Hvordan kan de påstå at mobilstråling ikke er helsefarlig?

Statens strålevern og Telenor gir grovt feilaktige opplysninger om helsefaren når de hevder at mobilmaster og mobiltelefoner ikke innebærer helsefare. Det gjør de nå om dagen i en kampanje for å få fart på kapasitetsøkninger og mastbygging.

Hvordan kan jeg påstå det? Jeg har stort sett brukt de to siste årene etter at jeg gikk av fra Telenor (etter 30+ år) på å grave meg ned i det, men dette er jo ikke mitt fagfelt. Hvordan kan jeg da mene at jeg kan vurdere dette? Skyldes det frekkhetens nådegave?

Jeg har jobbet som forsker, rådgiver og foreleser i Telenor og ved NTNU, i tekniske utviklingsprosjekter, og med organisasjoners samfunnsansvar. Min jobb har først og fremst vært å grave meg ned i saker og forstå dem, vurdere dem, og så formidle og diskutere kompaktversjoner av andres omfattende kunnskap. Dette har jeg trening i, selv om jeg ikke kan mye fysikk og biologi, og selv om jeg ikke er ingeniør eller oppfinner. Slikt kan man lære. Og jeg har nå lest, lært og analysert om stråling nærmest på heltid i to år. Og diskutert, og lært mer.

Det har neppe noen ansatt i hele Telenor eller de andre operatørselskapene gjort: Telenor har ingen forskning på dette området. I løpet av alle mine år der, var stråling bare tema når det ble publisert en ny rapport som fortalte at det ikke var påvist noen helsefare. Informasjonsmedarbeiderne og juristene kan i utgangspunktet ingenting om slikt når de formulerer sine pressemeldinger og klager til departementet over kommunal sendrektighet. Økonomene og salgsfolkene i Telenor har heller ikke vett på stråling og helse. IT-folkene og teleingeniørene heller ikke. Andre fagbakgrunner er der knapt. Telenor Norges ledelse lener seg bare på Statens strålevern påstander uten å vurdere dem når den hevder at «kommuner misbruker føre-var-prinsippet i frykt for stråling», ettersom «saklige vilkår ikke er tilstede for at føre-var-prinsippet kan anvendes til å legitimere myndighets­begrensninger», og at både mobilsendere, basestasjoner og mobiler selv ved full effekt har stråleverdier langt lavere enn grenseverdien, og derfor ikke innebærer helsefare.i For det har Statens strålevern og Folkehelseinstituttet skrevet. Nemlig.

I Statens strålevern burde det være annerledes fatt med kompetansen. Men spør dem hvor mange de er som steller med dette feltet, hva slags fagbakgrunn de har, og hvor mange timer de har per uke til å holde seg oppdatert med forskning om mikrobølget stråling og helsefare! Du vil antakelig bli forbauset over svaret.

Så derfor tillater jeg meg å formidle det bildet som tegner seg fra forskningsrapportene jeg leser, og fra lesningen av utredninger, brosjyrer og nettsider til Statens strålevern, Nasjonal Kommunikasjonsmyndighet (fhv. Post- og teletilsynet) og Folkehelseinstituttet. Dette har jeg sammenholdt med diverse medisinsk og annen faglitteratur om stråling og helse som jeg har pløyd meg gjennom. Her får du det kort og summarisk. Du får selv lete videre i faglitteraturen hvis du vil ha flere detaljer og nyanser:

I Vesten har vi kjent til «strålingssyke» i mange år. Problemene med helseplager fra mikrobølget stråling er velkjente fra forsvaret, som tok i bruk mikrobølger langt tidligere enn de kom i bruk for folk flest. Sykdomsproblemer som svimmelhet, utmattelse, glemsomhet og en del kraftigere virkninger ble kalt «radarman’s illness» på 1930-tallet, «radioman’s illness» på 1940- og 50-tallet, og «mikrowave illness» på 1960- og 70-tallet. Det amerikanske forsvaret drev omfattende forskning på sliktii, og spesielt i USA ble det oversatt mye østeuropeisk forskning til engelsk, bl.a. fordi den var kommet så langt i å forstå – og advare mot – helsevirkningene. I øst (og i mange andre land) har de derfor strengere strålegrenser enn i Norge.

Den gang radiokommunikasjon ble utviklet, var det fysikerne, ingeniørene og det militæret som forsto seg best på radiobølger, og som dominerte – både i privat og offentlig sektor. Og de dominerte tenkningen rundt å forstå helserisikoens fysiske grunnlag: Man måtte forstå hvordan folk ble syke for å kunne sette grenser for hvor mye stråling som kunne godtas. For man ønsket ikke noen føre-var-politikk. I fysikernes forståelsesverden kan stråling bare skape skade på biologisk materiale, la oss si ditt hode, dersom hodet ditt blir oppvarmet. Oppvarmet blir hodet av den delen av strålingens partikler som absorberes av vevet på veien gjennom. Resten kommer ut på andre siden og farer videre. At det ble skapt varme, og at vev nærmest kunne «brennes bort», kjente man jo godt til, og brukte f.eks. i kreftbehandling, og denne tenkningen ble overført til radiobølgenes område. Grensen for akseptabel temperaturstigning ble satt til 1 grad Celsius på 1 minutt.

Mekanismen for skade var altså oppvarming. Dette ble – og blir fortsatt i alle offisielle utregninger og utsagn fra Statens strålevern, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og Folkehelseinstituttet – sett på som eneste mulige mekanisme for å gjøre skade på dyr, mennesker og planter, altså på levende materiale.

På et slikt grunnlag betyr det at når forskning viser funn av helseskader ved mikrobølget stråling som er svakere enn grenseverdiene – uten at det er blitt skapt varme, følger det at noe være feil ved disse funnene. For det kan jo ikke være mulig at det er rett, siden det ikke kan gå an! Slike resultater kan heller ikke være mulig i følge den private stiftelsen ICNIRP. Det er den som gir anbefalingene som Statens strålevern følger, og som WHOs enhet for slik stråling også holder seg til. Derfor avviser ICNIRP alle slike forskningsresultater. De leter med lys og lykte etter feil ved denne forskningen, slik at den kan forkastes. Og man finner alltid noe man kan trekke i tvil i slike studier hvis man bare leter grundig nok. Det fins tusenvis av disse forskningsrapportene som konkluderer med helsevirkninger fra stråling som altså ikke skal gå an. Men fordi ICNIRP, og med dem Statens strålevern, feier bort denne forskningen, kan de hevde at «det ikke fins vitenskapelig forskning som viser at der er helsefare». Det er jo en rett påstand, på disse helt bestemte premisser. 

Strålingen fra mikrobølger brukt til radiokommunikasjon – f.eks. til mobiltelefoni – er i praksis så svak at skal den skape varmeskade, må den forsterkes opp rundt en million ganger eller mer. Det kommer derfor aldri til å bli funnet noen varmeutvikling av slik stråling. Det betyr at hvis vi legger varme-premisset til grunn, vil det heller aldri bli funnet noen skader fra mikrobølget radiokommunikasjon som kan tilbakeføres til strålingen! Og slik vil det fortsatt være så lenge varmeskader er den eneste aksepterte formen for mulig skadeårsak. Det gir seg selv.

Hva er så årsaken til alle disse funnene av skader fra mikrobølget stråling som forskerne vitterlig likevel gjør? Jo, svaret er enkelt: Varme-premisset er feil. Og det er ikke bare feil – det er vanvittig feil! Det var ikke fysikerne som fant ut dette, men cellebiologene, og det har de klart å påvise med stigende sikkerhet og bevisføring nå over de siste ca. 15 årene:

Først regnet noen forskere det ut teoretisk.iii Dermed fantes det en mulig forklaring til all denne statistiske forskningen om virkninger som kom selv om strålene var under grenseverdiene – DNA-skader, hjernekreftsvulster, hodepine, utmattelse, søvnløshet, mastceller, hudkreft, osv. osv. Kort sagt funn som hele tiden var blitt avvist og fortsatt blir det med påstander om metodefeil.

Så, i flere omganger, ble all denne forskningen på sammenhenger mellom stråleeksponering og helsevirkninger samlet og systematisert, og viste bl.a. at hele radiospekteret gir strålevirkninger.

Og så, i 2013, får vi vite at det faktisk går an å teste om dette var rett, og at en rekke slike tester er utført, og at de bekrefter funneneiv: virkningene kommer som følge av stråling også om den er langt svakere enn strålegrensene, og virkningene lar seg stanse ved medikamenter som regulerer åpninger i celleveggene. Konklusjon: Strålingen tukler med reguleringen av åpningene i celleveggene.

Samme år publiseres det en vitenskapelig artikkel som gjennom matematiske beregninger, detaljerte fysiske resonnementer, og henvisninger til bekreftende faktiske funn fullstendig slår beina under varme-prinsippet – og den er skrevet av tre av de fremste forskerne på kloden innen stråling og helse.v Sagt med mine forenklende ord, viser de tre i detalj følgende:

  • Menneskeskapt mikrobølget stråling brukt til radiokommunikasjon vil i praksis alltid ha langt mindre potensial til å skape varme i et legeme enn cellene har selv. Så skadene skjer på annen måte. Strålegrensene er derfor irrelevante for å skjerme mot biologiske virkninger.
  • Menneskeskapt mikrobølget stråling vil selv ved langt svakere styrker enn strålegrensene kunne få celleveggenes utallige kanaler til ukontrollert å åpne og lukke seg. Dette vil ha store og uoversiktlige konsekvenser for prosesser som kan settes i gang i cellene. Strålegrensene er derfor irrelevante for å skjerme mot biologiske virkninger.
  • Virkningene av menneskeskapt mikrobølget stråling vil derfor komme indirekte gjennom de prosessene som settes i gang når celleveggene åpnes. Strålegrensene er derfor irrelevante for å skjerme mot biologiske virkninger.
  • Der er slett ingen entydig dose-respons-sammenheng. Det er altså ikke slik at jo mer stråling, jo mer biologisk virkning. Der fins funn der svært svake stråledoser virker langt sterkere enn langt sterkere stråledoser. Strålegrensene er derfor irrelevante for å skjerme mot biologiske virkninger.
  • Samme strålestyrke («effekt») og -frekvens kan ha helt ulik biologisk virkning avhengig av andre egenskaper, som f.eks. om strålingen er pulset eller ikke. Strålegrensene er derfor irrelevante for å skjerme mot biologiske virkninger.

Status for kunnskapen er altså at vi vet at dagens grenseverdier ikke er helsemessig relevante for mikrobølget stråling fra systemer som mobiltelefoni, trådløst bredbånd, WiFi, trådløs fasttelefon, etc. Men vi vet at stråling langt under grenseverdiene kan gjøre stor skade og faktisk gjør det i form av indirekte mekanismer som ikke har med varme å gjøre. Og vi vet at en rekke tilsynelatende urelaterte lidelser kan knyttes til disse mekanismenevi.

Vi vet også at helsemessig relevante grenser ikke lar seg sette så enkelt som dagens grenser gir uttrykk for: Helserisikoen er avhengig av langt mer enn bare strålingsintensiteten og frekvensen. Hvor stor risiko vi ønsker å akseptere for lidelser skapt av «radio man’s desease» er et helsepolitisk spørsmål. Det har ikke vært tatt opp på relevant grunnlag, men bare blitt borte under henvisning til at dagens strålegrenser er trygge.

Det fins folk som følger kunnskapsutviklingen på dette feltet hver dag. Hundrevis av forskere, enkelte politikere, og en rekke leger og mange tusen aktivister og deres organisasjoner. Der pågår politiske kamper på dette feltet over hele kloden: I Israel er man i sluttfasen av en høyesteretts­behandling om WiFi skal forbys i skoleverket. I Paris ble WiFi fjernet fra nasjonalbiblioteket. I Canada foreligger lovforslag om faremerking av alt trådløst utstyr. I Berkeley, California, er dette alt vedtatt. I San Fransisco hindret næringslobbyen et slikt vedtak for to år siden, osv. osv. Lista er også lang over resolusjoner fra legeforeninger rundt i verden med sterke advarsler mot helseskader de mener å finne både blant pasienter og gjennom sin forskning. Og det fins enormt mye stoff om dette kunnskapsområdet på nettet – av varierende kvalitet, selvsagt.

Ingen teleselskaper, strålevernorganer eller utstyrsprodusenter er uvitende om at denne kampen foregår, men de kan høste fordeler av ikke å vite, og av ikke selv å utvikle kunnskap på området – så lenge det går. Da kan de leve i et slags ekkokammer, som uten noen ond hensikt sørger for at de ikke vet. Slik jeg selv gjorde. Dette var ikke mitt bord. Og ingen andres heller, later det til.

I Norge fikk et utvalg oppnevnt av Folkehelseinstituttet i samarbeid med Statens strålevern, i oppdrag å utrede om norsk politikk på feltet var i tråd med foreliggende kunnskap. Utvalgets utredningvii ble skrevet etter at vesentlige deler av den nye kunnskapen forelå, men overser den og holder fast ved varme-forklaringen. Utvalgsrapporten var således foreldet alt da den ble skrevet i 2011. Varme-forklaringen var i realiteten da forlengst falt til jorden i de vitenskapelige miljøene som fulgte med tida, mens den fortsatt ble fastholdt av ICNIRP og samarbeidende organer, og fortsatt blir det. Flere forskere betegner dette som noe i likhet med Holocaust-fornekting.

I Telenor Norges nyeste samfunnsansvarsrapport (fra 2012) brukes ordet «stråling» to ganger, på samme side. Der viser Telenor Norge til den ovenfor nevnte ekspertgruppen, og gjennom veloverveide formuleringer bringes myndighetenes oppfatninger videre uten at Telenor Norge selv gir noen egen vurdering til beste:viii

TelenorNorgeSamfAnsv

Nøkkelpersoner i Telenor er gjentatte ganger blitt orientert om forskningsfronten på dette området. Både Telenor og andre operatører har en egen undersøkelsesplikt – moralsk om ikke også juridisk. De skyver i praksis likefullt fra seg ansvaret for å vite noe om hva som er forsvarlig strålenivå, til samfunnsorganer som de forstår – eller burde forstå – ikke fungerer tilfredsstillende og hevder syn som de vet eller burde vite er feil. En slik atferd er i strid med normer for organisasjoners samfunnsansvar slik disse er nedfelt i f.eks. ISO 26000 Standard for organisasjoners samfunnsansvar, og da på en rekke punkterix. Slik atferd rammes muligens også av norsk lovverk, herunder Grunnlovens §112, men dette har jeg ikke forutsetninger for å vurdere. Flaut er det i alle fall. Og skadelig for folkehelsa.

I stedet kunne disse selskapene ha bidratt til å bygge opp kunnskap og kompetanse i statsforvaltningen. Kompetansebygging på andre områder har flere norske statsselskaper – deriblant Telenor – drevet med i andre land der det også er slik som i Norge: evnen og kunnskapen – og kanskje motet – til å forvalte forsvarlig og i innbyggernes interesse strekker ikke til. Noe å tenke på på hjemmebane?

Einar Flydal, 28.1.2015

(tekst rettet opp og noen tilføyelser gjort 29.1. og 1.2.2015)

PDF-versjon: eflydalhurraformaster25012015

i   fra Telenor Norges nettsider, 20.02.2015: «Oversikt over lokale hindringer for framføring av fiber og etablering av basestasjoner», http://www.telenor.no

ii  US Defence Intelligence Agency (US DIA) sin forskningsrapport DST-1810S-076-76, mars 1976, deklassifisert i 2006

iii  Panagopoulos DJ, Messini N, Karabarbounis A, Philippetis AL, Margaritis LH (2000) A mechanism for action of oscillating electric fields on cells. Biochem. Biophys Res Commun 272: 634–640.

iv  Pall, M.: Electromagnetic fields act via activation of voltage-gated calcium channels to produce beneficial or adverse effects, J. Cell. Mol. Med. Vol 17, No 8, 2013 pp. 958-965

v  Panagopoulos DJ, Johansson O, Carlo GL (2013) Evaluation of Specific Absorption Rate as a Dosimetric Quantity for Electromagnetic Fields Bioeffects. PLoS ONE 8(6): e62663. doi:10.1371/journal.pone.0062663

vi  Mer om dette kan du f.eks. lese i samtalen med prof. em. Martin Pall, som du finner på min blogg einarflydal.com.

vii  Folkehelseinstituttet: «Svake høyfrekvente elektromagnetiske felt – en vurdering av helserisiko og forvaltningspraksis, rapport FHI 2012:3, http://www.fhi.no

viii  «Bærekraft og samfunnsansvar 2012», s. 66, Telenor Norge, kan lastes ned fra http://www.telenor.no/om/samfunnsansvar

ix  NS-ISO 26000:2010, se en lang rekke punkter om miljø, arbeidsmiljø. helse, føre-var, tilbørlig aktsomhet, medskyldighet, ansvar langs leveransekjeden, ansvar i svake stater, selvstendig ansvar, m.m.