en del år siden tilfeldigvis på det jødiske museet i Wien. Museet ligger i det som i middelalderen var – og fortsatt heter – die Judenstadt, altså Jødebyen. Den var i lange perioder en getto som ble stengt av om natta, slik det også var vanlig i mange andre byer i Europa, og gang på gang ble befolkningen der angrepet, eller fordrevet derfra når det oppsto pest, opptøyer, eller annet som jøder kunne anklages for å stå bak. Som nesten de eneste i samfunnet den gang som kunne lese og skrive, og blant de svært få som hadde forbindelser og slekt på tvers av landegrensene, og heller ikke hadde religiøse forbud mot å drive pengeutlån, var de i en utsatt stilling og lette mobbeoffer, med unntak av de få som virkelig gjorde suksess og dermed kunne klandres for nettopp det. Slik var det stort sett inntil oppgangstida både økonomisk, kulturelt og opplysningsmessig begynte midt på 1800-tallet og fram til godt ut i 1920-årene, da Hedwig fortsatt var et lite barn.

Men så skiftet klimaet for alvor, etter en langsom utvikling over mange tiår: 

Den tyske filosofen Johann Gottfried von Herder hadde skapt nasjonsbegrepet – og ideen om at nasjonal identitet var knyttet til et sted – et land. Det var en ny tanke. Oppgjøret etter napoleonskrigene skapte slike nasjonalstater til erstatning for de store imperiene, der mange etniske grupper levde side om side i samme land. De levde i samme land i mer eller mindre i fordragelighet og med ulike slags rettslige og utenomrettslige konfliktløsningsmekanismer (gjerne de lokale menighetsråd). Nietzche hadde lansert sin filosofiske versjon av Darwins lære om utviklingen fra lavere til høyerestående livsformer –  “the survival of the fittest”: Den sterkeste overlever, og har rett til det! Herrene Marx og Engels hadde gjort det samme om samfunnsutvikling med sin teori om hvordan utviklingen går fra det primitive til det mer høyerestående og ender med en slags historisk nødvendighet som en realisering av den kommunistiske utopi. Etnografien fra koloniene ga rikelig med eksempler på det europeerne oppfattet som laverestående raser, og den fysiske antropologien førte “bevis” gjennom sin raselære for at de hvite, og da spesielt “den ariske rase”, sto øverst på pallen og hadde rett til det.

Slikt stoff var gjengs samtaletema rundt kafébordene både i Wien, Paris, London, Berlin – og Oslo. Samtidig skapte den industrielle revolusjon en flodbølge av innvandring fra utkantene til byene – og store fattige bydeler med arbeidere og arbeidsløse vokste fram. I Norge ble det kalt “det store hamskiftet”. I Wien betød det at keiserrikets hovedstat fikk en voldsom innvandringsbølge, ikke minst av fattige jøder fra sine østlige provinser. Det skapte konflikter og motstand – både mot de fattige som fylte opp byene, og mot dem av disse som kom seg opp og fram (med en overvekt jøder, siden de jo nesten var “skiftlærde” alt som barn).

Da Hedwig Eva Maria Kiesler stakk av fra mannen i Wien i 1933, var stemningen blitt ganske annerledes enn i imperiet Østerrike-Ungarns tid. Den var ikke lenger den idyllen som Stefan Zweig skildret den i “Verden av i går”, før han i fortvilelse som flyktning tar sitt eget liv i Latin-Amerika:

Det begynte å bli ganske uggent. Jøder utvandret i tusentall, først og fremst til USA, for hva skulle de vel i Palestina? De var jo bare tilfeldigvis født av jødiske foreldre, men var verken religiøse eller annerledes på andre måter før denne identiteten nå med ett var blitt et så viktig kjennetegn. 

Andre tilhørte den zionistiske bevegelsen som siden midt på 1800-tallet hadde gått inn for å få til en nasjonalstat for jøder slik som for andre folk. Det har opp gjennom tidene vært mange slike prosjekter på steder som – sett med datidas europeiske øyne – kunne egne seg som et sikkert sted for en jødisk nasjonalstat, en tanke som mange nå etter hvert hadde vent seg til. Et britisk atlas gir følgende oversikt: 

For Hedwig Eva Maria Kiesler var slike valg ganske uinteressante. Hun var en europeer som ville opp og fram, og vekk fra et Europa der antisemittismen blomstret opp.

Tre år seinere – i 1938, på dagen i dag – fant Krystallnatten sted, med pogromer og brannstiftelser og hakekors på butikker i Tyskland og Østerrike. Det var – for å sitere Wikipedia – “et sentralt styrt angrep på tyske jøder som resulterte i en sterk opptrapping av anti-jødisk lovgivning. [..]  91 jøder ble drept, 267 synagoger ble rasert eller nedbrent, og rundt 7 500 jødisk-eide butikker ble rasert. Drap på jøder ble ikke rettsforfulgt.” Og så fulgte det utenkelige noen år etter: industrielt folkemord, Holocaust.

Flukten til Palestina, et sted der jøder hadde historiske røtter og hadde bodd side om side med arabisk befolkning og kristne, framsto for mange som eneste mulighet. Palestina lot til å ha all verdens plass. At 800 000 palestina-arabere etter hvert ble fordrevet da den store jødiske innvandringen skapte motstand, framsto med europeiske øyne nesten som en bagatell: Europa var i kaos, og antallet fordrevne i Europa var svimlende mye større. Tallet var jo heller ikke større enn det antallet jøder som ble kastet ut av muslimske stater rundt Middelhavet da den jødiske staten Israel ble proklamert.

“Europas problem” ble løst og et annet problem ble skapt, det er den enkle realiteten. Slik så det bare ikke ut i starten, og så tok historiens krefter og egen dynamikk fatt i fortsettelsen.

Dermed var det – etter snart 100 års innvandring til Det hellige land og oppbygging av et moderne industrisamfunn – skapt et null-sum-spill som få egentlig så for seg i starten:

Det land den ene vinner, må den andre tape. Krever den ene part alt, fins det ingen mulige kompromisser. Krever Israel stadige utvidelser, vil Hisbollah, Hamas og andre bevegelser kreve at alle jøder skal kastes på sjøen. Og krever Hisbollah, Hamas og andre at Israel skal vekk, setter Israel inn hele sitt vestlige krigsmaskineri og valser ned palestinerne enda en gang.

Fra statsvitenskapen og fra min jobb som assistent hos Johan Galtung under hans professorat i konflikt- og fredsforskning vet jeg at i slike situasjoner er det først og fremst viktig med dialog, og å omgjøre spillet fra et null-sum-spill til et spill der begge parter kan vinne. Man må “utvide brettet”, slik man i fiskeriforhandlinger utvider fiskekvoten for å få enighet mellom partene.

Fins det en slik mulighet i Gaza når støvet har lagt seg? Kan Israel hjelpe palestinerne med gjenoppbyggingen og med å omforme Gaza til en Edens hage av jordbruk og moderne industri? Ville palestinerne vært i stand til å ta det imot? Kan palestinere og israelere bli i stand til å holde sine ekstremister – hver på sin kant – i tømme så ikke nye konflikter stadig blusser opp og skaper et null-sum-spill igjen?

Jeg har min tvil, men det går an å håpe. Går det ikke, kommer Hedy Lamarrs frekvenshopping på ny til å gjøre tjeneste i en av Gaza-krigens viktigste teknologier – trådløs radiokommunikasjon.

 

Einar Flydal, den 9. november 2023

PDF-versjon: EFlydal-20231109-En-filmdiva-og-hennes-innsats-for-moderne-radiokommunikasjon.pdf