5G: Hvorfor er de sju krefttilfellene i Frankrike så viktige?

Atos France 2 20201117Den franske fjernsynsstasjonen France 2 omtalte nylig at i én og samme bedrift med 1 000 ansatte var sju personer blitt rammet av en svært sjelden form for hjernesvulst – glioblastoma multiforme – på de fem årene fra 2015 til 2019. Det var noen gravejournalister som avdekket dette.

Dette er faktisk en viktig nyhet også her hjemme, selv om det gjelder så få. Hvorfor? Av flere grunner. Denne nyheten kan blant annet fortelle oss at helsevesenet slett ikke er kunnskapsstyrt på dette feltet, og den kan fortelle oss om noe annet: vår tids store miljøutfordringer.

En aggressiv, men svært sjelden svulst

Svulstformen som rammet de sju i IKT-firmaet Atos i Yvelines, like vest for Paris, heter glioblastom eller bare gliom. Den er svært sjelden – ikke minst når den oppstår i hjernen. Da rammer den gliacellene som ligger rundt nervetråder i hjernen og er i følge Store norske leksikon hurtigvoksende og dårlig avgrenset mot omkringliggende hjernevev.

Sjansen for å få slike svulster er særdeles lav: Av de omlag 360 tilfeller av hjernesvulster oppstått i hjernen som oppdages i Norge per år, er det bare et fåtall som er av den mest aggressive typen, glioblastoma multiforme (GBM), i følge tall fra Kreftregisteret (bloggpost 09.01.2019). Kreftformen er ikke smittsom. Hvordan kan det da ha seg at det dukker opp hele sju tilfeller blant de ca. 1 000 ansatte på dette arbeidsstedet?

Det fins forøvrig studier som viser økning av forekomsten av gliobastom i land som Storbritannia, Frankrike og Danmark (se samme bloggpost). En studie for Norge viser pussig nok ingen endring i hjernekreft, men plukker man tallene for de ulike kreftformene fra hverandre, slik jeg enkelt gjorde med tallene jeg fikk fra Kreftregisteret, ser man at Norge har fulgt samme utvikling. Forekomsten av GBM har vokst fra rundt 60 i 1995 til over 100 i 2017.

Det kan slett ikke være vekst i forekomster som kan forklare opphopningen hos Atos. Bruker vi omtrentlige norske tall, kan vi gjøre et meget røft, men forsiktig anslag: 100 tilfeller per år i den norske befolkning på 5 millioner tilsvarer 0,02 tilfeller per år per 1 000, altså 0,1 tilfelle i løpet av fem år, altså en tidels sannsynlighet for at én person ved bedriften Atos skulle få denne svulsttypen i løpet av de fem årene. Sannsynligheten for rent tilfeldig å få hele sju tilfeller innenfor fem år, blir da 0,1*0,1*0,1*0,1*0,1*0,1*0,1, som gir tallet 0,0000001. Det er altså tilnærmet umulig at dette antallet GBM skulle oppstå ved en tilfeldighet, men det er ikke helt umulig.

Forklaringene

Årsaken lar seg ikke identifisere utfra de årsaksforklaringer som det norske – og franske – helsevesen offisielt holder seg med. De har ganske enkelt ingen forklaring, og må derfor legge skylda på tilfeldigheter eller ukjente ytre miljøfaktorer.

Er det en mulig forklaring? Ja. For selv om sjansen er nærmest uendelig liten for sju slike forekomster over fem år på samme arbeidsplass, er dette slett ikke en umulighet: Sjeldne sammentreff oppstår jo av og til. At de sju tilfellene skyldes tilfeldighetenes spill, kan altså ikke avvises, selv om en slik tilfeldighet er ekstremt lite sannsynlig.

Den åpenbare forklaringen finner du derimot i det mørke bildet til høyre over: tre 5G-antenner i umiddelbar nærhet utenfor bygningen, en stor samling datamaskiner i kjelleren til venstre (en såkalt «server-park») og et større strømforsyningsanlegg i kjelleren til høyre. I dette miljøet der eksponeringen fra disse kildenes elektromagnetiske felt må ha vært betydelig, men ganske sikkert langt under Frankrikes offisielle anbefalte grenseverdier (som er lik de norske), satt flere av de rammede og arbeidet – blant annet med brukerstøtte over mobiltelefon holdt til øret – på den siden svulsten er kommet, i følge reportasjen i France 2.

En rekke forskningsstudier over mange tiår har funnet årsaker som kan bidra til å forklare denne opphopningen av hissige hjernesvulster:

Studiene viser at elektromagnetiske felt – hva enten fra transformatorer eller fra radiosendere – fører til svekket immunforsvar, og de viser DNA-skader, økt oksidantproduksjon, svekket melatonin-produksjon og forstyrrelser av gliacellers aksjonspotensialer. Alt dette er faktorer som øker kreftrisikoen. Susan Pockett omtaler flere av studiene og mekanismene. Det gjør også 5G-boka (Pockett 2020, Flydal og Nordhagen (red.) 2019). Hardell-studiene viser både statistisk signifikante sammenhenger mellom eksponering og GBM og at det er en overvekt av slike svulster på samme side som folk har holdt mobilen eller den snorløse fasttelefonen.

For den som legger til grunn de dogmene som norsk statlig folkehelsepolitikk bygger på, er disse forklaringene slett ikke åpenbare:

Dogmene går ut på at ingen «ikke-ioniserende stråling» (stråling med frekvenser fra lys og lavere) kan skade vev (fordi det ikke kan danne ioner), bortsett fra når strålingen er så intens at den varmer opp vevet. Med dette som grunnmur for strålevernet vil man nødvendigvis møte med stor skepsis slik forskning som hevder å ha funnet at ikke-ioniserende stråling er en skadeårsak som kan bidra til å forklare denne opphopningen av hissige hjernesvulster. Det vil man, selv om slik forskning er publisert i stort antall og over mange tiår.

Miljøer som holder seg til slike dogmer, som Susan Pockett (op. cit.) elegant påviser er fullstendig uholdbare, vil automatisk bli opptatt av å finne feil ved denne forskningen. De avviser disse forskningsfunnene ved å finne småfeil i forskningen som de blåser opp, fordi de ikke passer med dogmet de selv har lagt til grunn. De finner feil i målemetodene, utvalgsskjevheter, osv., og framhever dem selv når de neppe har noe å si for konklusjonens pålitelighet. En slik holdning og jakt på frasorteringsgrunner er forståelig når forskningen strider mot sentrale læresetninger man har bygget sin karriere og identitet på, og den kan være både utførlig og godt utført innen disse rammene og på disse premissene – og likevel være malplassert.

For eksempel har fhv. forsker, nå tilbake i Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet, Lars Klæboe, deltatt i studier som ganske enkelt går ut på å påvise at Hardell-studiene som fant at glioblastoma multiforme kunne knyttes til bruk av mobiler og snorløse fasttelefoner, har svakheter ved seg. Disse motangrepene ble forfattet av en rekke ICNIRP-tro forskere, og gikk ut på å underbygge statistisk at man ikke kan stole på at folk husker hvilken side av hodet de har holdt mobilen på eller hvor mye de har brukt mobilen per dag. Finner man litt usikkerheter her, og setter tilstrekkelig strenge kriterier for hvilken forskning man skal legge til grunn for strålevernet og senker føre-var-kravet, kan man hevde at hele studien må kasseres, og at noen skadelig sammenheng ikke er «sikkert nok» påvist (Klæboe et al 2011a,b,c).

«Sikkert nok» er jo også et meget tøyelig begrep: Hvor sikker skal kunnskapen være før man tar hensyn til den? Og hvor sikker er den per dato? Å stille krav om absolutt sikkerhet før handling, og er fullstendig urealistisk i helsevern. Det er derimot en strategi for å utestenge de forskningsresultatene man ikke liker. Hvordan dette gjøres i praksis på området strålevern av ICNIRP og leddene som skal «sikre» at strålevernet er kunnskapsbasert, er utførlig beskrevet av flere forskere og oppsummert i (Flydal og Nordhagen 2019, Del 3). Slike utvalg og deres vurderinger er ganske enkelt et kampmiddel – i navnet for å justere strålevernet utfra ny kunnskap og for ny finne en rimelig balanse mellom nytte og risiko ved stråling, i gavnet med en stor slagside.

Enkelte studier av arbeidsmåten til disse utvalgene, viser i detalj hvordan de ikke bare kasserer åpenbart rimelig gode studier, men også feiltolker på måter som gjør at de kan kasseres, og feilklassifiserer dem slik at de blir borte fra synsfeltet (Starkey 2016). Altså ukyndighet, slurv, eller juks.

Det var Hardell-gruppen som påviste den statistiske sammenhengen mellom mobiler og trådløse fasttelefoner og gliom så klart at utvalget under WHOs kreftforskningsinstitutt IARC ikke hadde annet valg i 2011 enn i det minste å gi radiobølger fareklasse «2B, mulig kreftfremkallende for mennesker». Det var et gjennombrudd. Susan Pockett viser likefullt i sin bok i detalj hvordan utvalget valgte å uttrykkelig se bort fra kunnskap som ville gitt en høyere fareklasse. Med i utvalget satt enkelte av de medforfattere som Klæboe publiserer artikler sammen med, og som alltid og uansett forsvarer det termiske paradigmet.

DSAs fagfolk er således langt fra nøytrale mottakere av kunnskap fra WHO og ICNIRP, men aktive medspillere i et revierforsvar. Det samme gjelder Sveriges strålevern, SSM, der et utvalg for gjennomgang av forskningen som strålevernetater i mange land lytter til, er tungt bemannet med nåværende og forhenværende ICNIRP-medlemmer. SSM har aldri valgt inn noe medlem til dette utvalget som betviler det termiske paradigmet, eller som finner at forskning som strider mot dette tankesettet, er tilstrekkelig god.

Tordenskjolds soldater sitter med andre ord i alle ledd i leveransekjeden fra stiftelsen ICNIRP via WHO og fram til det nasjonale strålevernet (se navnelister i Flydal & Nordhagen 2019, Del 3).

Det er denne leveranse- og kontrollkjeden som to ledere i Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet, avdelingsdirektør Hanne Kofstadmoen og seksjonssjef Sindre Øvergaard, framhever at man bør ha tillit til (Aftenposten 12.11.2020) i stedet for å lytte til «fake news» fra det de stempler – uten begrunnelse – som «upålitelige kilder». La oss håpe det blir anledning en dag til å eksaminere de to i detalj i åpen rett om hvordan denne leveransekjeden som de stoler slik på, faktisk opererer.

Åpner for bredere forståelse

Forekomster av gliobastom er selvsagt ytterst tragiske for dem som rammes. Svulstene er normalt dødelige, og slike dødsfall rammer selvsagt ikke bare den enkelte, men også familien og venner. Likefullt er disse forekomstene kanskje ikke så viktige i den store sammenhengen, ettersom de er så sjeldne og få. Men historien fra firmaet Atos er viktig fordi denne opphopningen av svulster demonstrerer noe langt viktigere – nemlig hvordan alt biologisk miljø påvirkes av slik eksponering. Konsekvensene for andre deler av natur og miljø kan jo godt tenkes å være langt større og konsekvensrik enn at bare sju individer av arten dør.

Kreftspesialisten Lennart Hardell uttrykte det slik i diskusjonen mellom forskerne under seminaret «Det trådløse samfunn og livsmiljøet – en visjon i konflikt med biologien?» i forrige uke: – Vi har et ansvar, ikke bare overfor dem som rammes av slike svulster, men overfor hele miljøet. Det er kanskje konsekvensene for bier, ikke for forekomstene av GBM, som er det viktigste for vår overlevelse. Hva vet jeg?

Krefttilfellene hos Atos gir oss således et gløtt inn i et større bilde, og inn i et strålevern som opererer utfra premisser som setter skylapper både på hele helsesektoren og på miljøforvaltningen.

Hvordan vet man hva som er rett?

Norske politikere og norsk forvaltning understreker fra tid til annen at styringen av landet skal være kunnskapsbasert. I denne forbindelse betyr det å styre utfra mest mulig korrekt kunnskap om stråling, helse og miljø. Men hvordan vet man hva som er mest korrekt?

Den amerikanske språkforskeren (og seinere samfunnskritiker) Noam Chomsky grunnla sin egen faglige retning i lingvistikken med den såkalte transformasjonsgrammatikken (TG). Den bygde på abstraksjoner som ikke lot seg verifisere direkte, men viste seg likefullt svært fruktbar i praksis til språkanalyse, til sammenliknende språkvitenskap og til å bygge oversettelsesmaskiner. På spørsmål om hvordan han kunne vite om selve fundamentet for TG var rett, svarte han ganske enkelt: «A theory is right as far as it works!» – En teori er rett i den grad den virker!

Dette er en regel som ligger til grunn for all hypotetisk-deduktiv metode, og dermed for all utvikling av kunnskap om verden: Det overordnede kriteriet når man skal vurdere hvor god – eller hvor sann eller rett – en teori er, er teoriens evne til å produsere påstander om det vi er interesserte i å forstå, som stemmer med observasjonene når de testes.

Det termiske paradigmet som ligger til grunn for norsk strålevern, er ikke i stand til å forutsi slike opphopninger av hjernesvulst som dem man fant på Atos-bedriften. Den er en teori som ikke virker.

Forskningen som forkastes som «studier som ikke er tilstrekkelig høy kvalitet» av aktørene i den leveransekjeden som strålevernet har slik rørende tillit til, er derimot i stand til nettopp det: å forutsi slike forekomster. Denne forskningen vil ikke kunne spå eksakte tall, men den vil fortelle at det er sannsynlig med opphopninger der eksponeringen er høy, selv når eksponeringen er langt svakere enn de oppvarmingsbaserte grenseverdiene. Den har altså best prediksjonsevne. I et kunnskapsbasert samfunn er det denne kunnskapen som skal legges til grunn.

Et kunnskapsbasert samfunn?

Vårt land kan altså slett ikke smykke seg med å føre en kunnskapsbasert helse- og miljøpolitikk på dette feltet. I stedet er politikkområdene helse og miljø grunnlagt på et par uholdbare dogmer som fører til «overraskelser» i form av de mest tragiske lidelser og miljøskader, og til at fagfolkene må gripe til «tilfeldigheter» for å forklare slike forekomster.

Det er vel kjent at mange leger, både allmennpraktikere og kirurger, ser at dogmene bak dagens strålevern ikke fungerer. De finner mønstre blant pasientene som kan knyttes til bruk av mobil og snorløs fasttelefon eller andre former for trådløst. Nå er det trådløst det gjelder. for 60-70 år siden var det virkninger av kraftlinjer og husholdningsstrøm på leukemi og hjertelidelser og etterhvert ALS og kreft de fikk inn på benken, mens biologer som var tverrfaglige nok, fant at nedgang i bestander av insekter, fugler m.m. kunne koples til veksten i elektromagnetiske felt.

Hele veien har dette vært benektet av et strålevern som holder seg med kilder som blinder etaten fra å forstå og forklare og innrømme disse fenomene, ved å forkaste den forskningen som faktisk har forklaringer som fungerer – med påstander om at denne forskningen «ikke er god nok».

En kunnskapsbasert politikk vil si å legge den kunnskapen som har best forklaringsevne til grunn, ikke å bygge bolverk for å holde den ute. Det gjelder også i forbindelse med 5G-utrullingen, som nå foregår uten at man en gang er i stand til å måle eksponeringens intensitet, langt mindre vet hva man egentlig skal måle på dersom man skal fange opp biologisk påvirkning. Man kjenner enkelte av parametrene, man langt fra alle.

Bransjen, og politikerne driver blindflyvning, slik USAs senator Blumenthal omtalte det i en høring (bloggpost 19.11.2019). Videoklippet derfra viser hvordan bransjens folk måtte medgi at de ikke hadde peiling på om 5G kunne ha skadevirkninger og ikke en gang sørget for forskning på feltet eller kjente til at noen i bransjen drev med slikt.

Einar Flydal, den 18. november 2020

PDF-versjon: EFlydal-20201118 5G – Hvorfor er de sju krefttilfellene i Atos så viktige

Referanser

Aftenposten 11.11.2020 (nett) og 12.11.2020 (papir): «Fakta om stråling må ikke bli fake news», Hanne Kofstadmoen og Sindre Øvergaard, debattinnlegg, https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/lEEdPe/fakta-om-straaling-maa-ikke-bli-fake-news

Flydal, E og Nordhagen, E (red.): «5G og vår trådløse virkelighet – høyt spill med helse og miljø» (Z-forlag, 590 sider), kan bestilles HER.

France 2: VIDEO. 5G : les ondes électromagnétiques sont-elles à l’origine de cancers chez les salariés d’Atos ?, 11.11.2020, https://www.francetvinfo.fr/internet/telephonie/5g/video-5g-les-ondes-electromagnetiques-sont-elles-a-l-origine-de-cancers-chez-les-salaries-d-atos_4147771.html

Hardell-studiene: p.t. 36 artikler registrert i USAs National library of medicine. Du finner dem på https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/?term=Hardell+glioma

Klæboe, Lars 2011 a,b,c: her er tatt med tre eksempler med tung bemanning fra «ICNIRP-sfæren»:

Aydin D, Feychting M, Schüz J, Andersen TV, Poulsen AH, Prochazka M, Klæboe L, Kuehni CE, Tynes T, Röösli M. Predictors and overestimation of recalled mobile phone use among children and adolescents. Prog Biophys Mol Biol. 2011 Dec;107(3):356-61. doi: 10.1016/j.pbiomolbio.2011.08.013. Epub 2011 Sep 9.

Aydin D, Feychting M, Schüz J, Andersen TV, Poulsen AH, Prochazka M, Klaeboe L, Kuehni CE, Tynes T, Röösli M. Impact of random and systematic recall errors and selection bias in case–control studies on mobile phone use and brain tumors in adolescents (CEFALO study). Bioelectromagnetics. 2011 Jul;32(5):396-407. doi: 10.1002/bem.20651. Epub 2011 Feb 3.

Larjavaara S, Schüz J, Swerdlow A, Feychting M, Johansen C, Lagorio S, Tynes T, Klaeboe L, Tonjer SR, Blettner M, Berg-Beckhoff G, Schlehofer B, Schoemaker M, Britton J, Mäntylä R, Lönn S, Ahlbom A, Flodmark O, Lilja A, Martini S, Rastelli E, Vidiri A, Kähärä V, Raitanen J, Heinävaara S, Auvinen A. Location of gliomas in relation to mobile telephone use: a case-case and case-specular analysis. Am J Epidemiol. 2011 Jul 1;174(1):2-11. doi: 10.1093/aje/kwr071. Epub 2011 May 24.

Pockett, S: «Stråletåka – Helse- og miljøforurensningen fra mikrobølgene» (Z-forlag, 237 sider), kan bestilles HER.

Starkey, Sarah J. : Inaccurate official assessment of radiofrequency safety by the Advisory Group on Non-ionising Radiation, Rev Environ Health 2016; 31(4): 493–503, DOI 10.1515/reveh-2016-0060