Antallet givere til aksjonen Vi tar AMS-målerne for retten! var i morges 26.11. kl. 00:00 kommet opp i 471. Mens 270 av disse har innbetalt 250 kroner hver, har giverne i gjennomsnitt bidratt med hele 792 kroner, og hele 147 har bidratt med 1000 kroner eller mer. Status for innsamlingen er altså at vi har overoppfylt målet til kontanter innbetalt (373 470, når vi tar med innbetalinger direkte til aksjonens konto).
Vi har garantier for i alt 1,4 millioner til den videre juridiske prosessen, og vi nærmer oss 50% av målet på 1 000 givere. Det betyr at vi fortsatt har for lite i bakhånd til prosessen. Målet er 3 millioner. Vi behøver kanskje ikke nå målet om 1000 givere 100% for å skru opp advokatarbeidet fra sparebluss: Hvor mange vi må ha med før vi trykker på knappen, avhenger blant annet av hvor store bidragene er, men først og fremst av antallet som blir med.
Det skal gjøres en vanskelig risikoavveining. For hva trenger vi egentlig alle disse pengene til? Det får du vite mer om her.
Hva koster rettsprosessen?
Det koster ikke tre millioner nye kroner å føre en sak opp til høyesterett. Neppe en gang halvparten. Vi har jo allerede brukt store summer over flere år – både innsamlede midler til juristers utredninger og i form av gratisarbeid. Vi har allerede bygget opp saksgrunnlaget, skapt kompetanse og innsikt hos flere jurister. De rundt 600 000 innsamlede kronene vi brukte i aksjonen Vi tar AMS-målerne for retten! i løpet av sommerhalvåret, bygget juristenes kompetanse, formet strategi og gikk noen runder med nettselskaper og NVE/OED. (Vi vant 4 – 0 i de sakene vi var involvert i, la en viss demper på stengningslysten rundt i nettselskapene og fikk fremmet en rekke alvorlige og tunge klager som fortsatt behandles i forvaltningen – men det er en annen historie.)
Hvorfor trenger vi da likevel garantier for så mye som 3 millioner? Forklaringen ligger i anker og motpartens kostnader for å forsvare en dårlig sak:
De store kostnadene
Rettsprosessene kommer til å handle om formaliteter – rettsregler – og realiteter. Formalitetene koster det ikke så mye å drøfte, det er “advokatmat”. Men å få realitetene rettslig belyst, vil koste kroner:
Om AMS-målerne med trådløs kommunikasjon har helsemessige skadevirkninger, er et svært viktig spørsmål for kraftnæringen, for NVE, og for hele den pågående omformingen av driftssystemet for kraftdistribusjon i Norge og EU/EØS. (Jeg ser bort fra andre tema enn helse her. De er ikke glemt, men de er ikke avgjørende for de kostnadsbildene det gjelder om.)
For eksempel vil AMS-utrullingens samfunnsøkonomiske nytteverdi være negativ dersom målerne må kables. Det er en katastrofe for prosjektet. Men helse trumfer økonomi – i alle fall i politiske erklæringer og når rettssystemet fungerer i henhold til lovverket. En dom som erkjenner relevant risiko for helsemessige skadevirkninger vil dessuten gi gjenlyd internasjonalt, og nå langt inn i trådløsbransjen ellers. For dersom skademønsteret gjelder for AMS-målernes radiokommunikasjon, gjelder det også for andre mikrobølgesendere.
Trådløsnæringen, som jo er nettselskapenes leverandører, vil derfor måtte bruke mye midler på å bygge opp et troverdig forsvar for sine kunder og for regulerende myndigheter, DSA, Hdir og NKOM – under ett kalt for det ekom-industrielle kompleks. For næringen er kjent med problemet og aktører i bransjen har over tid konstruert et forsvarsverk – en svindelaktig leveransekjede der vitenskapelig metode misbrukes til å opprettholde helseskadelige grenseverdier. Men nå avkles det hele som “keiserens nye klær” og er solid dokumentert (f.eks. i den nye 5G-boka).
Også bransjefolkene selv forstår dette bildet. Se f.eks. den fleipende dialogen her fra LinkedIn mellom to av mine gamle kolleger i Telenor som bygger ut 5G: “Vi er på lufta!” “Gratulerer! Vær forsiktig med å holde den “radiatoren” så nærme topplokket!” Bransjefolk vet nemlig alle som én at “her er det kanskje noe, hvem vet?”, men regner med at det må andre seg av, at det sikkert er uavklart eller ufarlig nok ettersom strålingsnivået er tillatt. De er skikkelige folk som ikke kjenner svindelen bak, men de forstår den om de setter seg inn i den. De store strategene i dette spillet – i den grad de fins – sitter lengre bak og høyere opp. Også bransjens advokater skjønner bildet. Finansfolkene også: Trådløsselskaper advarer jo sine aksjonærer og avsetter midler for tap på grunn erstatningssøksmål og mer restriktiv regulering.
I en rettssak må bransjen derfor satse på ekspertvitner som kan så tvil om motparten (oss og forskningen vi støtter oss til) og dupere retten i kraft av sin “tyngde”. Det skal det bli dyrt og vanskelig å gjøre, all den stund forskningsresultatene er så tydelige og overveldende på vår side, slik for eksempel grafen under viser over den samlede publiserte forskningen på feltet registrert i den medisinske databasen Medline i perioden 1990 – 2017. Vi må derfor være skodd for å ta hull på deres argumentasjonsmåte. Fakta ligger jo der. Materialet og kildene vi har til å gjøre dette, er i stor grad publisert, og hver dag kommer mer til som peker i samme retning. Materialet er uhyre omfattende, men vi er en rekke personer som har god oversikt over det, og vi har forskere fra hele kloden som kan bistå oss om nødvendig. Du finner stort sett kildene våre – og kildene til kildene – HER.
Tingretten er første rettsinstans. Det er en kjent sak at i tingretten er sjansene for et tilfeldig utfall større enn i høyere rettsinstanser. Taper vi i tingretten, vil vi derfor anke til neste rettsinstans, lagmannsretten. Vinner vi, vil motparten anke. Og slik vil det fortsette så høyt det lar seg gjøre, det vil si til høyesterett. Der vil saken stanse, med mindre vi taper og eventuelt bringer den til den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Men det får bli en neste skål og en neste beslutning. Underveis samler kostnadene seg opp på begge sider, sterkt avhengig av særlig et par faktorer:
Hvem saken føres mot, kan komme til å endre seg underveis i prosessen. Anlegger vi sak mot staten, er motpartens kostnader temmelig lave. Fører vi saken mot et privat firma (et nettselskap eller en sammenslutning av dem), kommer de til å bruke store beløp til advokater – slik vi også har gjort og vil måtte gjøre. Føres det ekspertvitner som hentes inn fra utlandet, skal disse ha godt betalt, og det blåser også opp kostnadene: I USA er det å stille som ekspertvitne i rettssaker en meget lukrativ levevei.
Tre scenarier
Når saken er kommet til høyesterett, sitter altså begge parter med store kostnader bak seg. Den som vinner, kan bli dømt til å bære store deler av motpartens kostnader til saken. Det betyr at det er i hovedsak tre mulige utfall:
- Vi vinner og får store deler av våre saksomkostninger dekket av motparten. Saken blir billig for oss, og det vi har samlet inn og ikke brukt, betales tilbake til dem som har bidratt.
- Vi taper og må bære store deler av motpartens kostnader: saken blir dyr – kanskje veldig dyr – og det vi da har samlet inn, blir brukt opp, men er forhåpentligvis nok.
- Fordi dommerne mener at begge parter har hatt god grunn til å føre saken til topps, bærer partene hver sine saksomkostninger. Saken blir middels dyr, og det vi har samlet inn og ikke brukt, betales tilbake til dem som har bidratt.
Vi samler inn garantier for tre millioner for å kunne dekke det verste alternativet – nr. 2 over. Da kan vi dekke motpartens saksomkostninger dersom vi skulle bli dømt til å bære dem. Vi kan ikke ta fatt på dette løpet uten å ha rimelige garantier for at vi klarer det. Men det betyr også at i prinsippet kan de endelige utgiftene komme på på under halvparten, og i beste fall bli nær null – dersom motparten må bære våre sakskostnader. Det vi ikke har brukt på advokater og andre nødvendige driftskostnader, går da tilbake til bidragsyterne. I utgangspunktet regner vi ingen egne driftskostnader overhodet. Telefonering, papir, programvarelisenser og andre kontorutgifter dekker vi selv av egen lomme.
Hvor store er oddsene?
Det er sagt at det er vanskelig å spå – “og spesielt om framtida!” Vi går rettens vei fordi vi mener vi vil vinne på de sakene vi bringer inn for retten. Vi bringer ikke inn noen temaer vi tror vi kan komme til å tape. Å sette i gang dette løpet bare for å se om vi har flaks og vinner, eller for å få publisitet og bygge entusiasme, ville være direkte uansvarlig, ettersom enhver dom som går oss imot, vil gjøre det tyngre for neste som prøver seg. Som sagt er risikoen størst i tingretten, så vi regner derfor med at saken uansett vil havne i lagmannsretten før vi kan gjøre noen ny vurdering av strategien.
Det kan bli en spennende vinter og vår – om vi bare får mange nok som vil legge 250 kroner på bordet og garantere for ytterligere 2700 kroner over 3 år, så vi kommer videre!
Einar Flydal, den 26. november 2019