I Norge har vi en sørgelig hang til bare å skue mot USA og EU når det skal hentes et kunnskapsgrunnlag for politikken. Det blir vi lett dumme av, for også derfra er kunnskapen som formidles ofte valgt utfra hva som er passende i situasjonen. For eksempel kan man velge å tie og legge ubehagelig kunnskap død, slik direktøren for samfunnsansvar i Telenor i sin tid gjorde da jeg meldte fra oppover i 2010 om at forskning fra WHO nå viste klare tegn til overhyppighet av hjernekreft fra mobiler.

En fremstående iransk forsker, SMJ Mortazavi, professor i medisinsk fysikk ved Shiraz medisinske universitetet, gjorde her om dagen sine følgere oppmerksomme på en oversiktsartikkel fra Kina. Den summerer opp forskningen på biologiske forstyrrelser og skadevirkninger – også uten oppvarming, og den viser skadevirkninger «over hele fjøla».

Såkalt «etablert kunnskap» må vi derfor stadig sjekke mot andre kilder. Det gjelder også på strålevernets område, som jo er et felt der forsvar og næringsliv har store interesser i å ha størst mulig albuerom: Siden 1950-tallet benekter retningslinjene fra USA (ICES/IEEE) og det vestlige Europa (ICNIRP) at det fins god nok kunnskap om virkninger fra radiobølget stråling så lenge den er for svak til å gi varmeskader. Artikkelen fra Kina viser at dette er tøv.

De kinesiske forskerne summerer opp forsøk og mekanismer fleng (Liu m.fl. 2024). De viser i mange og store tabeller at funn av skadevirkninger er gjort i stort omfang, over langt tid, og at en del sentrale mekanismer er funnet – også for stråling svakere enn dagens grenseverdier.

I dette er det ikke så mye nytt, men det bidrar til å kaste lys over hvordan vi som kopierer USA, WHO og EUs standpunkter i tykt og tynt som våre kunnskapskilder, blir forledet til å tro at det vi serveres derfra er objektive sannheter og ikke har vært gjennom de filtre som ligger i fagtradisjoner, ønsketenkning, lobbyvirksomhet og administrative, markedsmessige og politiske filtre.

Det nye og mest interessante i den kinesiske forskningsartikkelen er kanskje at den poengterer hvordan det ganske enkelt ikke lar seg gjøre å komme fram til svar utfra den slags forskning som består i stadig nye forsøk der dyr utsettes for en eller annen kombinasjon av styrke, frekvens og varighet. For virkemåtene er for komplekse:

Én bestemt frekvens eller styrke kan gi utslag, mens en litt høyere eller lavere ikke gjør det. Én bestemt form på pulser kan virke, mens en annen ikke gjør det. Bestemte kombinasjoner kan slå ut, mens andre ikke gjør det.

Kort sagt blir mulighetsrommet så stort og med så mange dimensjoner at man aldri kommer i mål med den type forskning. Man kan bare skape små «kunnskapsklatter», med tvilsom overføringsverdi. Eller som de kinesiske forskerne sier det selv:

«En av de største utfordringene for dyreforsøk som undersøker de biologiske virkningene av EMS [elektromagnetisk stråling] er å bestemme det riktige EMS-mønsteret (av. f.eks. frekvens, amplitude og modulasjon). Når EMS-mønsteret er bestemt, er eksperimentet svært krevende med tanke på arbeid, materiale og tid, men sannsynligvis uten at de tilhørende biologiske reaksjonene kan ekstrapoleres [dvs. overføres] til andre EMS-mønstre. Følgelig er det urealistisk å forsøke å dekke alle EMS-mønstrene ved hjelp av dyreforsøk. Det er derfor absolutt nødvendig å ty til visse strategier for å begrense EMS-mønstrene for så å velge ut og fokusere på de som mest sannsynlig utløser biologiske reaksjoner. Dyrenes biologiske reaksjoner på EMS-eksponering påvirkes også av kjønnet til dyrene, som i følge forskningslitteraturen sannsynligvis skyldes den bemerkelsesverdige forskjellen i hormonnivåene mellom hanner og hunner.»

En annen begrensning ved dyreforsøket er at det er vanskelig å dekke det enorme mangfoldet i den biologiske verden. De studeres bare få kategorier dyr, og observasjonene kan vanskelig ekstrapoleres til andre arter. Dermed fins det et univers av arter som er uutforsket med tanke på de biologiske virkningene fra EMS.

Den kinesiske forskningsartikkelen gjør det klart at man ikke kan fastsette grenseverdier utfra en enkel linjær skala, og jakter på hvilke mekanismer som kan påvises og hvor i organismen de er å finne. Men er det en fruktbar forskningsstrategi? Forskningsartikkelen fra Ukraina som jeg la ut i norsk oversettelse tidligere i vinter (Zaporozhan og Andriy Ponomarenko 2008), er interessant fordi nærmer seg temaet fra en helt annen kant:

Den ukrainske artikkelen viser til at elektriske krefter er helt grunnleggende i alle biologiske prosesser og at mekanismer for påvirkning finnes over alt i biologiske strukturer, og den viser med høyst ulike eksempler både hvordan små påvirkninger kan får store følger, og hvordan elektriske mønstre i biologien kan brukes til å forutse store mønstre – selv pandemiers forløp.

Jakten på å lokalisere mekanismer og knytte dem til bestemte biologiske strukturer er derfor uendelig: Man vil stadig finne flere og flere jo bedre verktøy man får.

Hvor man setter grensene, er derfor – betraktet rent ut fra den kunnskapen som foreligger – et politisk spørsmål: Hvor store helse- og miljøskadelige virkninger vil man akseptere av hensyn til samfunnsnytten? Hvor mange personlige tragedier? Hvor store skader på det biologiske mangfoldet og på livets miljømessige forutsetninger?

Eller omvendt sagt: Hvor store restriksjoner ville politikere, forvaltning og opinion – gitt at de hadde mer uhildet kunnskap – tørre, klare og være villige til å legge på mulighetene for å se video på bussturen, for kraftproduksjon fra vindturbiner, for sanntids overvåkning av folks strømforbruk og oppdatering av avgangstider på bussholdeplassen, for mulighetene for å «ringe hytta varm», for overvåkningsradarene langs kysten og mot Russland, og alle de andre funksjonene som i dag bruker trådløs radiokommunikasjon?

Slike tema må på agendaen. Forskerne på dette feltet skriker så høyt de kan, men de når sjelden lenger ut enn til forskningstidsskriftene.

 

Einar Flydal, den 27. februar 2024

PDF-versjon: EFlydal-20240227-Ny-forskning-fra-Kina-belyser-hvordan-Stralevernet-er-politisk-motivert.pdf

Referanser

Lingyu Liu, Bing Huang, Yingxian Lu, Yanyu Zhao, Xiaping Tang, Yigong Shi. 2024. Interactions between electromagnetic radiation and biological systems, iScience, Volume 27, Issue 3, 2024, https://doi.org/10.1016/j.isci.2024.109201

Valeriy Zaporozhan og Andriy Ponomarenko, Odesa medisinske statlige universitet: Bevis for den regulerende og signalerende rolle som elektromagnetiske felt har i biologiske objekter
(Gjennomgang av litteratur og egne studier), 2008. (Kommentert norsk oversettelse og engelsk original i samme fil.) Original: Evidences of regulatory and signalling role of electromagnetic fields in biological objects, TOPICS ON COMPUTATIONAL BIOLOGY AND CHEMISTRY, COMPUCHEM’08: Proceedings of the 2nd WSEAS international conference on Computational chemistry, December 2008, https://einarflydal.com/?sdm_process_download=1&download_id=80080