Smartmåler-historier

15. Tove Kvernvik, 25.5.2017:

Jeg ønsker å dele min historie om hvordan det er å leve som eloverfølsom, og hvordan jeg fant det ut.

Jeg er en dame på 54 år som for seks år siden fant ut at jeg var eloverfølsom. Da hadde jeg vært dårlig i ca 10 år.

Mine helseplager startet med at jeg gradvis ikke tålte den maten jeg vanligvis spiste. Jeg hadde konstant luft i magen, og den var stram som et trommeskinn. jeg var ofte sliten, og var mye svimmel og kvalm. Jeg jobbet som bioingeniør på et laboratorium. Av og til fikk jeg små utslett på kroppen. De klødde noe helt forferdelig. Øynene mine var røde og såre, og muskler og ledd var stive og vonde. Jeg ble tungpustet og mistet stemmen veldig ofte. Det var som å gå med influensa nesten hver dag.

Det ble mye legebesøk, og mange innleggelser på sykehus, uten at de klarte å finne ut hva det var.

Jeg hanglet meg igjennom hverdagen på halv maskin. En dag måtte jeg akutt inn på sykehuset med mine såre øyne. Der fikk jeg beskjed om at jeg hadde regnbuehinnebetennelse. Det ble kortisonbehandling, men betennelsen ville ikke forsvinne. Jeg fikk beskjed om at betennelsen var kronisk, og at jeg måtte gå på medisiner daglig for dette. Jeg fikk også etterhvert diagnosen kronisk sarkoidose og ble uføretrygdet. Sarkoidose er en sykdom som kan ramme mange organer, men først og fremst lungene. Knuteliknende betennelser finnes spredt. (Se NHI.NO.) Nå kunne jeg ta det med ro og ta vare på helsen min.

Men den ble ikke bedre.

Til slutt mistet jeg søvnen min. Det var som jeg ikke klarte å slå av bryteren om natta. Kroppen var sliten, men hodet ville ikke roe seg ned. Denne tilstanden varte i tre måneder. Legen min ville gi meg beroligende og diverse vanedannende medisiner, som jeg ikke ønsket å ta. Jeg som hele livet hadde vært så frisk før det plutselig snudde.

Jeg klarte liksom ikke å roe ned kroppen min. Det mauret og prikket i hele meg.

Jeg husker jeg spurte mannen min om han hadde noen gode råd for at min helse skulle bli bedre. Mannen min fortalte at han visste om en dame som måtte skru av det trådløse nettet om natta for å få sove. Lite kunne jeg om denne teknologien, men vi ble enige om å prøve.

Det var starten på veien som skulle gi meg livet tilbake:

Alt det trådløse ble skrudd av, og det var som om julefreden senket seg i vårt hus. Det ble liksom så stille. Det er vanskelig å forklare, men denne natta sov jeg fire timer for første gang på lenge. Det var som et mirakel. Vi ble interessert i å finne noe kunnskap om trådløs teknologi, og om det kunne gi helseplager. Vi søkte på nettet og fant FELO (Foreningen for eloverfølsomme). Det skulle vise seg og være det lureste jeg noengang hadde gjort. Det var som jeg fant den siste brikken i puslespillet mitt. Jeg fikk tilsendt informasjon om eloverfølsomhet og dens symptomer. Det jeg leste stemte veldig med mine plager og symptomer. Vi fjernet alt trådløs i huset og kjøpte oss måleapparater. Min nattesøvn ble bedre og bedre, og mine øyne ble plutselig friske av betennelsen. Etter seks år med med regnbuehinnebetennelse kunne jeg slutte med kortisonbehandlingen. Jeg fikk av og til noen små tilbakefall, men da hadde jeg oppholdt meg i et miljø med mye stråling. Min helse ble mye bedre, men jeg slet forsatt med stive muskler og ledd og dårlig fordøyelse.

Etter og ha lest oss opp og fått gode råd fra likesinnede, FEO og Folkets Strålevern om det å være eloverfølsom, begynte vi å renovere strømnettet i huset. Vi skiftet alle våre strømledninger til PR-kabler (skjermede kabler for åpen installasjon), og bryterne til 2-pols brytere slik at strømkretsene ble fullstendig «døde» når de ble slått av.

Helsen min ble straks bedre. Muskelsmertene ble nesten borte og jeg fikk tilbake min energi. Jeg fikk også tilbake konsentrasjonen og husken min. Jeg begynte etterhvert å tåle mere mat, og lufta i magen forsvant. Det var nesten ikke til å tro.

Jeg hadde heldigvis en lege som trodde på meg da jeg fortalte om hvilke tiltak vi hadde gjort hjemme. Han kunne følge meg opp og se at våre tiltak virket. Han mente det var flere med slike plager, men at det ikke fantes noen diagnose på eloverfølsomhet.

Vi kontaktet også Statens strålevern om våre opplevelser, men de sa at det var helt umulig å bli dårlig av denne teknologien. Vi ble ikke tatt seriøst. De trodde rett og slett ikke på min historie.

Min utfordring videre ble hvor jeg kunne gå uten å bli syk: Hver gang jeg gikk i butikker, på kjøpesenter, offentlige kontorer, sykehus, eller på besøk til familie og venner fikk jeg tilbake de samme plagene.

Den trådløse teknologien ble bygget ut mere og mere med høyere stråleverdier og flere frekvenser. Dette merket jeg godt på kroppen når jeg var ute i det offentlige rom. Jeg hadde heldigvis lite stråling rundt huset der jeg bodde. Det førte også med seg mye ensomhet. Når jeg snakket om mine plager, forsvant mange av mine venner. Det var som jeg ikke lenger var den samme personen. De så på meg som en raring.

Jeg og min mann leste forskning som fantes på dette området, og det var ikke lite. Med min helseerfaring, fagbakgrunn og de forskningsartiklene vi fant, var jeg aldri i tvil om at årsaken var å finne i eksponering for elektromagnetiske felt og ditto stråling.

Kroppen min nå er blitt sterkere, og jeg tåler nå å utsettes for litt stråling fra omgivelsene. Men blir det for mye, sier den ifra. Jeg bruker ikke mobil, men kommuniserer fra en kablet datamaskin og IP-telefon (kablet). Kunnskapen vi har skaffet oss, gir oss muligheter til å finne løsninger som er bra for min helse.

Med økende strålekilder, er vi frarøvet vår frihet til å ferdes ute i samfunnet uten å bli syke. Det er brudd på menneskerettighetene, slik jeg forstår det. Mine tanker og medfølelse går til andre eloverfølsomme verden over.

Forresten, jeg glemte å nevne at jeg nå har fått installert en gammeldags analog strømmåler i huset. Vi hadde fra før fått installert en digital måler som overførte forbruket via kabel. Å gå tilbake til en analog strømmåler ble gjort for å minimere «skitten strøm» i ledningsnettet. Jeg har også vært gjennom mange blindtester: Det som stadig gikk igjen, var at den trådløse ruteren – som vi hadde slått av slik at det trådløse ikke skulle virke, slo seg på av seg selv. [Antakelig ble den startet om fra bredbånds-leverandøren, slik som omtalt i bloggposten 24.2.2017. EF] Når det skjedde, ble jeg bestandig syk med dårlig søvn, utmattethet og vondt i muskler og ledd. Da brukte mannen min å sjekke ruteren, og det stemte hver gang.

14. Anonym, 25.5.2017:

1. Mine plager knyttet til el-overfølsomhet (EHS) har vært preget av kraftig hodepine/migrene, svimmelhet, tåkehode og konsentrasjonsproblemer. Noen ganger føles det som en nål inn i hodet når jeg er i nærheten av mobil/trådløse nettverk, andre ganger som en hammer. Fra lav-frekvent blir jeg generelt uvel og veldig trøtt. Jeg har hatt utfordringene iallefall i 10 år, men jeg har ikke helt tidfestet det, da jeg også hadde mange plager knyttet til mat-intoleranse, og trodde plagene jeg hadde kom fra mat. Men jeg skjønner nå at de kom fra EHS. Jeg har jobbet mye med å tåle mer belastning fra EMF for å kunne leve et mer normalt liv, prøve meg ut i arbeid m.m. Jeg har gradvis blitt sterkere, så jeg tåler nå langt mer enn tidligere. En endring i min bedringsprosess er at jeg nå noen ganger ikke merker eksponering så akutt som tidligere, og at symptomene kan komme i ettertid. Det er fint, men også ubehaglig hvis jeg våkner med migrene etter en dag hvor jeg har trodd belastningen har vært innenfor min tålegrense.

2. Med dette som utgangspunkt ønsker jeg selvfølgelig ikke å ha en trådløs smartmåler i hus, hverken for meg sjøl eller min barn.

3. Jeg har mange erfaringer med hvor jeg har trodd man har tatt hensyn til mine utfordringer, men hvor det allikevel har stått på en ruter/mobil eller annet på et lurt sted. Og så har jeg blitt syk i etterkant. Det er mer regelen enn unntaket dessverre. Eller jeg våkner om morran og skjønner med en gang at strømnettet ikke har vært slått av om natta, noe det skal være.

4. Hvor lang tid det tar før plagene opphører, kommer an på mengde belastning og hvor god form jeg er i i utgangspunktet. I perioder tåler jeg mindre belastninger av ulike årsaker (eks om vinteren hvor man er mye inne, og dermed får større lavfrekvent bakgrunnsbelastning). Hvis jeg virkelig har fått skikkelig migrene, tar det ofte hele dagen eller mer før jeg er bra igjen. Hvis jeg ikke er helt utslått kan jeg letter komme meg ut i skauen og med en gåtur bli raskt bedre.

Målet med den behandling jeg har fått over flere år er at jeg ikke skal bli så syk av belastning, og raskere frisk, og jeg har gradvis blitt bedre. Etter lettere belastninger kan det noen ganger være nok nå å «lufte hodet litt» ute.

Min utfordring er at jeg må bruke livet mitt til å prøve ut hva jeg tåler. Jeg er så lei av å ikke kunne være en del av det normale samfunnet. Jeg har derfor de siste to årene vært så heldig å bilitt så frisk at jeg har jobbet og prøvd ut min arbeidsevne på en arbeidsplass, fra 30 % til nå nesten 60 %. Der kan jeg tilpasse meg miljøet utfra dagsform og egen vurdering. Ca 2 timer per dag midt på dagen er som regel utendørs. Det er for meg hevet over enhver tvil at det har vært nyttig at jeg har kunnet regulere min arbeidsinnsats selv utfra opplevd helse. Dermed har jeg kunnet prøve ut hvor mye jeg tåler, og også erfare at jeg tåler mere enn før. Og dermed trenger jeg ikke å være så redd for å bli syk, som jeg faktisk ble før. For min erfaring var at jeg ble skikkelig dårlig gang på gang. Med dette mener jeg ikke at el-sensitiviteten er psykisk, men at jeg fikk en psykisk merbelastning i form av redsel for å bli syk, som kunne forsterke el-sensitiviteten og opplevelsen av trivsel/evne til å slappe av.

5. Reaksjoner i helsevesenet har vært variert. Jeg har fått legeerklæringer som bekrefter el-sensitivitet generelt, og spesifikt som mulig årsak til migrene, og at jeg dermed bør være forsiktig med belastning. Selv om de færreste spesialister jeg har vært hos, har stor innsikt, så har de en forståelse av vitenskapens historie – en forståelse av at det er mange ting man ennå ikke har oversikt over. Hos NAV er det derimot verre, og tross flere legeerklæringer ble jeg for noen år siden av fylkesoverlegen vurdert som følger: «Ingen redusert arbeidsevne grunnet medisinsk sykdom» eller noe i den gata, med trussel om opphør av NAV-stønad, og at jeg burde komme meg i arbeid eller gå på sosialen. Nå skjedde ikke dette heldigvis, og jeg fikk videre NAV-stønad og etterhvert arbeidsutprøving etterhvert som jeg ble bedre. Nyeste uttalelse fra NAV knyttet til min arbeidsevne, er ikke at jeg har redusert arbeidsevne pga el-sensitivitet, men at man kan «forstå jeg hadde en sårbarhet og redusert arbeidsevne pga belastninger tidligere i livet».

Hva slags grunnlag har NAV for å mene dette?! Realiteten er jo at jeg kunne levd helt fint og hatt 100 % arbeidsevne med de livsbelastningene hvis jeg ikke hadde vært el-sensitiv. Den uttalelsen fra NAV vil likefullt hjelpe meg til å få en liten økonomisk grunnmur til å klare meg – selv om den gir en ganske feil beskrivelse av problemene.

6. Jeg har ikke fått installert ny smartmåler (har søknad om fritak inne hos e-verket nå). Jeg har en gammel måler som sender én gang per døgn via strømnettet. Det er ikke ideelt, men jeg lot meg overbevise at siden den sendte kun én gang per døgn, så lot jeg det gå. Om det er den eller andre kilder jeg har her hjemme som gir belastning, vet jeg ikke.

Jeg velger å prøve så godt jeg kan å fokusere på mulighetene jeg har, da utfordringene kan være overveldende sett i perspektiv til andre i min krets som kan velge i større grad på øverste hylle av hva de vil. Jeg er superglad for at jeg ikke blir så syk lenger, at jeg kan tåle en belastning f.eks å skive på pc, merke ubehaget i hodet slik jeg gjør nå, og vite at jeg ikke får migrene av denne belastninger, slik jeg gjorde før…… Jeg gjør ting som jeg vet ikke er best for meg, men jeg ønsker å leve et så normalt liv som mulig. OG i skauen er jeg fri, og hodet oppleves akkurat så levende og fritt som før jeg ble el-sensitiv.

HURRA!

13. Kristin Aamlid, 25.5.2017:

Når strålingen fra trådløse nett når en viss styrkegrad så har jeg fått hjerteflimmer. Hvordan fant jeg ut dette? Siden hjerteflimmer er så ubehagelig så utsatte jeg meg ikke med vilje for sterk eksponering. Og dermed er det vanskelig å bevise at det f.eks. er wi-fi som er årsaken. Og nocebo-effekten må også tas med i betraktningen. Men det var flere ganger jeg trodde at jeg var i et «strålefritt» miljø og fikk reaksjoner. Først i ettertid fant jeg ut at jeg allikevel var blitt eksponert for stråling. Her er to fortellinger som jeg synes er ganske overbevisende:

Jeg fikk hjerteflimmer for snart 20 år siden. Ikke så ofte til å begynne med – bare noen ganger i året. Hvordan jeg merker at jeg har hjerteflimmer? Vel, hos meg er det som å ha en traktor i brystet. Det dunker hardt, uregelmessig og hurtig og er meget ubehagelig.

På begynnelsen av 2000-tallet merket jeg at jeg hadde veldig få anfall av hjerteflimmer når jeg oppholdt meg i India. Hva var det som var forskjellen på å være i Norge og India? Ferie, sa folk. Jeg begynte å jakte på hva som kunne være forskjellen og etterhvert fikk jeg en mistanke om at trådløst nett kunne være årsaken. Det ble nemlig installert wi-fi i resepsjonen i gjestehuset der jeg bodde og anfallene ble hyppigere. Jeg flyttet til baksiden av huset og da ble jeg bedre. Det kunne jo naturligvis være tilfeldig eller ha andre årsaker, men flere besøk viste at jeg hadde det mye bedre langt unna wi-fien i resepsjonen (det var tykke murvegger mellom resepsjonen og meg). Det var ikke wifi andre steder i nærheten.

Beviset fikk jeg noen år senere da jeg enda en gang bodde i det samme huset og hadde det samme rommet på baksiden. Nå ble jeg skikkelig dårlig etter bare en natt. Da gikk jeg på oppdagelsesferd og fant en ny wi-fi-sender rett utenfor rommet mitt! Aha! Der var synderen!

Den andre fortellingen min handler om en hyttetur med gode venner i Rauland som hadde fått trådløst nett samme sommer. Nettet var nokså langt unna soverommet mitt: På motsatt yttervegg i stua. Jeg spurte pent om de kunne slå av ruteren om natten og det gjorde de. Klokken halv-fem våknet jeg liggende «over» madrassen, dirrende i hele kroppen og med kraftig hjerteflimmer. Hva var dette for noe da? Jeg brukte da ikke å våkne på denne tiden. Jeg sto opp og fant husets herre sittende på kontoret og på internett! Ruteren var slått på igjen, og strålingen fra hans maskin gjorde sin virkning på min kropp og mitt hjerte!

Neste natt slo de også av nettet og det samme skjedde. Også da ble jeg vekket av den samme «traktoren» i brystet og dirringen i kroppen rundt halv fem på morgenen. Men denne gangen visste jeg at dette kunne skje, og så gjorde det det.

Hva gjorde jeg så? Jeg spurte pent om de kunne slå av det trådløse nettet og bruke kabel til maskinen. Og så gjorde de det og neste natt våknet jeg ikke før det var morgen.

Plagene ble etterhvert verre og verre og jeg kunne ha hjerteflimmer i 8-14 timer flere ganger i uken. For to år siden gjennomgikk jeg ablasjon (avbrenning av nervetråder i hjertet) mot hjerteflimmer og det var vellykket. Dessverre bor jeg i leilighet, så jeg klarer ikke å unngå naboenes nett. Jeg merker at hjertet slår hardere hjemme enn når jeg er i et strålefritt miljø. Jeg kommer til å søke om fritak for AMS-målere da jeg er engstelig for at forhøyet eksponering kan utløse hjerteflimmer igjen. Jeg er for gammel til å få ny ablasjon, og det burde jo heller ikke være måten å løse slike problemer på.

12. Vibeke Almås Myhre, 23. mai 2017:

Jeg er el-overfølsom og var i noen år ekstremt utmattet og bodde på hytta ved havet, langt fra folk og mobilmaster.

Etter møysommelig opptrening, el-sanering i hus og hytte, og immunterapi med naturmedisin, har jeg sakte vendt tilbake til hus og deltidsjobb. Jeg kan kun bruke kablet nett, og har fått tilpasset «strålingsvennlig» arbeidsplass og hjem.

Når jeg blir utsatt for trådløs stråling, slår dette ut i nervesystemet med dirring og konstant spente muskler i kroppen. Jeg går jevnlig til manuellterapeut som hjelper meg å holde muskelspenningene nede på et levelig nivå. I tillegg går jeg på yoga og «treningssenter» ute i skogen for å tøye ut spenninger.

Summa summarum klarer jeg hverdagen på dette nivået, men ytterligere stråling vil lett slå meg i bakken igjen. Det har jeg flere erfaringer med. Jeg er derfor livredd for å bli fanget i nytt «strålefelt» uten å kunne rømme fra det til hytta engang. Der har vi jo også strømmåler.

Jeg har sendt søknad om fritak fra smartmåler til kraftsselskapet både i hjemkommune og hyttekommune, og håper inderlig å bli hørt.

11. Hilde Aalling Syvertsen, 12. mai 2017:

Jeg har nettopp mottatt brev fra Hafslund Nett om skifte av vår strømmåler til en automatisk utgave. Hvorfor vil du forstå av denne historien:

Legeerklæring viser at er jeg el-overfølsom og blir syk av elektromagnetisk stråling, både lavfrekvent og høyfrekvent, selv ved nivåer som ligger langt under de tillatte grenseverdier i Norge. Jeg må derfor ta mange hensyn i hverdagen for å holde meg frisk.

Jeg kjente lite til dette begrepet «el-overfølsomhet» inntil 2006. Det året ble jeg som bygningsingeniør engasjert til å lede rehabiliteringen av et større ombyggingsprosjekt sentralt i Oslo. Etter 2-3 uker hadde jeg og min kollega, som startet samtidig, så ubehagelige og skremmende helseplager at vi begynte å undersøke hva som kunne være galt. Det dreide seg for min del bl.a. om kraftig hjerteklapp hele døgnet, svimmelhet, hodepine, utmattelse, og gradvis forverret bloduttredelse på det ene øyet, som etter hvert også ble svært smertefullt.

Vi flyttet ut av dette byggekontoret og jeg satte i gang ulike undersøkelser. Jeg oppdaget transformatorstasjonen til Hafslund Nett som lå rett under våre kontorer, og da jeg ble hjulpet inn i rommet så jeg at strømtilførselen var på oversiden. Avstanden fra kraftige kabler opp til våre kontorplasser var dermed kort. Norconsult ble tilkalt for å måle de elektromagnetiske feltene. Det viste seg å være 16 microtesla ved bordhøyde der vi satt, og 69 ved gulv. Dette i kontrast til anbefaling fra Statens Strålevern om å holde seg under 0,4 microTesla (mT).

Etter lengre dialog med Hafslund Nett ble vi tilkjent en sum til å isolere vårt kontor mot strålingen. Dette hjalp dessverre ikke ift min helse som allerede var blitt påvirket, og etter det har vært ganske varierende. Når jeg klarer å sørge for at det er lite elektromagnetisk stråling der jeg oppholder meg, er jeg frisk. Det har imidlertid vært mange episoder gjennom disse årene, både privat og i jobber jeg har hatt, der jeg for sent har oppdaget nye kilder til stråling og derfor har blitt dårlig. For ca. tre år siden sa jeg opp min siste jobb og har det nå mye bedre på mitt hjemmekontor, for her er jeg beskyttet mot det jeg ikke tåler.

På denne bakgrunn har jeg søkt om å beholde dagens strømmåler. Jeg har også bedt Hafslund Nett om en bekreftelse på at jeg aldri skal bli påtvunget noen ny kilde til elektromagnetisk stråling fra Hafslund Nett i form av AMS eller annet utstyr, da jeg mener det jeg har vært utsatt for bør inspirere selskapet til å ta best mulig vare på meg som tidligere har fått så betydelig redusert helse pga av selskapets installasjoner.

Jeg har hørt at Hafslund Nett har rundt 5.000 transformatorstasjoner i Oslo-området. Av disse skal 2.000 være inne i boliger og kontorbygg. Det kan altså være en del flere som er i samme situasjon som jeg og min kollega havnet i – men uten å forstå årsaken.