Smartmåler-historier

80. Anonym kvinne, 02.05.2018:

Jeg har analog måler. Jeg visste ikke at jeg reagerte på stråling før jeg var omringet av smartmålere. Da den siste naboen fikk smartmåler kjente jeg riving i kjeven og tenkte at det skyldtes væromslag. Men da jeg så at bilen til montøren kjørte fra boligfeltet, skjønte jeg at det måtte skyldes strålingen. Fikk trykk i tinningene, vondt i pannen og det kjentes som om hodet «kokte». Måtte slå av alt trådløst og da ble det bedre. Nå er det slik at om alle naboene er hjemme, må jeg ha alt av trådløst avslått. Når jeg kjører bil har jeg mobiltelefon avslått, måtte også kople ut DAB for å unngå hodepine. Ved kjøring i områder som har fått smartmåler, merker jeg strålingen som prikking i huden og trykk i tinningene. Det er veldig ubehagelig. Og det er som å ikke ha kontroll over mitt eget hjem at jeg f.eks. bare kan bruke PC når naboene er på jobb eller har lagt seg.

79. Ann Beate Siggerud, 01.05.2018:

Jeg kan vel antageligvis ikke si jeg er el-følsom, for jeg vet jo ikke hvordan det er eller arter seg og det er vel ikke noen tester som kan påvise det kanskje heller, hva vet jeg. Men jeg kan starte med min historie uansett og er nesten 100% sikker på at det er stråling som er det avgjørende her.

Jeg bor i et tettbygd strøk og hele nabolaget har fått installert målere for 2 uker siden, bare ikke jeg. Jeg nektet dette og som Hafslund sa til meg så må jeg ha attest fra lege eller psykolog. Jeg begynte å le og spurte om det var en aprilspøk, men det var visst ramme alvor fra deres side. Ja hva kan en si til en slik galskap, men inn i mitt hus kommer de ikke uansett.

For 2 år siden måtte jeg ha høreapparat da jeg hadde fått nedsatt hørsel, i tillegg fikk jeg beskjed om at jeg hadde tinnitus og det var ubehagelig til tider da det kom og gikk. Men jeg setter jo alltid som regel et spørsmåltegn ved enkelte ting og ett av dem er at flere og flere får nettopp den diagnosen. Jeg satte det ikke i sammenheng da med nettopp stråling, men fikk for meg at hvis en kropp er forurenset over tid så kan mye skje og at tinnitus kunne være en del av nettopp det. Dette fikk jeg for meg lenge, lenge før jeg visste om stråling og bivirkninger av stråling. Tinnitus ser jeg jo nå faktisk kan være en bivirkning av stråling og vondt i kroppen osv. og jeg begynner nå og forstå hvorfor flere og flere sliter med alt mulig, skremmende.

I de siste dager har jeg testet ut litt om min tinnitus. Jeg har gått meg lange turer inn i skogen, og lengst mulig vekk fra bebyggelse, og min tinnitus blir mer eller mindre borte. De som sliter med nettopp det samme, kjenner jo følelsen når det slipper taket. En times tid etter at jeg kommer hjem igjen, er tinnitusen tilbake og det er fortvilende. Jeg sliter også hvis jeg blir sittende for lenge ved en pc. Huden i ansiktet svir, klør og blir tørr. Jeg har nå startet med å beskytte meg mest mulig fra stråling, men det hjelper vel svært lite i lengden når en er totalt omringet der en bor. Og så har jeg fått legetime noen dager frem i tid, og ser hva utfallet blir angående attest.

78. Anders Veland, 01.05.2018:

Eg har ikke den selv ennå, men mine foreldrene har fått den. Eg ble veldig dårlig, uvel og kvalm av å bare være i nærheten av der den er. Vil aldri ha den hos meg.

77. Johan Wirtz, 25.04.2018:

Jeg er nederlender og har bodd i Norge siden 2004. I Nederland var jeg involvert i de første tester med GSM-signaler på begynnelsen av 1990-tallet. Veldig fort fikk jeg min første mobiltelefon og brukte den veldig mye, med apparatet rett på øret. I 1999 kjørte jeg med bilen i 100 km/t over en bru og plutselig ser jeg bare horisontale svarte bjelker bevege seg for mine øyne. Jeg slipper gass og bremser veldig forsiktig, sette varsellys på og hørte biler passere meg (4-felts motorveg). Bilen sto stille, men jeg så bare bjelker, lukket øynene og bare ventet, kanskje 15 minutter. Biler passerte meg og tutet. Langsomt kunne jeg se noe, og utrulig nok sto jeg stille i enden av brua – altså et sted uten de svarte stålbjelkene jeg hadde sett. Forsiktig kjørte jeg litt videre langs veikanten og ventet 20 minutter til. Da kjørte jeg hjem igjen, nå bare med hodepine.

Omtrent en uke deretter kom det plutselig blod fra mitt høyre øre og etterpå fikk jeg problemer med mitt høyre øye: omtrent en tredjedel (venstre underside) ble grå. Det skjer av og til. Det eneste jeg gjør når det skjer, er å ta det med ro, og lukke øyene til det forsvinner. Det begynte i 1999 og nå er det over 2 år siden at jeg sist fikk disse problemer med oyene.

Jeg besøker aldri leger og tar ingen medisiner, bare naturmedisiner. Også etter at dette begynte.

Hva var årsaken? Jeg er helt sikker på at det var min intensive telefonbruk, med apparatet på høyre øre som var årsaken til problemene. Jeg er elektroniker og har måleutstyr til måling av lavfrekvent og høyfrekvent signaler. Bare når jeg viser på apparatene hvor kraftig strålingen fra en mobiltelefon er, tror folk meg.

En annet eksempel: Vi hadde en bikube i ytterveggen i mange år. Vi er glad vi har biene og vi hadde ingen problemer med dem. Etter jeg fikk mobiltelefon, satte jeg den i vinduet rett under der biene hadde bolet sitt. En stund seinere var alle biene døde!

Over hele verden er det mye motstand mot automatiske målere. Når de sender et GPRS-signal en sjelden gang, er det ikke noe stort helseproblem, men de kan være innstilt slik at de sender informasjon hver minutt eller oftere! Jeg leser veldig mye om det på engelsk, tysk og nederlandsk. Motstanden er stor, men rike energibedrifter har skaffet seg godkjenning av myndighetene. Bare når vi samler alle informasjon vi har, kan vi stoppe dette tullet. GPRS-signalene er en veldig stor fare for vår helse!

76. Frøydis Johansen, 21.03.2018:

Jeg ble el-overfølsom i 1994 i månedsskiftet mai/juni, i løpet av 1 uke. Da var jeg 55 år. I september kunne jeg ikke klare å bo hjemme lenger og via brakke i skogen havnet jeg tilslutt i telt, i november, på Einarsneset,  et plante- og dyrefredningsområde i Farsund kommune. Der var det strålefritt der teltet sto. Jeg følte meg frisk og sov godt. Men det var kummerlig uten oppvarming og dårlig vær. Etter fire uker flyttet jeg inn i en hytte i en annen skog. Etter et døgn i hytta hadde jeg fått store reaksjoner på stråling. Jeg lette litt for å finne ut hva det kom av, og så da en mast som stakk opp bak skogen. Jeg flyttet hjem igjen etter å ha bodd der i to måneder.

Jeg ble sykere og sykere og etter to måneder hadde jeg fått utviklet store plager: Hjerteproblemer – i lange perioder hadde hjerte bare 30 slag i minuttet. Det var lange anfall av hikke, mange ganger i løpet av dagen. Hodepine som bare øket og kaldsvette som også økte i styrke. Dessuten sov jeg ikke lenger om natten. Da bar det ut i teltet igjen. 

Jeg var enormt lettet over å komme meg vekk fra strålingen. Jeg lå rett ut en hel uke for å komme meg. Det som skjedde med plagene var: Hikken og hjerteproblemene forsvant momentant. Hodepinen varte en uke. Kaldsvetten var så intens at jeg var klissvåt og klærne var våte. Det var ingen vits å skifte til det andre settet med ullundertøy som jeg hadde utstyrt meg med. Og heldigvis sov jeg som en stein om natta. Jeg ble i teltet til påske da jeg endelig fikk hjelp til å komme meg til en hytte i strålefritt område. Flyktningetilværelsen min varte i tre år, med flytting sju ganger.

I 1999 i mai flyttet jeg inn i nytt hus tegnet av en datter som er arkitekt. Selve strømnettet i huset tegnet jeg selv og det fungerer helt etter planen.

Jeg hadde store planer med alt jeg skulle gjøre og hygge meg med i mitt nye herlige lille hus. Men sånn gikk det ikke. Det jeg ikke hadde vært klar over, var at naboenes mobiler, som det ble flere og flere av, strålte så sterkt at det trengte inn i huset mitt. Det ble et mareritt. Jeg har fått skjermet huset mot vest og øst, men ikke mot syd. Mot nord er det en park, heldigvis. Strålingen fra syd har ødelagt for meg i alle år siden. Jeg fikk dempet problemet ved rett og slett å sette opp en «barrikade» i stuen med massivt tre, 40 cm tykk, foran en betongmur på 21 cm tykkelse. Bak den har jeg sittet i alle år siden når jeg ikke måtte gjøre husarbeid m.m.

Jeg har mange interesser og det har vært viktig for meg å holde på med noe for å distansere meg fra de voldsomme plagene. Jeg har fungert som et levende måleapparat: jeg kunne lokalisere strålekildene fort og dermed fjerne meg derfra når det var mulig.

Den første legen jeg konsulterte sommeren -94 sa: »Det er innbilning» . Etter mye om og men fikk jeg sykemelding. Uføretrygd fikk jeg uten problemer. Det er er vel lettere å få på små steder. Dessuten hadde jeg jobbet i Den kommunale musikkskole og i en liten kirke hver tredje uke. Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk uføretrygd så lett uten forsinkelser. Kanskje det hadde med å gjøre at lokalavisen kontaktet meg tre ganger det første året og laget gode seriøse reportasjer. Først sommeren -94 hjemme hos meg. Så da jeg lå i telt på vinteren, og på ny ved påsketider -95 i den neste hytta jeg bodde i. Men legen var nødt til å bruke diagnosen PARANOID PSYKOSE, siden el-overfølsomhet ikke er akseptert. Tenk å få en slik attest!

Det første året som «el-allergiker» var jeg rasende over å bli avvist av helsevesenet. Det har aldri vært hjelp å få derfra i disse 24 årene. Legen hadde jo ikke «lov» til å hjelpe slike som meg.

Det er tragisk når politikere ikke tenker selv, men må ha rådgivere som blir de egentlige som bestemmer, I vårt tilfelle Statens Strålevern som i alle år har gitt alvorlig feilinformasjon. Innerst inne er jeg fremdeles rasende og det driver meg til å holde ut.

De to månedene jeg bodde i hytta ved skogen med masten bak, fikk jeg nye svakheter som gjorde livet mer tungvint: jeg ble hyperoverfølsom for statiske felt og jeg fikk MCS – multippel kjemisk overfølsomhet. Det betyr at jeg lett reagerte på syntetisk produkter, metall, plast, spesielt nylon, skumgummi osv. Det samme gjaldt for klær og sko. Støpejern var ganske bra. Jeg har vedovn i støpejern. I en lang periode hadde jeg bare én gummistøveltype jeg kunne bruke – Viking seilerstøvler som jeg da brukte sommer som vinter, sol og regn. Men så ble gummien blandet med syntetisk stoff og støvlene ble ubrukelig for meg. Jeg fant en helsesandaltype «Scholl» som jeg nå bruker. Høst 2016 arvet jeg Ugg-støvletter fra et barnebarn som skulle få seg nye. De tålte jeg. Det var deilig å være skikkelig god og varm på føttene om vinteren.

Klær fant jeg også etter hvert: «Nøstebarn» postordre med fin katalog: stillongs, trøyer, sokker osv. i ull eller ull/silke. Klær i natur-tekstiler hos Gudrun Sjøden postordre med prøvetid på 1 måned og billig returporto. Ellers så strikker jeg i ullgarn som var spunnet på gammeldags måte i Skjøllingstad spinneri ved Mandal. De har avsluttet den produksjonen, men jeg fikk hamstret meg et lite lager garn. Laken, dynetrekk og putevar som er laget i tilstrekkelig rent materiale, sliter jeg fortsatt med å finne.

Smartmåleren

Jeg søkte selvsagt om fritak for smartmåler da den tid kom. Det fikk jeg. Men jeg prøvde først uten legeerklæring. Vi skal altså bruke en diagnose som HOD ikke godkjenner! Det er jo «helt hull i hodet»!? Jeg truet e-verket med at alternativet var å bo uten strøm, noe jeg hadde «praktisert» under mitt treårige flyktningeliv. Men uansett om jeg hadde strøm i boligen eller ikke, så ville de komme og montere måleren. Da måtte jeg jo bare kapitulere. Den er montert uten sender.

Hvordan jeg ble el-overfølsom

I en tid der myndighetene hevder at el-overfølsomhet ikke fins, må jeg fortelle om hvordan jeg ble el-overfølsom:

I 1992 tiltrådte jeg en kombinert musikkstilling på Fedje nordvest for Bergen. Alt arbeide unntagen i kirken foregikk på skolen. Der gikk høyspentlinjen ca. 8 m parallelt med langsiden av bygget. På det høyeste punkt på denne nokså flate øya lå trafikksentralen med en radar. Den regulerte skipstrafikken i et stort område. Etter første skoleår hadde diffuse plager begynt å komme, en etter en. Først svakheter i knærne og øyne: Jeg var hjemme i Farsund på sommerferie og da forsvant det etter 2-3 uker. Da jeg var tilbake på Fedje, begynte jeg å øve på et keyboard (elektrisk piano) som jeg hadde øvd mye på før ferien. Keyboardet sto på stativ. Kne og øyeplager kom tilbake. Knærne var jo rett under keyboardet. Jeg skaffet meg et brukt piano i stedet.

Andre skoleår dukket det ene etter det andre av diffuse plager opp: Før jul var det TVer som ble et problem. Jeg hadde ikke TV selv, så det skjedde ikke så ofte. Holdt jeg ekstra stor avstand og ut til siden, så gikk det bra. På nyåret ble det PC-opplæring som jeg kuttet ut straks, og lysrør og kopimaskin som jeg ikke lenger tålte.

Så i månedsskiftet mai-juni var begeret fult. Det tok en uke fra jeg tålte «alt» og i slutten av uka tålte jeg «ingenting». Jeg klarte med nød og neppe å komme meg hjem til Farsund med flyttebilen.

Jeg hadde fått alternativ behandling som gjorde at jeg kunne komme tilbake til «sivilisasjonen». I 1995 ble jeg tipset om en Randi Hvidtsten i Nedenes som man sa kunne hjelpe el-overfølsomme. I løpet av -95-96 hadde jeg flere turer med privatbil dit og bodde fire dager om gangen på anbefalt campingplass utenfor sesongen – med behandling hver dag. Jeg ble bedre, og vinteren 96-97 klarte jeg å komme meg til den behandlingen som forsker Iver Mysterud hadde anbefalt: biofysikalsk allergiterapi med Biocum-computer: etter at jeg fikk en leserartikkel inn i VG da jeg lå i teltet, fikk jeg brev fra Iver Mysterud. Han sendte meg også noen bokanmeldelser, bl.a. av «Elektromagnetismen og Livet» av Wilhelm Schjelderup. Den var lærerik.

Jeg har hele tiden helt fra første stund klar over hva jeg feiler og jeg har stadig fått bekreftet at jeg hadde rett. Bicon-behandlingen varte i 4 1/2 måned til bedringen stoppet opp. Men da hadde jeg kommet langt på bedringens vei. Det er likevel veldig langt igjen.
Det er to personer som jeg må nevne. Den ene er min venninne som besøkte meg hver dag etter jobb. Da jeg lå i telt første gang, kom hun med kaffe og kaffemat, avis og posten min og det ble skikkelig hyggelig. Andre gang i teltet hadde hun også med seg middag. Etter teltlivet kom hun hver dag til hytta. (Jeg hadde helt fra begynnelsen avtalt med matvarebutikken jeg brukte om å levere proviant en gang i uken der bilveien sluttet.) Den andre: el-overfølsomme Guri Johnsen Mehallio som jeg ble pennevenn med. Hun skrev veldig oppmuntrende brev til meg.