Bioelektrisitetsfagets forskningshistorie – og litt om kampen for aksept

Denne bloggposten er for dem som er interesserte i å forstå hvordan kunnskapen om den rolle elektrisiteten og ulike slags elektromagnetiske felt spiller for biologien har utviklet seg, og hvordan det har seg at strålevern og helsevern kan sitte så fast i sin foreldede forståelse:

Jeg har oversatt en historisk gjennomgang som i seg selv er blitt historisk. Den er fra 1988. Denne gjennomgangen av utviklingen er ikke minst interessant fordi den er skrevet av Robert O. Becker, en av de virkelig store pionerene innen moderne forskning på bioelektrisitet. Beckers historiske gjennomgang ble skrevet som innledningskapittelet til en murstein av en bok (1060 sider). Den kom i 1988. Gjennom en lang rekke fagartikler dokumenterte den forskningsfronten i faget bioelektrisitet. Men nettopp innledningen er meget populærfaglig skrevet.

Artikkelen kaster samtidig lys over dagens vern av de gamle dogmene som lever videre innen medisin, biologi og fysikk, og blokkerer for en mer moderne – og mer korrekt – forståelse.

Bildet som Becker tegner, er riktignok USA-preget, og det mangler selvsagt detaljer. Men nettopp derfor er det så verdifullt: Det får fram de store linjene, og det får fram den amerikanske virkeligheten, som var den som satte sitt preg på vårt vestlige strålevern, fortsatt gjør det, og sprer seg i takt med USAs overlegne rolle innen utvikling og kommersialisering av kommunikasjonsteknologi. Vil du ha flere detaljer etter at du har lest denne sammenfatningen, bør du ta for deg Beckers populærfaglige framstilling i boka The Body Electric – Electromagnetism and the Foundation of Life (Becker R. O. & Selden G., Harper, 1985). Den er fortsatt å få kjøpt og er enestående interessant – men en fagbok på engelsk.

I 1988, da Becker skrev det kapitlet du finner under, hersket optimismen for hvordan bioelektrisitetsfaget skulle komme til å spille en viktig rolle – ikke minst ved å sette påvirkningen fra elektromagnetiske felt på miljøagendaen. Selv om Beckers drøm går i oppfyllelse bit for bit, går det langt langsommere enn han forventet. For sterke motkrefter satte inn:

Slutten av 1980-tallet var tida da URSI, FNs organisasjon for radioforskning, anbefalte at man ikke lenger skulle finansiere forskning på de svake pulsene fra værfronter og deres biologiske virkninger. Funnene i denne forskningen ga jo resultater som fortonet seg som aldeles urimelige, og kunne bety en festbrems for radar- og radiokommunikasjonsnæringen. 1988 var også bare fire år før opprettelsen av ICNIRP, den lille private stiftelsen med det svulstige navnet International Commission of Non-Ionizing Radiation Protection, som med sine forslag til internasjonale standarder skulle bli et slags internasjonalt brohode for ICES, en amerikansk næringsdominert interesseorganisasjon, for å slå tilbake den forståelsen bioelektrisitetsfaget var basert på, og som ikke minst Becker hadde bygget opp. For den sa jo næringen midt imot ved å så tvil om at teknologien var uskadelig.

Beckers elev Andrew S. Marino forteller et annet sted (i Marino, A: Going somewhere – Truth about a life in science, Cassandra Publishing, 2010), at de statlige forskningsmidlene til Becker forsvant fullstendig kort etterpå. Forskningen hans var ikke lenger ønsket i et USA der de tradisjonelle dogmene som mobil- og radarnæringen samt elektrisitetsselskapene bygde sitt store armslag på, hadde stor innflytelse på fordelingen av forskningsmidlene. Becker led dermed samme skjebne som mange andre amerikanske forskere: Forskningsmidlene forsvant brott når de publiserte forskningsfunn av skadevirkninger fra elektromagnetiske felt.

Da beskjeden kom om at alle statlige midler ble borte, tok Robert O. Becker bokstavelig talt sin cowboyhatt ned fra knaggen på kontoret, forlot alle papirer, kontoret og instituttet han hadde brukt sitt arbeidsliv på å bygge opp, dro hjem til gården der han bodde, og vendte aldri mer tilbake.

Du laster ned Robert O. Beckers kapittel «Elektromagnetisme og livet» (9 sider), fra boka Marino, A. (ed.): Modern bioelectricity, Marcel Dekker Inc., 1988, her:

87 Nedlastinger

Når du har lest Beckers historiske gjennomgang, kan du supplere med resten av min tekst her:

Både i Sentral-Europa og i Sovjetunionen så vel som i USA pågikk det hele tida forskning som motsa de gjeldende dogmene. så bildet var litt mer nyansert enn det du nå har sett at Becker tegner. Men det rokker slett ikke ved det hovedbildet han gir. For mens man i betydelige forskningsmiljøer var godt kjent med at også «svak stråling», altså fra frekvenser under lysets, kunne påvirke helsen og skade den, fikk slik kunnskap ikke slippe fram. I USA ble mye av denne forskningen hemmeligstemplet, og først avklassifisert mange år seinere (se f.eks. bloggpost 02.08.2015).

Man kan også innvende at Becker tegner et direkte feil bilde når han sier at skadevirkningene fra strøm, radar og radio først dukket opp på 1950-tallet: Arthur Firstenberg (Den usynlige regnbuen – Historien om elektrisiteten og livet, Z-forlag 2018) har gravd fram utrolig mye interessant kunnskap som viser at virkningene var der, ble dokumentert, men ble ikke forstått eller slo ikke igjennom. Becker har sine ord i behold om at slik kunnskap ble det ikke tatt hensyn til.

Selvsagt har også mye skjedd på forskningsfronten siden 1988. Faglig har Becker og elektromagnetisme-faget fått stadig mer rett på alle vesentlige punkter:

For eksempel er det funnet proteiner som er ømfintlige for lys og radiofrekvenser (kryptokromer), slik at dyr kan «se» magnetfelt og orientere seg etter dem. Det er påvist teoretisk og praktisk at «svak» menneskeskapt polarisert stråling i bruk til mobilkommunikasjon har kraft nok til å åpne celleveggenes spenningsstyrte kalsiumkanaler (bloggpost 07.05.2021). Det er heller ikke bare magnetitt, men også flere typer «tidsregulatorer» eller biologiske klokker, som virker i samspill med omgivelsene, og studiet av Jordklodens magnetfelt og dets påvirkning på biologien og hvordan biologien utnytter det, har det kontinuerlig vært forsket videre på i Østeuropa, der forsvaret og næringen ikke hadde så mye å forsvare (se f.eks. bloggpost 17.03.2020). Talløse forskningsrapporter kunne vært nevnt som viser hvor nær knyttet biologien er til omgivelsene, og hvordan vi påvirkes av dem når vi utsetter oss for de former for elektrisitet som det moderne samfunn bygger sin vekst på. Skal jeg velge ett eneste eksempel, velger jeg en artikkel av tre toksikologer, som jeg også har oversatt: R.N. Kostoff, m.fl.: Negative helsevirkninger av 5G mobilnettverksteknologi under reelle forhold, fra Toxicology Letters 323 (2020) 35–40. (Last den ned HER.)

Nå når du har lest Beckers historiske gjennomgang, regner jeg med at du ser at både de påviste mekanismene, sammenhengene og skadevirkningene viser hvor villedende og fordummende de «reduksjonistiske» antakelsene bak vårt strålevern er, og hvor stort behovet er for en kraftig reform av de retningslinjer og grenseverdier som bygger på dem.

 

Einar Flydal, den 5. juli 2021

PDF-versjon av bloggposten (altså uten Beckers tekst): EFlydal-20210705-Bioelektrisitetsfagets-forskningshistorie-og-litt-om-kampen-for-aksept.pdf

PS. Det er denne forskningshistorien som gjør det så nødvendig å få gjennomslag for det faktum at helsa påvirkes av mikrobølget stråling. Derfor bør du støtte initiativet for å anke Halden-dommen. I den dommen la retten ganske enkelt Strålevernets autoritet til grunn – intet annet, og slo dermed fast at å påstå at mikrobølger fra AMS-målere kan føre til helseplager og -skader, er «åpenbart grunnløst» – altså stikk i strid med den bioelektriske forskningen, med erfaringen, og med fagvitnene som saksøkerne førte fram.

Per søndag 4. juli kl. 21 var det kommet inn tilsagn om støtte på i alt 726 526 kr. til rettsprosessen, og et like stort beløp i garantier for et «worst case scenario». Grafen under viser utviklingen: Den stoppet opp da ferien startet. Det trengs tilsagn om 900.000 før vi, dvs. aksjonen Vi tar AMS-målerne for retten! tør ta en beslutning om å hjelpe saksøkerne til å anke. Vil du hjelpe oss dit? Du får vite mer og melder inn din støtte HER.