Når sentralmyndighetene insisterer på sin definisjonsmakt selv når de svikter, blir lokalpolitikken og lokalforvaltningen avmektig. Det gjelder derfor å vite hvilke verktøy lokale myndigheter har i den juridiske verktøykassa.
I sak etter sak ser vi at Statens strålevern møter lokal bekymring og ønsker om mer informasjon med henvisninger til at de selv vet best. Teleselskapene og mastmontørene kan dermed stå på Strålevernets skuldre. Kommunelegen, skolesjefen, rådmannen og politikere valses ned av Statens strålevern, teleselskap og mastmontørselskap, som vifter med eksperter, ministre og sentralmyndighetenes autoritet. Her er ett av tilfellene: http://sandnesposten.no/nyheter/kommunelegen-onsker-mer-fakta-pa-bordet/19.12160
Les mer «Lokale maktmidler når sentrale myndigheter svikter i strålesakene»
Jeg har flydd med Norwegian i sommer. Først til Algarve i Portugal, og så tilbake fra Alicante i Spania til Gardermoen – etter buss- og togreiser via Sevilla og Cordoba.
Telenor Norge-sjef Berit Svendsen og Nasjonal Kommunikasjonsmyndighet ved Per Eirik Heimdal og Helene Unnander villeder oss i artikler i Stavanger Aftenblad nylig. Jeg antar ikke med vilje, men av velment begeistring for trådløssamfunnet, og av uvitenhet – begge deler noe jeg har delt med dem med stor iver i mange år, inntil jeg begynte å grave i forskningsresultatene utenfor de miljøene jeg hadde jobbet i.
Det er tid for generalforsamlinger i sameier og borettslag. En del av dem har inntekter fra mobiloperatørene som får plassere antenner på takene. Hva vet man om helsefaren for dem som bor i huset, og for dem som utsettes for strålingen fra disse antennene? Det kan være noe å be styret se nærmere på.