Smartmåler-historier

20. Anonym kvinne, 30.5.2017:

Jeg er 53 år og dritlei av å være el-overfølsom! Men enda mer dritlei av bli latterliggjort av en mengde mennesker som ikke har peiling på hva de uttaler seg om! Hvem er dere der ute som kan være så sikre i deres uttalelser om at det de el-overfølsomme merker, ikke kan være reelt, eller i alle fall ikke kan skyldes elektromagnetiske felt? Dere forstår ikke hva dere påfører folk av skade og elendighet gjennom en slik arroganse!

Min historie starter ca år 2000. Jeg studerte fjerde året på Juridisk fakultet i Oslo samtidig som jeg jobbet deltid på et advokatkontor på Aker brygge. Før jeg startet jusstudier, hadde jeg økonomi- og markedsføring m.m. fra høyskole og flere års arbeidserfaring innen disse fagene. Og la det være klinkende klart: Jeg elsket å være i arbeid! Jeg elsket å være student! Og jobbtilbudene fra tidligere arbeidsgivere sto i kø!

Men så var det disse helseplagene som meldte seg, da: hudutslett, leddsmerter, håravfall, matintoleranse, kronisk blødning, hodepine døgnet rundt, svimmelhet, kvalme, «en følelse av bomull i hodet». You name it! Legene så at jeg var syk, men de forsto ikke hva det kunne være. Flere av dem antok det var leddgikt.

Vel… Den dagen jeg fikk ny mobiltelefon av min mann og armen som holdt i telefonen dovnet fra finger til skulder, skjønte jeg fremdeles ikke at der var en sammenheng mellom elektromagnetisk stråling og mine helseplager. En dag jeg handlet på Vinterbrosenteret og jeg tilfeldigvis passerte en liten skranke der en ung mann sto og solgte mobiltelefoner, henvendte jeg meg til ham om min «slappe» arm. Han så ikke det minste overrasket ut over min beskrivelse. Tvertimot: «Du har sikkert fått sånn derre strømallergi», sa han. Hva?! Det hadde jeg aldri hørt om, og ikke ville jeg høre om det heller. Jeg «dro ned rullgardinen» og gikk videre.

Så reiste jeg på ferie til Paris med min sønn. Planen var å være borte en uke. Det ble to dager. Jeg ble fryktelig dårlig, og kjøpte den dyreste flybilletten noensinne for å kunne reise raskt hjem igjen. Jeg forsto da at jeg måtte prøve å finne ut hva «strømallergi» var for noe. Jeg fant det på nettet. Og jeg fant Sissel Halmøy. Lucky me! Tusen takk, Sissel! Hun kom hjem til vår enebolig og konstaterte at det både her og der var kraftige felt. El-sanering ble satt iverk, og livet ble med ett mye bedre – men også enda verre: det var tøft å innse konsekvensene for en selv, mann og to barn! For en smerte det var!

Nei, dette skulle handle om «smartmeter»! Jeg hopper derfor over ca 10 år av mitt liv som el-overfølsom. Jeg kunne ha skrevet en hel bok om det livet, men det blir for tøft. Jeg orker ikke å kjenne mer på de følelsene jeg hadde i de årene.

I 2012 kjøpte vi enebolig på Hvaler. Den var helt nybygget og ikke helt ferdig da vi var på visninger. Selvfølgelig utførte vi flere målinger både innvendig og utvendig, både lav- og høyfrekvent. Alt så flott ut! Da vi overtok og jeg skulle ha min første natt der, fikk jeg en vanvittig intens hodepine. Jeg hadde naturligvis skrudd av hovedsikringen om natten, slik jeg alltid gjorde i alle boliger, men likevel. Jeg kjente igjen smerten som symptom på stråling. Jeg forsto bare ikke hvor den kom fra, for det hadde jo ikke vært utslag på måleapparatene mine.

Jeg husker det som om det var i går! Plutselig kl 4 om natten kom jeg på at det faktisk var noe som het «automatisk strømmåler» – jeg hadde bare ikke tenkt på det som et tema i dette huset! Da vi var på visning i huset og målte felt og stråling, var det kun byggestrøm tilkoblet, og ikke smartmåler. Derfor fikk vi ingen utslag, og jeg ble ikke dårlig før vi faktisk flyttet inn. For en idiot jeg hadde vært! Jeg tok en ny titt i sikringsskapet, og ja! Der var den, den «smarte» måleren! Kl 07.00 sto jeg utenfor kraftleverandøren og la frem min fortvilelse. Kl 10.00 var skiten fjernet! Og den samme hodepinen kom aldri tilbake i det huset!

Jeg har skjønt i ettertid at netteieren som dekker Hvaler kommune var en av de aller første som innførte smartmålere, og kommunen er den dag i dag svært aktiv når det gjelder innføring av alt som har med trådløse nettverk å gjøre. Det er som om det er om å gjøre å være tøffest i klassen på den fronten – uten å sjekke skikkelig hva man egentlig begir seg ut på.

Hos våre naboer i eneboligen ved siden av oss på Hvaler skjedde omtrent samme sak: De hadde bodd i huset noen år allerede. Deres soverom lå vegg i vegg med garasjen. De lå med hodene nært inntil den veggen, og på andre siden var den automatiske strømmåleren plassert. Fruen i huset var plaget med diverse helseplager. Hun tok kontakt med kraftleverandøren og fikk måleren fjernet. Deretter følte hun seg mye bedre! For henne var det heller ikke noen tvil om at det var strømmåleren som hadde forårsaket hennes plager.

De første årene etter at jeg konstaterte at jeg var el-overfølsom, var jeg så naiv i mitt menneskesyn at jeg tok det for gitt at jeg ville møte støtte og forståelse – og nysgjerrighet. Jeg informerte alle, ville spre budskapet om de potensielle helsefarene, åpnet opp og delte alle mine tanker. Jeg antok folk ville være interessert – for sin egen del, for sine barns del. At de ville bli glade for å bli opplyst. At de ville føle med meg. At de ville støtte meg. At de ville tro på meg – tro på meg når jeg sa at jeg VISSTE at det var strålingen som påførte meg disse plagene. Hvor feil jeg kunne ta! Det var ikke slik.

Nå er jeg tyst. Jeg orker ikke mer dritt. Jeg tror ikke lenger på det gode i menneskene. Nærmeste familie, venner, kolleger, politikere, leger, ingeniører: Nei, de er ikke interessert overhodet! Det er et ikke-tema rundt middagsbordet! Mobiltelefoner smugles inn påslått for å teste meg. En mor som aldri slår sin mobiltelefon av, en bror som rett ut sier at han tror jeg har plager, men at jeg innbiller meg at det kommer fra stråling og at det heller er psykisk, venner som ikke vil snakke om temaet, nettrollene som tømmer galle…

Årene har gått. Jeg har måttet flytte x antall ganger. Jeg er ikke den jeg en gang var. Jeg er klokere, snillere og mer ydmyk. Det er så mye vi mennesker ikke vet – ikke forstår!

Jeg bor nå på fjellet. Det går bra. Det er ensomt. Jeg savner arbeidslivet, kolleger, vennemiddager, dansen, treningskveldene… Men, jeg er også veldig, veldig heldig. Jeg har en fantastisk mann og en praktfull sønn, og et bittelite knippe venner igjen der ute som er der for meg alltid – selv om milene er mange og lange mellom oss. Jeg har bøkene – de greier jeg ikke å lese ferdig før jeg blåser lysene ut for godt! Og så har jeg disse folkene som tar den støyten som vi andre burde ha tatt for å skape mer forståelse for hva dette dreier seg om, men som jeg og andre ikke er sterke nok til å ta selv. Jeg er så heldig! Jeg har det bra.

I am counting my blessings!

19. Erik Dalgaard (30.5.2017):

Jeg har søkt om fritak for smartmåler i bygget der jeg har bodd i 8 år. Mine naboer har levert samtykkeerklæringer om at de ikke ønsker smartmålere av hensyn til min el-overfølsomhet. Jeg har fått innvilget fritak, men saksbehandlingen av om mine naboer får fritak er per dato ikke fullført.

Mine symptomer oppsto i 2004 da jeg begynte i ny jobb: I bygget hvor jeg arbeidet som vaktmester, var det montert en basestasjon for mobil og antenne midt i personalets oppholdsavdeling, og den sendte ut radiofrekvent stråling døgnet rundt.

Mine symptomer, som først var anfallsvis, ble etter hvert permanente når jeg arbeidet i eller rundt bygget. Det var hjerteproblemer, pusteproblemer, smerter i brystet, smerter i muskler og ledd, utslett over hele kroppen, en fornemmelse av «å ha maur under huden» på deler av kroppen, synsforstyrrelse, neseblod, hodepine og utmattelse. Hvis jeg arbeidet andre steder, var jeg mindre plaget. Når jeg hadde legetimer var problemene som regel blitt borte fordi jeg da hadde vært fraværende, og altså ikke var i miljøet som gjorde meg syk.

Det var først i 2007 jeg satte symptomene i sammenheng med elektro-magnetisk stråling etter å ha sett Sissel Halmøy snakke om stråling fra antenner på nyhetene på TV2.

Etter 2007 var jeg stort sett sykemeldt inntil jeg i 2011 ble 100 % uføretrygdet. Siden da har jeg forsøkt å unngå strålekilder og skjermer meg ganske grundig. Noen av symptomene forsvinner helt når jeg er i et tilnærmet strålefritt miljø. Det gjelder dessverre ikke hjerteflimmer og hjertesvikt, for slikt blir en kronisk og permanent lidelse hvis man går med det over tid.

Jeg har følgende diagnoser fra spesialisthelsetjenesten: R68.8 El-overfølsomhet. Z58.4 Eksposisjon for stråling. R06.3 Periodisk respirasjon ( Cheyne-Stokes respirasjon). I48.2 Kronisk hjerteflimmer. Alle disse kroniske lidelser varierer i intensitet i forhold til hvor flink jeg er til å unngå elektromagnetisk stråling.

Jeg har ikke på noen tidspunkt i den langvarige medisinske utredningen fått tilbud om kognitiv terapi.

18. Elise Martens (29.5.2017):

Jeg hadde bodd 1,5 år i leiligheten rett ved jernbanen i øverste etasje, med utsikt rett ut til jernbanen og havnen og havet. Utsikten var praktfull og jeg stortrivdes, men det var før jeg begynte å forstå at noe var galt. Det første jeg merket var at nattesøvnen min ble forstyrret. Før hadde jeg alltid sovet godt. Nå våknet jeg etter tre timer og fikk ikke sove igjen. Jeg kjente også på en type prikking/brusing i hodet, og hadde det best når jeg satt på gulvet inne i hjørnet av rommet. Dette førte selvfølgelig til masse stress og helsen ble generelt verre. Intuisjonen min fortalte meg at noe var veldig galt.

Jeg fikk hjelp etterhvert. Med kostbart måleutstyr kartla en måleekspert leiligheten og jeg fikk en grundig utredet rapport. Svaret var at jeg ikke kunne beskytte meg der grunnet de høye verdiene av lavfrekvente elektromagnetiske stråler fra jernbanen. Rapporten viste også at det var en blanding av stråler, både lavfrekvente og høyfrekvente, som forstyrret hverandre: Man kunne ikke engang snakke uforstyrret i mobiltelefonen fordi det var masse forstyrrelser på linjen.

Uten å være klar over det hadde jeg en stor mobilmast rett utenfor vinduet mitt (20 meter unna). Der hadde jeg sittet og jobbet i lengre økter, opptil 10 timer per dag foran min Mac i lengre tid uten pause. Jeg oppdaget at mobilmastene var malt i samme farge som tårnet de satt på, så de var vanskelig å oppdage. Da jeg gikk inn på finnsenderen.no som akkurat var satt i drift, skjønte jeg hvor de var og hvordan de så ut.

Da hadde jeg ikke annet valg enn å flytte igjen, og jeg fant en ny leilighet i nærheten. Dette var i en 2. etasje, så jeg tenkte jeg kunne være trygg. Her var ingen registrerbar høyfrekvent stråling, bare litt utslag fra naboens wifi i etasjen over.

Da jeg kom tilbake fra et utenlandsopphold to år senere, var det plassert nye mobilmaster på taket av høyhuset som er nærmeste nabo, og én til på et lavtliggende bygg bare 20 meter unna i samme høyde. Dette var gjort uten nabovarsel.

Da utførte jeg alt jeg kunne gjøre av skjermingstiltak mot det høyfrekvente i leiligheten. Jeg skiftet ut glassene i alle vinduene til glass med et skjermende metall-lag. (Jeg fikk vite at Barcode-bygg i Oslo hadde problemer med dårlig dekning innendørs på grunn av slikt belegg, så da måtte det jo virke!)  Jeg malte alle vegger ut mot mastene to ganger med grafittmaling som ble jordet, og malte så lys farge oppå det igjen. Dette har redusert verdiene til det halve inne.

Nå slipper jeg heldigvis unna lavfrekvent stråling, men jeg er skikkelig forbanna på eierne av mobilmastene. At de får lov til å sette opp mobilmaster inntil fire meter fra husveggen din, uten å gi deg nabovarsel! Det gjør at man føler seg som fritt vilt.

Av praktiske grunner og belastningen med forflytning blir jeg der jeg er inntil videre. Jeg har heldigvis andre steder jeg kan være i perioder som er mer strålefrie. Jeg holder meg unna sentrum og steder med wifi, og jeg tar sjelden kollektivtransport. Uten strålebeskyttende sjal kan slike omgivelser bli meget belastende.

Jeg har fått fritak for smartmeter/ AMS måler og var tidlig ute der. Nå prøver jeg å bearbeide mine naboer. I går sendte jeg ut en mail til naboene i huset med forskjellige aktuelle lenker med informasjon om at «smartmeter» ikke er smart. Jeg vet ikke om hvordan det blir mottatt, men tenkte det var verdt et forsøk. Det er slitsomt å måtte gå rundt og overtale folk. Jeg har nevnt noe for noen få naboer, men de er oftest uvitende, har lite eller ingen informasjon, eller ingen interesse for temaet i det hele tatt.

17. Jeanette Ohrem Stamper (29.05.2017):

Jeg har vært el-overfølsom siden 2013, og kjemisk overfølsom (MCS) siden 2007. Jeg ble akutt el-overfølsom da jeg fikk min første smartmobiltelefon. Da kjente jeg brenning i hendene av å surfe på nettet med wifi med den, og jeg ble svimmel etter hver mobilsamtale. Når jeg blir eksponert for trådløse nettverk, brenner huden og jeg blir ganske svimmel og ør. Bluetooth merker jeg på en annen måte: den får jeg hodepine av.

Hvis jeg går på butikken og handler, kan jeg kjenne brenning i huden av strålingen og jeg blir svimmel og ør. Det samme når jeg sitter ved datamaskinen eller i en bil med vifta påslått. Jeg blir fullstendig ør og døsig etterpå.

Jeg er følsom for både lav og høyfrekvent. Jeg reagerer f eks også på hårfønere og besvimer omtrent hvis jeg har en leselampe på ved siden av meg. Jeg har el-sanert huset og skjermet vegger mot naboenes trådløse nettverk, og jeg har innstallert fasttelefon for lenge siden. Jeg bruker aldri mobil hvis det ikke er nødvendig.

Hvordan kan jeg være så sikker på at det er elektromagnetiske felt og stråling jeg reagerer på? Jo, her er flere eksempler på at jeg har vært utsatt for ufrivillige blindtester:

  1. Det hadde akkurat blitt plassert en ny 4G-antenne på mobilmasten som står noen hundre meter fra huset mitt uten at jeg visste det. Jeg våknet hver dag svimmel og skjønte ingenting før jeg målte, og da målte det mye i veggen mot mobilmasten: det målte fra 100 til 200 mikrowatt per kvadratmeter på soverommet mitt (0,2000 på Cornet-apparatet). Jeg ringte Telenor og fikk bekreftet at de hadde satt på noe 4G eller et eller annet sånt nytt. Jeg malte da veggen med skjermende maling og hang opp en skjermende gardin på vinduet mitt, og dermed målte det kun 20 mikrowatt (0,020 på apparatet). Jeg gledet meg da til å få sove bra den natten. Men slik ble det ikke, da jeg våknet var jeg kjempesvimmel og dårlig. Jeg skjønte jo ingenting, men så oppdaget jeg at samboeren ved en feiltagelse hadde slått sikringen på på soverommet og leselampen var koblet i kontakten som jeg sov med hodet ved siden av. Det sto altså et elektrisk felt på rett ved hodet. Neste natt var kontakten trukket ut, og da sov jeg bra. Så den natten jeg altså forventet at alt skulle bli bra på grunn av den skjermende malingen, ble det ikke slik fordi leselampen var koblet til – hvilket jeg ikke visste.
  2. Så var det møtet på skolen, med to lærere. Jeg sa på forhånd fra at de måtte slå av mobildata og wifi på mobilene sine slik at jeg kunne prate uten øreproppene. Jeg valgte da å stole på dem da de kom inn og målte ikke med apparatet mitt. Etter et kvarter ble jeg svimmel og rød i ansiktet. Jeg sa: «Her MÅ det være noe som står på, for jeg blir dårlig». Nei, det var ikke det, sa de. Jeg tok frem apparatet og det målte skyhøyt. Jeg gikk nærme en av lærerene og bort til mobilen med apparatet. Han hadde da ikke slått av mobildata slik han lovet. På en måte var det utrolig deilig å få vise at jeg faktisk ble syk av strålingen, selv om jeg var dårlig i mange timer etterpå.
  3. Flere ganger har mobildata eller wifi stått på på mobilen til min samboer uten at jeg har visst det. Så sier jeg fra at det brenner i huden, og når vi sjekker mobilen hans, ligger den nede i gangen og han har glemt å slå av mobildata.
  4. Jeg satt oppe i stua å så på TV. (TVen står langt unna meg med skittenstrømfilter, jording, osv). Jeg ble kjempesvimmel og lurte på hva i all verden dette var. Jeg gikk ned for å spørre barna mine om de hadde slått på en mobil. Nei, det hadde de ikke, men de hadde koblet inn en Nintendo eller XBox med WiFi på!

Jeg har sikkert flere eksempler, men kommer ikke på dem i farta.

Etter at jeg har fortalt alt dette er det vel ganske unødvendig å skrive at jeg har søkt om fritak fra «smartmåler», med legeattest ….

Men det er en enkel greie som hjelper meg underlig bra: helt enkle, ganske vanlige ørepropper av det slaget man kan kjøpe på f.eks. JULA for 39,90 (EAR UltraFit, Art. nr: 906233). Det var en annen el-overfølsom som tipset meg om å prøve slike. Det trodde jeg selvsagt bare var noe tull, men jeg hadde prøvd alt mulig annet tøys: steiner, krystaller og you name it – uten virkning, så hvorfor ikke prøve når prisen var så lav? Jeg er ingen person som er lett å lure med placebo-effekter. Men øreproppene som jeg ikke trodde på, hjalp meg med en gang. De hindrer meg i å bli svimmel, uten at jeg vet hvorfor. Kanskje demper disse plastproppene elektromagnetiske felt akkurat tilstrekkelig, og akkurat på dette stedet der hodeskallen ikke demper strålingen? (Jeg har selvsagt sjekket ut at det ikke er lyder som plager meg.)

Uansett er jeg evig takknemlig for det tipset: I dag kan jeg ferdes ute, gå i butikken, på foreldremøter og bruke leselampe og datamaskinen og hårtørreren. Det kan svi i huden, men jeg blir ikke så ør. Så øreproppene har jeg med meg overalt. At folk syns det er underlig, må jeg bare bite i meg.

16. Sissel Halmøy, 28.5.2017:

Jeg har for flere år siden fått legeattest på at jeg er eloverfølsom og har selvfølgelig søkt fritak fra smartmåler. Jeg vet jo at denne typen stråling gjør meg syk, det har jeg lang erfaring med..

Men det er en utfordring at andre har slike målere – både for meg og for de andre:

Min mor på 84 år har søkt fritak for at jeg skal kunne være hos henne i lengre perioder når hun trenger hjelp. Det ble ikke innvilget, for da måtte det være hun selv som var eloverfølsom, eller så måtte hun få legeattest på at hun var avhengig av hjelp fra meg. Slike begrenseninger på hvordan vi skal leve våre liv, blir ganske urimelige!

Det er vel grunn til å tro at min mor vil trenge mer og mer hjelp fra meg i årene som kommer. Det er sendt søknad til NVE, men den ble ikke behandlet i tide. HafslundNett brydde seg ikke om å vente, men skiftet ut måleren hennes. Å få reversert dette, er enda vanskeligere.

Min sønn har også søkt fritak, med meg som argument: jeg må jo få komme på besøk til dem. De har nettopp pusset opp et hus. Der har de tatt hensyn til meg om min el-overfølsomhet – med vannvarme, kablet nett og telefon. Han kunne få et unntak, mente Hafslund, men måtte da belage seg på økte kostnader. Hva betyr dette? Er det bare et forbehold eller å oppfatte som press? Hvorfor skulle det bli dyrere uten smartmåler? Min datter, som heller ikke har trådløst nett hjemme, fikk til svar at det kun er de som «eier sikringsskapet», altså som eier boligen, som kan få unntak.

Disse historiene er sendt NVE for noen måneder siden, men det har ikke kommet noen svar enda. Til tross for flere purringer.

Min egen historie om hvordan jeg ble syk, er som følger:

I 1983 flyttet jeg inn i nytt kontor i nytt bygg. Vi var fire friske, unge mennesker som delte kontor. Jeg jobbet med programmering av raketter og trivdes veldig godt i jobben. Jeg var akkurat tilbake etter min andre svangerskapspermisjon og hadde også en aktiv toåring.

Det kommende året ble slitsomt. Jeg fikk hodepine som ikke slapp taket, ble svimmel og uvel. Plagene tiltok og ingen forstod hvorfor. Noen mente at det var stress og for mye for meg med karriere og to små barn, men jeg stresset ikke mer enn andre småbarnsforeldre, og forstod ikke at dét kunne være årsaken. De tre andre på kontoret slet også med alvorlige helseproblemer.

En dag i 1985 kollapset jeg totalt på jobben og endte på overvåkningen på Ullevål sykehus, med kramper i hele kroppen. Jeg tilbrakte de neste to ukene der. Krampene avtok, og jeg ble utskrevet med diagnosen ”virus på hjernen”.

Etter tre måneder var jeg frisk nok til å dra på jobben igjen, og jeg gledet meg til arbeidet mitt og til å treffe kollegene igjen. Etter kort tid på kontoret kjente jeg hodepinen komme tilbake. Det var som en jernklo som dro seg til i nakken. Da forstod jeg at det var noe på kontoret som gjorde meg syk. Med hjelp fra kolleger fant vi ut at det var en transformator under kontoret vårt.

Nærmere undersøkelser viste at det var en stor transformator for hele industribygget, og at det var en høyspentkabel inn til transformatoren rett under min arbeidsplass. At elektomagnetiske felt skulle framkalle slike reaksjoner, var helt nytt og uventet for oss alle, men jeg skjønte da at dette var årsaken til plagene mine. Det skjønte også min sjef, som var elektroingeniør: interferens, at et elektrisk system påvirker et annet, er en dagligdags ting for en fagmann.

Jeg fikk nytt kontor, og vårt gamle kontor ble omgjort til røykerom. Jeg fikk tak i et måleapparat og fikk etter hvert erfaring med hva som gjorde meg syk, og hvordan jeg kunne unngå det. Det var en bratt læringskurve og det kostet en del kroner å tilpasse bolig og arbeidsplass.

Når jeg holdt meg unna utstyr jeg ikke tålte, var jeg frisk, og jeg tålte både karriere og aktive barn. Det jeg ikke tålte, var varmekabler, komfyr, støvsuger, strykejern, tog, T-bane, elektriske apparater, lysstoffrør, transformatorer og høyspentledninger.

I sju år var jeg leder i Foreningen for eloverfølsomme, FELO. Der er det mange hundre andre mennesker som har gjort liknende erfaringer. I de siste årene er det spesielt overdoser fra trådløst utstyr som har gitt overfølsomhet. Det kan være en lang mobilsamtale, en bolig nær en mobilmast eller en trådløs fasttelefon på nattbordet. Det kan også være en mobilmast i skolegården eller en trådløs sender i klasserommet. For dem som ikke tåler slik stråling, er hverdagen vanskelig, for det er nesten umulig å unngå denne typen stråling i dag. Noen er så syke at de må bo «ute i skogen», langt vekk fra alle strålekilder. Jeg har hjulpet flere slike «stråleflyktninger» med å finne et sted å bo, men det er ikke lett.

Det er dessverre stor mangel på kunnskap om eloverfølsomhet hos leger og i helsevesenet for øvrig. Fremdeles i 2017 mener norske myndigheter at det er kognitiv terapi som er det beste tilbud til sånne som oss: For eksempel, hvis jeg sitter foran et lysstoffrør litt lenger for hver dag, så vil jeg ikke bli så “redd” for lysstoffrøret, er tankegangen. Det blir som å si til folk som ikke tåler gluten, at de skal spise litt mer brød hver dag, slik at de blir mindre redde for brødet.

Jeg er utdannet sivilingeniør og har derfor en viss faglig bakgrunn for å forstå elektromagnetisme. Dessverre får legestudenter ingen undervisning i elektromagnetisme med mindre de spesialiserer seg i arbeidsmedisin – og selv da er de knapt innom temaet.

Jeg har nå 32 års praksis som eloverfølsom. Jeg føler et ansvar for å bidra til at andre slipper å få de samme plager som jeg har fått, eller mer alvorlige sykdommer. Spesielt føler jeg et ansvar overfor barna våre.