Telenor vant i retten – men hvem tapte?

Dommen er kommet i rettssaken mellom radareksperten og Telenor Norge. Telenor vant. Radareksperten tapte og må dekke både egne og Telenor Norges omkostninger. Dessuten må han leve med antennene som fra under 30 meters hold retter sine strålekjegler gjennom hans hus for å dekke noen få hus bakenfor.

Ut av dommerens beslutning leser jeg et resonnement omtrent som følger:

«Strålegrensene, som stammer fra WHO, er ikke overtrådt. ALARA-prinsippet – at strålingen skal holdes så lav som man med rimelighet kan oppnå – er det ingen grunn til å bry seg med dersom det ikke fins noen helsefare ved stråling under grensene. Helsefare hevder saksøker at der er via sine vitner og gjennom henvisning til The BioInitiative Report, som [med referanser, EF] bygger på rundt 50.000 forskningsrapporter. Men den rapporten har saksøktes vitne fra Statens strålevern slått fast at det fins vesentlig kritikk mot. Han sitter selv i en ekspertgruppe som gjennomgår all forskning på feltet. Den forskningen som denne ekspertgruppen anerkjenner, er det i følge vitnet selv ikke reist tvil om. Altså er det mest grunn til å feste tillit til denne sistnevnte forskningen, og den sier at der ikke er noen helsefare under strålegrensene. Konklusjonen må da bli at det ikke er grunn for å anta at det foreligger risiko for helseskade, og dermed er det ingen grunn for å flytte på antennene, og saksøker har egentlig ingen sak utfra det som er fremkommet.»

Dommen ble således avgjort uten at dommeren tok stilling til strålevernforskriften og ALARA-prinsippet, og uten å ta stilling til eller tolke nabolova, som gjelder påført ulempe. Dommen tar heller ikke tatt stilling til om føre-var-prinsippet, nedfelt Grunnlovens §112, er respektert i strålegrensene. Dermed er det heller ikke gitt noen tolkning som kan påberopes av noen part i framtidige tvister. Tidligere dommer og rettsutviklingen på området, som saksøker viste til, er heller ikke trukket inn i dommen.

Dommen ble dermed ganske enkelt avgjort på utsagn fra Statens stråleverns ansatte og vitne for Telenor, når han diskrediterte motpartens vitner og hevdet at det er grunn til å feste tillit til den forskningen som blir anerkjent av den ekspertgruppen han selv sitter i. Den ekspertgruppen det gjelder, er det svenske utvalget som periodevis gjennomgår nyere forskning.

Slike ekspertgrupper fins innen ICNIRP, WHO, EU, m.m., og de skal fylle en viktig rolle ved å holde forvaltningen oppdatert. Foreligger det så kritikk mot disse ekspertgruppene? Ja, i høyeste grad. Disse gruppene og deres konklusjoner kommer det stadig protester mot fra andre eksperter og fra interessegrupper innen feltet: Ekspertgruppene bygger på hverandre, de samme personer går igjen i gruppene, deres tilknytninger kritiseres, og særlig framholdes deres ensidighet ved at de er dominert av folk som har kjørt seg fast i «det termiske paradigmet» (dvs. at oppvarming er eneste skademekanisme som behøver tas i betraktning), og av mangel på føre-var-tenkning. Deres konklusjoner er derfor bestandig «ingen risiko så lenge grenseverdiene overholdes».

The BioInitiative Report er resultat av en dugnad blant de mange fagfolk – forskere og andre – som ser med stor bekymring på at vi gjennom å bruke det termiske paradigmet som åndelig ledestjerne tilfører stadig mer stråling i omgivelsene. Ikke da så unaturlig at denne store rapporten kritiseres av sine motstandere.

Men dette ble altså ikke tydelig nok i retten. Diverse andre feil og mangler fins der også i dommen – f.eks. gir den inntrykk av at WHO gir anbefalinger om grenser ved langvarig eksponering. Det gjør hverken WHO, ICNIRP, Statens strålevern eller andre organer – til tross for at der fins forskningsbasert grunnlag for å hevde at der kan være slike virkninger. Det understreker at norsk rett i høy grad bygger på hva som legges fram i retten der og da. I så høy grad at selv når det lyves, eller når det – som i dette tilfelle – ikke blir opplyst at også det svenske utvalgets arbeid møter sterk kritikk fra faglig hold, så kan en slik tilbakeholdt opplysning bli avgjørende.

Det er betenkelig for rettssikkerheten.

Hvem tapte denne saken?

Radareksperten i første rekke. Saken har etter sakspapirene kostet ham nær en million i tillegg til beskyttelsestiltakene som retten altså mener ikke er nødvendige. I annen rekke er det vi alle som taper, fordi det termiske paradigmet lever videre, trass i flere tiår med forskningsrapporter som påviser at grenseverdiene settes for romslig, og derfor fører til økning av elektromagnetiske felt som gir biologiske skadevirkninger. Blant oss alle inngår også Telenors ansatte, som arbeider i et miljø preget av kontinuerlig mikrobølget stråling. (Har noen gjort en undersøkelse der med biologisk baserte grenseverdier som utgangspunkt? De kan f.eks. legge Den østerrikske legeforeningens veiledning til grunn.)

Men Telenor og resten av trådløsbransjen tapte også i en viss forstand, slik jeg ser det: Kjerneteknologien deres er basert på mikrobølget stråling, og utpekt av mange forskere som en av de fremste miljøfarene framover fordi den angriper livets mest sentrale funksjoner i et omfang vi aldri før har sett. Det kan bransjen bruke positivt og langsiktig til å gå på jakt etter nye og mer bærekraftige muligheter. Eller den kan bruke kreftene kortsiktig på å nedkjempe motstand.

Et springende punkt er å forstå hvordan de to ekspertgruppene bak henholdsvis The BioInitiative Report og de ekspertgruppene som fikk rettens tillit kan komme til så ulike konklusjoner. Hvordan tenker egentlig disse ekspertutvalgene? Det får vi komme tilbake til.

Dommen finner du her.

Einar Flydal, 26.3.2015