«El-overfølsomhet» er en merkelig ting. Hva de el-overfølsomme plages av, varierer sterkt fra land til land, som om man har med moter å gjøre. Betegnelsen ble laget for noe man trodde var rent psykisk betinget, men den troen er så godt som forlatt, for tung forskning og «fakta på bakken» viser noe annet. Eller er det ikke slik? Antallet som selv mener at de er el-overfølsomme, vokser bratt – med enda langt fler som bekymrer seg for mulige virkninger av elektromagnetiske felt (EMF). Så hva er det egentlig vi har med å gjøre?

Til grunn for norsk helsepolitikk ligger den oppfatning at de akutte plagene som «el-overfølsomme» har, må komme av noe annet enn EMF. Strålevernet støtter seg her til en rekke eksperimenter som viser at folk som mener at de er el-overfølsomme, slett ikke merker strålingen bedre enn andre når de blir testet, og at nocebo-effekter betyr mye for reaksjonen, ja kanskje er hele forklaringen.

Trendframskrivning av andel som oppgir å være el-overfølsomme: 60% i 2020? (Hallberg & Oberfeld 2006)

Hva skal man tro om dette? Min forståelse er at dette handler om politikk og marked. Og om at strålevernets organisasjoner – ICNIRP, WHOs The International EMF-Project og kretsen rundt dem – sitter i en fastlåst forsvarsposisjon innerst i en faglig blindvei. Det tvinger dem til å konstruere forestillinger om «el-overfølsomhet» som undersøkelsesmetodene de bruker, hjelper dem til å tro på. Det er detaljene som gjør dette virkelig interessant: Les mer ««El-overfølsomhet», regnestav og ernæring i Sør-Sudan: – Hva skal man tro?» →