Smartmåler-historier

75. Anonym kvinne, 37, 20.12.2017:

Da jeg fikk min første mobiltelefon allerede i 1997 merket jeg hodet koke og fikk en trykkende smerte, så jeg kunne ikke snakke lenge i mobilen. Da var jeg 17 år. Med årene har det bare blitt verre og smertene fler i takt med stadig kraftigere stråling i omgivelsene. Jeg måtte slutte i arbeidslivet fordi jeg ikke klarte å sitte i nærheten av mobiler og rutere. Jeg kunne ikke jobbe eller oppholde meg rundt andre mennesker, for de tekstet og pratet i mobilen slik folk jo gjør i dagens samfunn – uten å tenke på hvor nærme de står andre. Akkurat som jeg skulle sette meg rett ved siden av en fremmed, tenne en røyk å blåse røyken rett i ansiktet hans. Slik har jeg det med mobiltelefoner. Jeg kan ikke sitte på en buss eller offentlig transport. Å gå på butikken ble også vanskelig, så jeg måtte tå lappen og skaffe meg egen bil.

I perioder har jeg blitt så sjuk at jeg hallusinerte – begynte å høre stemmer. Hjernen virket ikke lenger som den skulle, og ingen ville tro meg når det gjalt hva som var forklaringen. Jeg ble misforstått og innlagt på psykriatisk avdeling. Det ødela enda mer for meg, for da mistet jeg jo all troverdighet. Men jeg vet jo at trådløs teknologi forårsaker forstyrrelser i hjernen, og det er skremmende. Masse unormale ting skjedde i hjernen min og jeg fikk smerter jeg kun kan beskrive som tortur, ren tortur.

Folk velger selv om de vil bruke trådløst. Det er deres sak. Men når en blir påtvunget en slik tortur i sitt eget private hjem, er det noe helt annet! Jeg fikk dundrende hodeverk fra naboens trådløse nettverk og kunne merke når det var mest i bruk: hodet, hodebunnen og huden brant og stakk og klødde. Rødme og utslett og verk i nakken, halsen, skulderen og i ledd. Trykk i brystregionen, pustebesvær. Jeg klarte ikke konsentrere meg, ikke tenke klart engang. Og slik er det blitt siden. Jeg tåler ingen høye lyder og støy lenger. Jeg får øresus og kraftig trykk i øynene.

I to år bodde jeg på ei hytte langt fra folk, og på de to årene hadde jeg aldri hodeverk eller noen andre symptomer. Det var så herlig, men ganske ensomt. Jeg fikk bare hodeverk når jeg reiste inn til byen. Men jeg bare leide den hytta, så etterhvert kjøpte jeg min første leilighet i en firemannsbolig. Bare to uker etter jeg flyttet inn hit, i mars 2016, ble jeg hentet av ambulansen tre ganger på samme dag. For jeg fikk plutselig alvorlig pustebesvær. Jeg trodde jeg skulle dø. Når jeg kom bort hjemmefra, avtok det, så på legevakta avtok det hver gang. Legen ble sinna på meg, for han ville jo ikke tro meg på at det skyldtes stråling.

Det værste begynte for bare noen uker siden, da nabohuset fikk installert AMS/smartmåler. Jeg trodde jeg skulle få hjerteinfarkt da jeg kjente kraftige smerter i brystet, kraftig angst og pustebesvær. Jeg tørster nå hele tiden og øyne og ører trykker som aldri før. Jeg har aldri vært så sliten og trøtt som de siste tre uker, og jeg klarer ingenting lenger. Jeg husker ingenting lenger. Jeg klarer ikke være i mitt eget hjem lenger og det eneste som hjelper er å ta en tur på skogen. Langt vekk fra mennesker.

Det har blitt mange lange turer på skogen i det siste, og vurderer og selge leiligheten jeg nettopp har kjøpt og pusset opp, for å finne en plass uten naboer. Men jeg er bare uføretrygdet på grunn av denne søppelstrålinga og har begrenset midler. Jeg kommer ikke langt med det.

Jeg vet rett og slett ikke lenger hvor jeg skal gjøre av meg på grunn av denne trådløse strålingen. Hvor skal jeg gjøre av meg? Den værste dagen i året er julaften. For da sitter en med familien som sitter på nett med mobilen. Jeg kan ikke omgås venner eller familie lenger. Så mitt værste mareritt er når de nå vil installere AMS/strømmålere i huset jeg bor i. For om jeg får fritak hjelper det lite når jeg bor i firemannsbolig og alle naboene får.

Det er så lite forståelse å få hos folk når det kommer til overfølsomhet for mobilstråling. En blir gjort til latter og de fleste bare fnyser av det, mens de legger mobilen i barnevogna inntil hode til sitt eget nyfødte spedbarn. Men håper utviklinga vil snu, og vi kan få istand løsninger for oss som virkelig sliter. Strålefrie soner, for eksempel, slik at vi kan få livet og helsa tilbake. For dette er som å sitte inni en mikrobølgeovn. Det er den beste beskrivelsen jeg kan gi. Det er som ren tortur og jeg visner hen nå jeg er i nærheten av denne smertefulle strålinga. Jeg er dømt til et liv i ensomhet.

74. Anne Marie Glimsdal, 19.04.2018:Fikk installert smartmåler for halvannet år siden. De første tre ukene hadde jeg hodepine, noe jeg ellers aldri har. Sover ofte dårlig og våkner om natten. Ofte hjertebank.
Legene har nå fått direktiver fra Helsedirektoratet om at de ikke lenger kan skrive ut legeerklæringer slik av vi kan få ut allerede installert smartmåler.
Dette er et overtramp mot landets befolkning.

73. Mann, 42, fra Melhus, 17.04.2018:

Jeg har blitt overfølsom for mikrobølgestråling etter overbelasting både på jobb og i hjemmet. Jeg er telekommunikasjonsmontør av yrke og startet som lærling i Telenor i 1999. Jobbet videre med å montere telefonsentraler med DECT-baser og satte opp trådløse nettverk.

Jeg hadde som montør mobiltelefonsamtaler i ett sett hele dagen og gikk konstant med to mobiltelefoner på meg (privat og jobb). I leiligheten min i Trondheim sentrum på 35 kvadratmeter tok jeg inn ca 10-15 trådløse nett fra naboer – med godt signal. Blokka var bygget i betong med skillevegger av gips mot korridor. I perioden 2005-2006 fikk jeg problem med hodepine, irritabel tarm, og humørsvingninger, men skjønte bare delvis sammenhengen. Smerter i hodet knyttet til GSM og 3G ble jeg vel klar over ganske tidlig, men årsaken til mageproblemene og humøret ble jeg ikke klar over før i 2010 da jeg flyttet til en enebolig «på landet» og ble helt frisk!

Det tok ca 14 dager å bli frisk. Jeg hadde fram til da eliminert alle andre forklaringer siden jeg prøvde nesten «alt» mens jeg var plaget – det være seg reduksjon av stress, ikke drikke kommunalt vann, kosthold osv. Etterat jeg innså sammenhengen med stråling, har jeg satt meg mer og mer inn i denne materien og det har etterhvert blitt mer og mer klart for meg hva det hele egentlig dreier seg om:

«Svake» (altså «svake» slik Statens Strålevern ser verden!) elektromagnetiske felt er i stand til å forstyrre kroppens funksjoner nok til å gi utslag i helseplager som på sikt medfører helseskader.

Det er for meg en veldig fortvilt situasjon når jeg i helsevesenet bare blir møtt med hoderisting, siden tilstanden min ikke finnes i litteraturen deres. Attpåtil har det offentlige nå gitt full gass når det gjelder digitalisering av Norge.

Familien vår får AMS-måler mellom mai og oktober i år og i dag fikk jeg brev i posten at kommunen holder på å bytte ut alle de gamle vannmålerene til en en ny trådløs Kamstrup så vi skal få bedre kontroll over vannforbruket.

Jeg har ikke søkt om fritak for AMS, men jeg har bygd om hele strøminntaket i huset. Dette omfatter nytt tilknytningsskap i henhold til NEK 399-standarden som omhandler el- og ekomnett. Dette står utendørs nede på grunnmuren i ufarlig retning.

Jeg skal teste og se om jeg får plager, men stråling fra naboer vil egentlig i like stor grad bestråle våre soverom i 2. etasje. Husene i dette nabolaget er fra 1950-tallet og har luftkabler med sikringsskap i 2. etasje.

Vi ligger også midt inne i klynga av maskenettet. Konsentratoren ligger ca 140 meter unna huset vårt.

Vi har fra før målbare strålekilder som en 4G-basestasjon, en radar som sveiper hver 12. sekund og trådløst nettverk/4G fra naboer. Radaren er desidert den kilden som gir sterkest eksponering med 1,26 milliWatt/m2 utendørs og 0,3 milliWatt/m2 i soverom som vi har skjermet med karbonmaling.

Utfra egen erfaring vil helseeffektene fremtone seg ulikt for forskjellige frekvenser og sendemønster. Ulike radiosamband har hver sine «signaturer» som forstyrrer ulike deler i kroppen eller på ulikt vis. Og det kan være forskjellig fra person til person. Noen reagerer overhodet ikke. Dette gjør det vanskelig å tegne et enhetlig bilde og oppdage en klar sammenheng. Dermed kan dessverre denne trådløse galskapen fortsette lenge ennå og mange må lide i stillhet. For dette er noe de færreste vil snakke om.

72. Debora Rom, 01.04.2018:

Da jeg hørte smartmålere skulle installeres i alle husstander i Norge, var jeg snar til å levere min legeattest, slik at jeg kunne få fritak. I legeerklæring, skrevet tidligere av min nevrolog som har fulgt meg i flere år, har jeg fått diagnosen el-følsomhet/ el-allergi. Jeg kan ikke utsette meg for stråling, hverken fra lav- eller høyfrekvent, da jeg vet av erfaring at det gir meg kraftige reaksjoner. Denne teksten har jeg skrevet for hånd, for PCer kan jeg heller ikke bruke.

I 2003 bodde jeg i enebolig på Hamar. Jeg var 48 år, gift og mor til tre barn, den eldste var flyttet ut. Jeg jobbet som tannhelsesekretær på en tannklinikk i nærheten og behandlet ellers klienter i hjemmet vårt, da jeg hadde tatt utdannelse i aromaterapi tidligere. Det var i slutten av dette året jeg ble ekstremt el-følsom.

I årene forut for denne sluttfasen fikk jeg hodepine, ble kvalm, utmattet og fikk hjerterytmeforstyrrelser når jeg jobbet foran PCen. Da jeg skaffet meg mobiltelefon i 2002 og slo den på, kjente jeg en «energibølge» som gikk opp igjennom armen, ble kvalm og uvel. Da jeg skulle snakke i telefonen for første – og siste – gang, fikk jeg kraftig migrene som varte i flere dager og jeg ble «lammet» på venstre side av hodet og nedover i armen. Etterhvert reagerte jeg også på andres påslåtte mobiltelefoner.

En kveld i november det året dro jeg med tog med kolleger, på vei til det som skulle være en hyggelig teateraften. Ikke visste jeg at dette var kvelden livet mitt kom til å forandres til det ugjenkjennelige. Helsen min, hjemmet mitt, jobben min, muligheten til å delta og bevege meg i samfunnet – alt dette kom til å forsvinne som dugg for solen.

Kroppen min begynte å dirre. I hodet mitt kjentes det som om elektroder var koblet til hjernen og slått på! Jeg forstår ikke at jeg i det hele tatt klarte å komme meg hjem igjen.

Hjemme fantes ikke et sted i huset vårt hvor hvor kroppen min kunne finne ro. De påfølgende nettene dro jeg en skumgummimadrass fra ett rom til det neste i et fortvilet forsøk på å finne et sted hvor jeg klarte å sove, men det stedet fantes ikke. Jeg levde i et mareritt med vidåpne øyne.

Den dagen jeg slo på stekeovnen hjemme og beina mine sviktet, tenkte jeg: «Det må da finnes noen som har kunnskap om stråling og dens effekt på kroppen?» Jeg ringte derfor Statens Strålevern og seksjonssjef Merete Hannevik fortalte meg at jeg var blitt el-følsom. Hun ga meg telefonnummeret til «Foreningen for el-følsomme», FELO. Lederen i FELO sa at jeg måtte slå av og fjerne meg fra alt jeg reagerte på.

Vi slo derfor av alle sikringene i huset, men vi kunne ikke slå av mobilsenderantennene som var plassert 200 meter fra huset vårt. Jeg flyktet til en bekjent som bodde på Stange, langt unna strålingskilder.

Huset på Hamar ble solgt og vi kjøpte hus på Stange. Jeg tålte heller ikke å bo der. Jeg hadde nesten ikke sovet på fem måneder nå. I tillegg hadde jeg gått veldig ned i vekt. Jeg måtte også ha svart plast over alle vindu, da jeg ikke tålte sollys og strømfølelsen i hodet var en konstant og uutholdelig plage. Hvis noen kom i nærheten av meg med en mobiltelefon som bare var påslått, ikke engang i bruk, fikk jeg hjerterytmeforstyrrelser og ble så utmattet at jeg klarte nesten ikke gå. Det kunne vare i opp til en uke etterpå. Jeg trodde jeg kom til å dø.

Min eldste datter sluttet på kunstskolen og kom hjem for å være sammen med meg. Som en siste utvei spurte jeg henne om hun kunne bli med meg ut i skogen. Dette var i slutten av mai 2004. Vi tok en presenning og noen dyner og slo leir, og jeg fikk endelig sove!

Dette var vendepunktet. Jeg bodde i telt i tre måneder og etter det i campingvogn i nesten ett år.

Nå bor jeg i et hus på et avsidesliggende sted i et skogsområde med god avstand til mobilmaster, høyspentledninger og naboer. Familien min må kjøpe inn klær og mat til meg.

Jeg tåler nå 60-watts gammeldagse lyspærer og oljefylte elektriske ovner, begge bare på avstand. Kjøleskapet er plassert i enden av en gang og fryseren er ute i fjøset. Kursene til strømledningene i rommet der jeg sover, og til de områdene i huset hvor jeg oppholder meg mest om dagen, er slått av i sikringsskapet. Jeg bruker gass-ovn til matlaging, ved til oppvarming og stearinlys til lesing. For å kommunisere med omverdenen bruker jeg luftslangetelefon – altså en fasttelefon med slanger fra både mikrofon og høyttaler, slik at jeg kan holde avstand. Her i huset og i de nærmeste omgivelsene rundt det er det totalt forbud mot bruk av mobiltelefoner og annet trådløst. Og jeg er for det meste frisk!

Det som jeg har skrevet er bare en brøkdel av det jeg har opplevd som el-følsom. De til tider grusomme og fysisk smertefulle opplevelsene jeg har og har hatt når jeg blir utsatt for elektromagnetiske felt fra forskjellige kilder, er blitt mange. Det er noen få mennesker som har fått innblikk i mine erfaringer. De fleste har ikke forutsetninger for å kunne forstå hvordan dette oppleves eller at det er mulig overhodet.

Hvis helsedirektoratets uttalelse om at leger ikke får lov til å skrive legeerklæring på at folk blir dårlige av smartmålere, blir stående, slik at man ikke kan få fritak fra installering eller tillatelse til fjerning av den trådløse kommunikasjonen fra smartmålere som alt er installert, vil folk med de samme plager og symptomer som meg, ganske enkelt måtte flytte fra husene sine eller leve i hus uten strøm!

71. Roy Hedgren, 22.03.2018:

Jeg ønsker å dele vår historie om hvordan en trådløs alarm kan gi kraftig stråling og helseplager:

Vi bor i rekkehus og har fått fritak for smartmåler. Begge naboene har smartmålere, men de står lengst borte fra oss. Vi bruker stort sett bare kablet nett og skrur av mobiltelefonene så ofte vi kan. Jeg har flere ganger målt elektriske felt i huset med HF 35C HF-analyser fra Gigahertz Solutions og har funnet mellom 1-2 µW/m2 i det meste av huset samt 5-10 µW/m2 nærmest naboene pga smartmålerne deres.

Min samboer har ikke hatt migrene eller hodepine på lang tid, men forrige uke våknet hun hver dag med kraftig hodepine. Jeg tok tilfeldigvis fram måleapparatet og slo det på. Det viste 500-2.000 µW/m2 i deler av stua, 200-500 ved puta på soverommet. Verdiene svingte, men var høye hele tiden. Verdiene var over 2.000 µW/m2 ved veggen nærmest den ene naboen. Hva kunne dette være? En trådløs TV som sto på døgnet rundt?

Vi banket på hos naboen og fant en trådløs alarmsentral i hjørnet mot vårt hus. Den sendte kontinuerlig. De hadde hatt alarmen i mange år. Ettersom vi ikke hadde oppdaget den tidligere, måtte noe ha skjedd med den i det siste. Naboen ringte Sector Alarm, som kom etter et par timer (på en søndag!). Batteriet var dårlig, derfor sendte den kontinuerlig. Montøren byttet batteri samt flyttet senderen og en detektor til en annen vegg.

Etter noen timer målte jeg feltet i stua vår til det vanlige 1-2 µW/m2 med pulser på 5-10 µW/m2 hvert 3. sekund nærmest naboen. Hvert 8. minutt kom en kraftigere puls på 30-50 µW/m2 i 2-3 sekunder fra den flyttede alarmsentralen. På soverommet var dette nå 10-20 µW/m2 noen sekunder hvert 8. minutt, ellers konstant på 1-2 µW/m2.

Hodepinen er nå borte igjen. Heldigvis førte ikke denne hendelsen til en aktivering av overfølsomhet.