Du kan fritt bruke av denne teksten i ditt eget borettslag. Word-formatert versjon kan du laste ned HER. I teksten har jeg lagt inn lenker til utdypende bloggposter der du også finner referanser til faglitteratur.

Jeg er blitt bedt om å orientere litt om helsevirkninger av mobilantenner. Jeg er pensjonist fra Telenor, og jeg er samfunnsviter, altså ikke teknolog. Men jeg har jobbet 40 år med IKT i ulike deler av bransjen. I Utdanningsdepartementet med innføring av data i skolen. Før de trådløse nettenes tid. I Telenor jobbet jeg i mange år som forsker og som strategirådgiver i konsernledelsen. Og jeg jobbet en del år som univ.lektor ved NTNU innen telekommunikasjon og samfunnsvirkninger.

Siden jeg gikk av med pensjon i 2011 har jeg gravd i forskningen på helsevirkninger av mobiler, mobilmaster, trådløse nettverk, «smarte strømmålere» og andre kilder til elektromagnetiske felt.

Alt dette utstyret sender ut mikrobølget stråling. Strålingen vi blir eksponert for, ligger under de såkalte «grenseverdiene» fra Statens strålevern ved normal bruk, oftest langt under. For å overskride grenseverdiene må du omfavne basestasjonen – minst.

Målinger fra mobilselskapene eller fra NKOM (Post- og Teletilsynet) kommer derfor alltid til å vise at dagens grenseverdier er overholdt – med god margin. Så disse rapportene viser bare det vi visste fra før: at mobilstrålingen her ligger godt under grenseverdiene. Og siden grenseverdiene ikke overskrides, blir vi forsikret om at det ikke fins noen helserisiko.

At grenseverdiene ikke er overskredet, er ingen uenig om.

Men forskningen sparker beina under dagens grenseverdier. Nå vet forskerne med meget høy sikkerhet at cellenes mest grunnleggende funksjoner forstyrres av stråling selv langt under grenseverdiene. De vet at aldringsprosessene går raskere, det blir flere feil på DNA, og de blir ikke reparert like lett. De vet at Alzheimers, Parkinsons, grå stær, antakelig også ADHD og autisme, lettere utvikles, og helt klart også depresjoner, dårligere søvn, hjerteflimmer, generell uvelhet og rundt 200 andre diagnoser. Alt mulig rammes, fordi vi tukler med livets mest sentrale mekanismer. Noen av disse virkningene er akutt merkbare, andre akutte men usynlige, og andre tar det 30 år å utvikle. Vi vet også at dødsrisiko synker tydelig med avstand fra mobilbasestasjoner, og med hvor mye vi utsetter oss selv og hverandre for. Og noen merker aldri noe før sendestyrken skrus kraftig opp. Alle merker noe når det bare blir sterkt nok.

Vi vet også at fugler, insekter og annet liv reagerer på omtrent samme måte. Også planter. Det fins en god del dokumentasjon på dette.

Mange av disse lidelsene er, eller starter som, inflammasjonslidelser. Inflammasjonslidelser er en av statens største utgiftsposter over NAV. En god del av disse er «sivilisasjonslidelser», altså særegne for vårt samfunn – de kom fra rundt 1820-tallet og økte på i takt med kjemikalier, strøm og radiokommunikasjon.

Våren 2015 sendte 220 forskere kloden rundt et bønneskriv til FN og WHO om å treffe hastetiltak. Det pågår rettssaker. Aksjonsgrupper aksjonerer.

Da mobilsystemene NMT og GSM ble utviklet, ante utviklerne selv ingenting om dette. Fysikerne tenkte stort sett at det var umulig. De fortalte at bare oppvarming – slik som i mikrobølgeovner – kunne være skadelig. De som hevdet noe annet, ble ganske enkelt overdøvet, til tross for at de hadde funnet helseskader fra mikrobølget stråling gang på gang siden rundt 1930. Derfor bygger grenseverdiene på at oppvarming er eneste fare.

Nå vet forskerne at hver celle i kroppen er rundt 7 millioner ganger mer følsom for slik stråling enn fysikerne trodde tidligere og at helt andre mekanismer er i sving. De gamle grenseverdiene er ikke lenger relevante.

De måles på feil grunnlag, og på feil måte. Det er ikke bare styrken vi eksponeres for som er viktig, men også hvordan bølgene er formet, er de pulset eller ikke, er de samordnet eller ikke, er de polariserte eller ikke, kommer de ordnet vannrett eller loddrett? Alt dette vet man nå har betydning for hvor sterkt de påvirker våre celler. Men ingenting av dette fanges opp av dagens grenseverdier. Dagens grenseverdier kan sammenliknes med om du sier til folk at det er helt trygt å holde i et elektrisk gjerde, for gjennomsnittsspenningen er bare 2-3 Volt. For det er jo sant, det er bare helt irrelevant når toppene kommer i korte pulser på 10.000 Volt.

Vanlige leger har ikke lært noe om dette. Mens miljømedisinerne oppfatter mikrobølget stråling som en miljøgift. WHOs kreftforskningsavdeling, som er meget forsiktig, klassifiserte slik stråling som fareklasse 2B, mulig kreftfremkallende i 2011.

Statens strålevern sitter ganske enkelt fast i den gamle forståelsen med en avdeling på et par-tre personer og bruker «Stol på oss! Denne forskningen tror vi ikke på.» som sitt viktigste argument. Og så viser de til komitéarbeider som har spesialisert seg på å vende det blinde øyet til eller finne feil ved den forskningen som finner resultater de ikke ønsker seg. Det er som tatt ut av læreboka for hva som skjer når gammel forståelse går ut på dato, og ny kunnskap strever med å bli akseptert. Det holder ikke. Og næringen stoler på dem, for den sitter også fast i den gamle forståelsen – uten egen kompetanse, men med sine interesser knyttet til at strålevernerne har rett.

Inntil myndighetene kommer etter, er det vi selv som får sørge for oss selv. For vi vet at helseplagene reduseres når strålingen reduseres. Vi blir friskere. Dette fins det data på fra tilfeller der master på boligblokker er blitt stengt ned. Beboerne ble friskere.

—

Noen få blir etterhvert ekstra følsomme for elektromagnetiske felt, og blir dårlige på forskjellig vis. Symptomene er gjerne så vage og vanlige – for eksempel hodepiner, utmattelse og solbrenthetsfølelse – at vi tenker at det bare er innbilning. Men nå vet de spesialistene som forsker på slikt, at nervebanene kan «lære» å reagere ekstra kraftig når vi eksponeres kontinuerlig og over lengre tid for svakere doser miljøgifter – hva enten det er plantevernmidler eller elektromagnetiske felt, og noen blir syke på all verdens vis – uten å ane hva som kan være årsaken.

Rundt 3 – 10 % – ingen vet så nøye – av befolkningen har utviklet såkalt el-overfølsomhet. Før var det spesielt folk som hadde andre belastninger som ble syke, og folk som var mye utsatt, f.eks. elektrikere, skjermarbeidere, IT-folk. Men nå er det alle salgs folk, i takt med at informasjons- og kommunikasjonsteknologien sprer seg, og andelen av befolkningen ser ut til å stige raskt. Grove prognoser tyder på at rundt 50% av befolkningen i 2020 vil være el-overfølsomme.

El-overfølsomme kan bli litt eller svært dårlige av en mobilbasestasjon, også om de er under den – i «skyggen». Noen blir så syke at de bli nødt til å leve svært isolert. Det fins faktisk en del slike «eremitter» i Norge i dag, i hele Norden, og i hele Europa. Jo mindre man utsettes for, jo mindre er risikoen for å få en slik skjebne.

Slik er det bare. Dessverre.

Hva kan vi så gjøre med dette?

Å vite hvor man skal starte i en slik situasjon, er selvsagt ikke enkelt. Vi bruker jo trådløs kommunikasjon overalt, og til alt mulig. Slik vi brukte DDT, PCB, Roundup, KFK, og annet som vi nå har lært oss å bruke mindre av, eller bruke mer forsiktig enn før, for å redusere skadevirkningene. Og så må vi lære oss at vi ikke behøver å ha verdens høyeste grenseverdier. Nesten halve klodens befolkning har langt lavere grenseverdier enn vi har. (Se figurene under.)

Vel, dette er politikk, og det rår vi ikke over selv.

Vi må begynne med å begrense eksponeringen der vi lettest kan få det til. Med de sterkeste kildene, og med de kildene som står på hele tida, selv om de ikke er så sterke:

Hvor mye vi legger mobilen til øret, det rår vi over selv. Hvor mye av døgnet det trådløse nettet vårt står på, det rår man også over selv. Hjemme hos meg er det slått av for godt og erstattet med kabler og veggkontakter. I mange leiligheter trengs det bare en kabel til tredve kroner, så kan man slå av det trådløse nettet på ruteren, og har fått raskere internettforbindelse på kjøpet.

Andre ting må man gjøre i fellesskap i sameiet eller borettslaget. Er det slik at å bli kvitt basestasjonene på taket kanskje er det som er lettest, da bør man jo starte der. Et lurt neste trekk vil være å få kartlagt situasjonen i sameiet – utfra mer moderne grenseverdier som er basert på hva folk viser seg å bli syke av, ikke hvor mye stråling som skal til for å koke vann.

Og så bør sameiet lage en handlingsplan med forslag til eventuelle felles tiltak, oppfordringer til beboerne, lister over enkle ting folk kan gjøre selv, tilbud om hjelp til å finne løsninger i den enkelte leilighet, osv. Der fins firma som hjelper dere med slikt.

Takk for oppmerksomheten!

Einar Flydal, 25.4.2016

PS. Det kan være greit å tallfeste en ambisjon. F.eks. raskt ned til 1.000, og så ned til en maks eksponering på 100 mikroWatt per kvadratmeter, slik Europaparlamentet har oppfordret til utfra helsehensyn. Dagens grenseverdi i Norge er på 10 millioner. Da har borettslaget noe å strekke seg etter.