Ettersom 17. mai i år blir en rolig dag for de fleste, kan det være behov for litt lesestoff. Her er min lille leseliste og noen refleksjoner over dagen – ja, det er nesten en hel 17. mai-tale:

Leselista

Hos Narvesen (og kanskje andre butikker?) får du nå kjøpt Helsemagasinets Korona-nummer. Det inneholder mye interessant stoff, og dessuten en stor omtale av den store 5G-boka som Else Nordhagen og jeg utga sist høst. Omtalen er en snarvei inn i boka. Boka omtales som “et imponerende storverk”, som “en gavepakke til alle 5G-motstandere”, og som “noe av det viktigste som er skrevet på norsk om helserelaterte temaer de siste tiårene”. Også det antroposofiske tidsskriftet Libra har en meget rosende omtale av boka i sitt siste nummer.

På Steigan.no kom det i dag, den 16.5., en omtale av en tysk statlig internrapport som det er verd å få med seg: Rapporten betegner hele korona-nedstengningen av samfunnet som en ubegrunnet overreaksjon på et virus som ikke utløser høyere dødsrate enn influensa og forkjølelse. Selve internrapporten er på tysk og på 80 sider, så omtalen på Steigan.no får være nok: Den er lærerik og interessant lesning, ikke minst når man sammenholder den med Aftenpostens artikler tirsdag 12. mai (på nett: Operaen…,), som viser hvor lite smittsom Covid-19 later til å være og hvor få som er blitt smittet, selv i situasjoner man skulle tro mange ville blitt det.

Er du av de ekstra interesserte med legning for fysikk og tunge tekster og på jakt etter utfordringer og utløp for aggresjon, kan ICNIRPs nye retningslinjer for forming av grenseverdier anbefales. Lettvint-løsningen er å vente noen dager på en kritikk jeg er i ferd med å sluttføre sammen med andre.

Nøkkelbegreper

Det er fristende å bruke litt av nasjonaldagen til å fundere på hele korona-pandemien utfra følgende nøkkelbegreper:

• Den globale landsby: en informasjonssituasjon der én fjær fort kan bli til fem høns, og fører til at alle som én plutselig forsvarer påstander som ingen av dem egentlig har grunnlag for.
• Krisekapitalismen: Naomi Kleins bok med dette navnet skal fram igjen fra bokhylla. Den beskriver hvordan kriser skapes og utnyttes av globale aktører – og lokale (se Klassekampen i dag for en serie som gir eksempler).
• Overbefolkning: tette bysamfunn og global integrering gir raskere smitte.
• Ekstremt billig transport, som gir ekstremt mye reising.
• Høye forurensningsnivåer, som svekker immunforsvaret, særlig i byer og industriområder, som i Wuhan, Norditalia, Barcelona, …
• Ny utbygging av trådløs kommunikasjon – denne gang 5G, som i likhet med tidligere utbygginger og sammen med annen forurensning har vist seg å gi terskeloverskridelser som utløser omfattende akutt sykelighet, blant annet i form av kraftige immunforsvarsreaksjoner. De diagnostiseres nå som Covid-19, hva enten viruset er påvist eller ikke. Før het de f.eks. radiobølgesyke. Hvor stort er dette innslaget i den pågående pandemien?

17. mai og nasjonalstaten

I Europa oppsto nasjonalstatene og deres forløpere i flere runder og over lang tid – etter Romerrikets fall, etter Karl den stores rikes fall, etter Napoleons forsøk på å gjenskape et nytt og samlet, velfungerende europisk marked med felles lovgivning, og etter sammenbruddet til de tre store imperiene Russland, Østerrike-Ungarn og Det ottomanske riket under første verdenskrig.

Vi ser nå de samme nasjonalistiske kreftene i sving mot dagens “imperier” – globale formelle og uformelle styringssystemer, hva enten de heter EU, WHO, ICNIRP, Davos-møtet, eller finansielle storeiere som BlackRock.

Motkreftene mot disse “imperiene” har alle politiske farger fra ytre venstre til ytre høyre. I Europa finner vi den halvbrune utgaven i Polen og Ungarn som motkrefter mot et EU som riktignok beriker dem, men som samtidig gir dem utkantens rolle som ressurspool for bygningsindustrien i vest og nord, rollen som jordbruksland, og som forbrukermarked for de rikere landenes eksport. I Vesteuropa finner vi i alle stater motstanderne mot overstyring fra Bryssel. Vi finner de samme kreftene som motstandere av lovverk som gir fri bane til internasjonale storselskaper (som ikke er internasjonale, men i hovedsak dominert av eiere hjemmehørende i USA). Og vi finner dem som opposisjon mot disse strukturenes lokale representanter: partier og regjeringer som med tynne argumenter vil sende ressursene ut av landet – f.eks. gjennom kraftkabler fra Norge til kontinentet – i stedet for å bruke ressursene lokalt til lokal verdiskapning.

Nasjonalstatene var et redskap for å beskytte folkegruppers interesser mot slike aktører – både de som var for store, mektige og overgripende – de store imperier, og mot de som var deres lokale håndlangere. Erfaringen var gang på gang at når de politiske systemene blir for store, blir gjerne de mindre områdenes interesser dårlig ivaretatt. Nasjonalismen er, slik sett, den ideologien vi fylles med når vi syns pendelen har svingt for langt i integrasjonens retning. Den er en mektig kraft, som også har sine farer innebygget i seg, så den må holdes i tømme. Den forsterkes av identitetsoppbygging gjennom språkrøkt, bunader og vakre ord om felles fortid og fedrenes forsvar. Å samtidig sørge for at den er inkluderende nok og ikke driver land inn i isolasjon, krever god balansekunst og pragmatisme.

I dag er mange av de globale systemenes viktigste håndlangerne ikke mennesker, ikke en gang statens politikere og forvaltning, men aktører som vi tidligere heller ville kalt “roboter”. De ser bare ikke ut som folk, men ligger som programvare, mer eller mindre intelligent, i apper, i AMS-målere, i mobilene, i maskinene som holder orden på betalingskortene dine og helsedataene, i kassaapparatene, i navigasjonsprogramvaren i bilen, osv. Sammen danner de de store globale strukturene som utgjør “overvåkningskapitalismen” og “overvåkningssamfunnet”, og som i stor grad unndrar seg lover og forvaltningens kontroll.

Når jeg skal heise flagget på hytta den 17. mai, sette meg og se på hønsene og spekulere, vil jeg grunne over om de grassate tiltakene mot korona-pandemien kanskje er et barn av en klode preget av de nevnte nøkkelordene.

Kanskje er tiltakene til og med i stor grad et produkt av brillene som virologer og epidemiologer har på? Det er briller som er gode til å spore smitte og treffe tiltak om smittebegrensning, men neppe så gode til å finne miljøårsaker og til å forme treffsikre tiltak mot slike. Faglige skylapper har nok hindret dem fra å innse betydningen av den nye miljøcocktailen. I den inngår den sterkt økte miljøbelastningen som trådløsnæringen og statsforvaltningen nå skaper i jakten på nye forretningsmuligheter og mer velferd:

Å få folks daglige aktiviteter over på trådløse teknologier gir nye og større inntekter, gir høyere effektivitet, raskere pengesirkulasjon og økonomisk vekst, men gir også sterkere lokal og global teknisk og økonomisk integrasjon, større forbruk, mer transport, større energiforbruk og mer luftforurensning – og kraftig økt eksponering for mikrobølget stråling. Mye kan tyde på at denne cocktailen nå slår tilbake på måter som lenge har vært ventet av de fagfolkene som kan slikt, men likefullt benektes av de fagfolkene som sitter fast i en forvaltning formet på fortidas forutsetninger.

“Systemet” griper derfor til benektelse – helt i tråd med læreboka for paradigmeskifter – og griper til overvåkningssamfunnets teknologier for å løse utfordringene: mer IKT, mer trådløst, f.eks. en FHI-app for overvåkning av smittespredning som krever konstant trådløst bredbånd, GPS og Bluetooth, altså “full pakke” plassert i bukselomma. En oppadgående spiral.

Nasjonaldagens budskap

Hva skal være nasjonaldagens budskap til oss under slike forhold? Jeg tenker at budskapet ikke bør være en ideologi. Ideologier er trossystemer som forenkler en kompleks virkelighet og skaper dogmer. De er for absolutte. De får oss til å tenke i absolutter, ikke grader, krever store pendelsvingninger og skaper farlige ytterligheter.

Budskapet må i stedet være at pendelen må svinges et godt stykke tilbake – til svakere globalisering, til mindre global avhengighet, til sterkere nasjonale strukturer – og til langt mer oppmerksomhet for hvordan vi mennesker skaper et stadig forverret miljø der økt sykelighet skapt av miljøstressorer alt synes å ha blitt den nye normalen og økt risiko for pandemier følger i kjølvannet.

Nasjonaldagens mange festtaler kunne blitt redskaper for å titte litt etter hvilke miljøfaktorer vi må påvirke, og hvilke styringsredskaper – både politiske og andre – stater og lokalsamfunn trenger for å kunne påvirke dem. Det er slike styringsredskaper vi må skaffe oss.

Jeg har ikke hele svaret, men tror at nøkkelordene over er vel egnet til å få øye på en del av det. Og mer av det finner jeg kanskje mens jeg sitter der på benken og ser på hønsene.

Et bittelite skritt i rett retning er å sørge for at det ikke skal koste mer å beskytte seg mot skadelige miljøstressorer, slik den norske kraftbransjen ønsker seg at det skal. Siste frist er 17. mai for å være med som avsender av høringsnotatet – sammen med 2.500 andre (oppdatert 17.5. kl. 13:00) som insisterer på at slik må reglene være framover.

Ha en fin 17. mai!

 

Einar Flydal, den 16. mai 2020

PDF-versjon: EFlydal 20200516 Lesestoff for 17. mai Tid for refleksjon