Dagens strålevern tilbyr oss en illusjon om et vern mot «hverdagsstrålingen», basert på en falsk virkelighetsbeskrivelse. Hvordan kan det forklares? Hvordan ble det slik at strålevernet låste seg fast i sin egen forestillingsverden og fikk så stort gjennomslag for den? Strålevernets virkelighetsbeskrivelse og risikosyn lar seg forstå som resultat av koordinert faglig og politisk håndverk over tid – med den kalde krigen, framtidshåp og næringsinteresser som bakteppe. Å forstå dette bakteppet er tema her.
For de historiske forutsetningene for strålevernets posisjon bør møtes med forståelse. Slik man også bør forstå de som har gjort dette virkelighetsbildet til sitt. Og at de holder fast på det gjennom en slags indre logikk som gir dem rett på sine egne premisser – stadig mer løsrevet fra virkeligheten.
Deres byggverk kunne tidligere kanskje forsvares rent politisk. Men nå kan det ikke lenger det – hverken faglig eller helsepolitisk. Der er klare tegn på et paradigmeskifte – at byggverket faller sammen. For eksempel alle «unntakene» som dukker opp.
Les mer ««Forskningen påviser ingen helserisko» – Hvordan fikk de det til?»
Noen må ha sovet i Klima- og miljødepartementet (KLD). Den 15. august sendte KLD inn sitt høringssvar (bildet) til Statens strålevern i forbindelse med den pågående 
Strålevernet bruker en argumentrekke som kunne vært hentet ut av «Javel, herr statsråd!», TV-serien som ble sendt i NRK på 1980-tallet, og i nyinnspilling i 2013 (da som «Ja vel, herr statsminister»). Statsministeren, Jim Hacker, ble i hver episode overtalt til illusjonsmakeri, oftest uten at han selv helt innså at det var det han var med på, selv om han skjønte at noe var galt. Noen ganger kunne det virke som om statsministerens rådgiver, sir Humphrey Appleby, heller ikke forsto hvordan han trikset det hele til.