Smartmåler-historier

25. Anonym kvinne, 09.06.2017:

Jeg har konkrete erfaringer med at «smartmåler» gjør meg dårlig. Og dessuten en historie som ville gjort det rart om jeg ikke søkte fritak:

Jeg er 33 år gammel og for sju år siden våknet jeg midt på natten av et slags anfall. Noe bredde seg inni kroppen min og jeg ble redd. jeg hadde aldri opplevd noe lignende. Dagen etter hadde jeg et slags «belte » rundt hodet og det brant i hodebunnen.

En dag opplevde jeg at halve ansiktet føltes helt lammet og det prikket i hele kroppen. jeg satt da foran dataen med sterk wifi-sender på et lite rom. Vi tenkte selvfølgelig ikke over dette og kontaktet legen. Jeg ble utredet for epilepsi, og tok MR av hodet. Ingenting galt ble funnet. Blodprøver og alt annet var alltid fint. Jeg har alltid vært frisk, men hadde hatt et kort opphold på sykehus noen måneder før og hadde blitt sterkt medisinert for nyrestein. Så kroppen var nok litt preget av det.

Det verste var at kroppen aldri falt til søvn når jeg skulle legge meg og hadde denne følelsen av i kroppen. Den lå alltid på «overflaten» og kroppen jobbet og jobbet. Det var veldig ubehagelig og skremmende, og jeg hadde før heller aldri hatt noe problem med å sove. Jeg kontaktet til slutt en alternativ terapeut jeg tidligere hadde gått til angående matinntolleranse-bioresonans. Hun fant raskt ut at jeg hadde «masse strøm i kroppen». STRØM? jeg hadde ikke hørt om det en gang.

Det var et tydelig mønster at jeg følte meg bedre når jeg var ute i frisk luft, mens så fort jeg kom hjem i stuen kom alle symptomene tilbake. Jeg opplevde et nytt anfall på et teater, der det igjen bredde seg i hele kroppen. Til slutt tenkte jeg at jeg måtte se hva dette kunne være og vi fikk målt huset vårt. Så skrudde vi av alt av høyfrekvent stråling, men jeg reagerte tydeligvis også på magnetfelt og lavfrkevent strøm, så sikringene ble slått av i de rommene jeg oppholdt meg. Da ble jeg raskt mye bedre – og ikke minst ille igjen så fort jeg oppholdt meg i rom med strøm. Vi testet det ut med blindtester. For et sjokk! Og ikke minst en håpløst lidelse å få i dagens samfunn.

Men det er jo fantastisk at en faktisk er 100 % frisk når en ikke er i strøm! Dermed er det jo ingen tvil om hva dette er, og det er godt å vite hva enn selv kan gjøre:

Det første året ble brukt til store innvesteringer i skjerming, måleapparater osv. Jeg kunne heller ikke gå på besøk til andre uten at de skrudde av ting. Jeg drev egen butikk, men ble sykemeldt. Nå, sju år senere, går dagene mye bedre, men det er ingen tvil om at det er tøft! Det har vært mange samtaler med personer som ikke tror at dette går an, personer som ikke respekterer denne lidelsen men bruker ulike slags pparater jeg reagerer på rett foran meg. Og så den følelsen av å måtte spørre pent om de kan skru av wifi, tv-spill, Bluetooth, osv hver gang jeg kommer, er ikke mye gøy.

Ved å holde meg unna stråling klarer jeg å bygge meg opp litt og tåler i perioder litt mer, men er det mye nok stråling så kjenner jeg det noen ganger med en gang og andre ganger etter en halvtime eller mer. Jeg kjenner også jordstråling godt. Symptomene jeg har da er at jeg kjenner det som en strøm i kroppen, hodet tetter seg (ikke som hodepine, men som at det blir helt «tett»). Lysstoffrør, f.eks., gjør at hodebunnen brenner og jeg føler det som om håret står rett opp (noe det ikke gjør).

Jeg blir også tydelig uvel, rastløs, sløv og ukonsentrert og veldig utmattet og får ME-liknende symptomer. Jeg blir irritabel og får behov for å komme meg vekk.

Jeg er en person som elsker å være der det skjer, på konserter og i store samlinger, på kafeer, på shopping osv. For psyken sin del MÅ jeg oppleve slikt innimellom for å føle at jeg lever. Jeg har de siste årene utviklet en tendens til depresjon og angst, noe jeg aldri i mitt liv skulle tror at jeg skulle få. Det er vel et resultat av å ha noe som ikke blir forstått i samfunnet, og i tillegg ha begrensinger i livet som gjør at jeg ikke føler at jeg får levd livet slik jeg ønsker. Men jeg har fått god hjelp underveis slik at jeg klarer å holde dette i sjakk i perioder. Jeg har stort behov på vinterstid med å komme meg til varmere strøk da vinterstid er verst, synes jeg. Da er vi mye innendørs og jeg får ikke jordet meg like bra da. «Supermat» merker jeg styrker kroppen. og også trening. Men dette går jo da litt mer på psyken for å holde seg sterk oppi dette. Men strøm er strøm. Det er ikke noe jeg kan gjøre for å få meg frisk fra dette virker det som. Det har kommet for å bli, selv om mange terapeuter mener at de har «rettet opp i ubalansene» i kroppen og jeg burde tåle det etter å ha vært hos dem.

Vi flyttet til nytt hus for seks år siden, og strømverdiene er veldig fine her. Jeg tåler tv, men klarer fortsatt i perioder ikke å sitte for lenge foran dataen selv om den er kablet. Jeg har også startet virksomheten min i huset her nå, etterat jeg solgte den i byen for fire år siden og ble hjemmeværende i tre år. Det var ikke mye hjelp å få fra NAV til å finne tilrettelagt jobb som ansatt. Det å få seg en jobb med denne «allergien» er ikke lett idag. Så da satte jeg i gang min egen praksis hjemme i huset. Nå har jeg drevet for meg selv her hjemme i ett år og det går stort sett fint, men jeg klarer fortsatt ikke 100% jobb for jeg blir fort utmattet. Strøm i den delen av huset er ikke til å unngå, selv om jeg holder den på avstand, og det er jo ikke til å unngå å måtte bruke mobil og gjøre andre ærender med barn, innkjøp, osv. Så hverdagen blir utfordrende til tider. MEN en lærer seg heldigvis å leve med det, og jeg synes vi har klart å få hverdagen til å virke temmelig normal!

AMS søkte vi tidlig om å få fritak for så det har heldigvis gått bra. men jeg opplevde plutselig før jul å bli dårlig hos bestevenninnnen min selvom de hadde skrudd av «alt». Vi kunne ikke skjønne hva det var. Det gjentok seg hver gang jeg var der, og noen måneder etter kom vi på at de hadde jo fått innstalert AMS-måleren. Jeg kan ikke merke måleren like godt i alle hus, så det kommer kanskje ann på hvor den er plassert i huset? Jeg tåler heldigvis mobiler bedre i dag enn tidligere og kan også være inne på mobildata en kort stund før jeg merker noe og skrur av. Jeg har en mobil som har en lav SAR-verdi og merker det veldig godt hvis jeg er i nærheten av en Iphone, som jo har høye SAR-verdier.

For at plagene skal gå vekk må jeg fysisk vekk fra strålingen, enkelt og greit. Noen ganger blir jeg fin etter noen minutter, andre ganger kan jeg ha det i meg i flere dager, men nå kjenner jeg symptomene så godt at det går aldri så langt at jeg får anfall eller oppholder meg for lenge i det slik at jeg blir for dårlig. Jeg merker ikke bedring av slike dubititter man kan kjøpe og klistre bakpå mobilen, og som skal beskytte meg for de farlige strålene. Jeg har selvfølgelig forsøkt slikt i håpet at dette har kunne være til hjelp. MEN sovepose i skjermende stoff har vært en «livredder» og fått meg til å kunne oppleve verden og klare hotellovernattinger igjen. Her kommer ikke strålingen inn og jeg får sove godt! Strømmen i rommet slår jeg av i tillegg. Jeg bruker denne soveposten også til å legge over meg på fly som et teppe uten at noen omkring syns det er noe rart ved det.

Jeg har heldigvis en lege som har hørt på meg fra dag én, men som ikke har kunnet gjøre noe annet for meg enn å sykemelde meg. Legene vet ikke mye om dette og det er jeg som har sittet og fortalt henne alt. En blir jo ekspert på sine egne sykdommer. Skulle ønske det fantes noen eksperter i helsevesenet som kunne hjulpet en litt bedre, men jeg tror og håper at el-overfølsomhet blir mer anerkjent etterhvert og at vi kan få mer hjelp.

Jeg tror iallefall at det er viktig at alle som er el-overfølsomme står frem slik at folk skjønner at dette er et stort problem.. Det tok noen år før de skjønte at røyking måtte bort fra kafeer osv.. håper de vil innse at «passiv» stråling også er et problem for oss, og at det vil bli endringer i fremtiden. I mellomtiden må vi bare takle ting så godt vi kan! (Og så får vi håpe at vi er heldige vi som kjenner det på kroppen og går bort fra det, og som derfor pga vår «allergi» beskytter barna våre slik at de ikke utvikler noe sykdommer av dette.

Folk lurer på hvorfor det er så mye kreft, utmattelse, hodepine, og søvnløshet blant barn. Jeg skjønner ikke at ikke legene er mer opptatt av finne årsakene.

24. Tone Fiane Christensen, 06.06.2017:

Pinsen 2003 satt jeg i bilen på vei til en etterlengtet ferie. Jeg snakket med en kollega i mobiltelefon da venstre side av ansikt og hals begynte å stikke og brenne. Ansiktet ble delvis lammet, og jeg måtte skru av mobiltelefonen. Etter denne hendelsen skjedde akkurat det samme hver gang jeg slo på mobiltelefonen.

Livet mitt ble fra nå av, litt etter litt, snudd helt på hodet.

Hva var det som skjedde med meg? Jeg kunne ikke lenger bruke mobiltelefonen uten å få hodeverk, miste konsentrasjon og orienteringsevne. Det tok år før jeg virkelig forstod hva slags situasjon jeg var -og fortsatt er – i. Heldigvis, for det var så langt i fra noen ønskesituasjon.

I starten var jeg fiksert på å finne kreative løsninger for å opprettholde den samme livskvaliteten som før – med arbeidet mitt som betydde så mye for meg, og alle de sosiale aktivitetene jeg var så opptatt av. Fotball og håndball var en stor del av livet mitt, jeg var blant annet trener, og lagleder. Trening i helsestudio var også en viktig del av meg.

Jeg hadde en stor kontaktflate, arrangerte utallige fester og sammenkomster, og deltok i høy grad sosialt med min store vennekrets og familie.

Motvillig måtte jeg etter hvert innse at mitt tidligere innholdsrike liv var over. Jeg begynte å forstå at mine symptomer som hjertebank, nattesvette, store muskel- og skjelettplager, svimmelhet, kvalme, hodepine osv. hadde sammenheng med stråleeksponering.

Jeg hadde jobbet i mange år på barnevernvakt ved ulike politistasjoner. Vanlige redskaper der var politiradio og mobiltelefon. Jeg hadde brukt mobiltelefon døgnet rundt, spesielt i forbindelse med bakvaktsordningen som leder i BUFETAT. Jeg hadde alltid vært tilgjengelig med påslått mobiltelefon klar på nattbordet.

Arbeidet hadde vært mitt liv, og teknologisk utstyr min beste venn. Jeg hadde også drevet med videobasert undervisning, veiledning og terapi. – Altså mange muligheter for å bli eksponert for strålekilder.

Optimismen min om at dette kunne jeg nok fikse på et par uker for det var sikkert løsninger, fungerte ikke. Et par absurde forsøk på å få det til likevel, mislyktes.

Kampen om å beholde jobben nektet jeg å slippe, så jeg sto på i flere år. Sykdom og plager ble en del av min hverdag. I tillegg til alle de kroppslige reaksjonene var det disse underlighetene som jeg ikke forsto: Jeg ble svimmel av å støvsuge, lage mat, være på vaskerommet osv. Noen sa spøkefullt at de hadde hørt om flere «husmødre» som hadde den allergien.

Under en av mine sykemeldingsperioder fikk jeg tilsendt magasinet «Kvinner &Klær». Der fant jeg en artikkel om en dame med samme underlige opplevelser som meg. Det ble et «turning point»: Jeg fikk vite at det fantes flere som hadde de samme plagene som meg og at det fantes en organisasjon for folk med slike plager som jeg hadde. Vi måtte flytte fra boligen vår, for den var det umulig å gjøre noe med på grunn av stråling både fra en radar og fra mobilmaster. Vi flyttet til en leilighet, og jeg installerte skjermingsløsninger i leiligheten og brukte en formue på å forsøke å bli bra. Skjermingsløsningene fungerte bra, men helsen hadde fått en alvorlig knekk.

Den store nedturen var prosessen med sykemelding, arbeidsavklaringspenger, og til slutt etter 8 år – uføretrygd: Jeg ble henvist til utredninger fra NAV uten noen gang å treffe saksbehandleren som henviste meg. Jeg satt i møter med arbeidsgiver og fastlege, mens saksbehandlerne fra NAV glimret med sitt fravær hver eneste gang.

NAV ønsket i utgangspunktet at jeg skulle henvises til psykiater eller til kognitiv terapi, sistnevnte er for øvrig en del av det jeg selv er utdannet til.

Det må nevnes at i 1993 – altså ti år før disse uforklarlige plagene oppsto – fikk jeg langvarig behandling med antibiotika i forbindelse med nevroborreliose etter flåttbitt. I tillegg til utredningene som NAV henviste meg til, tok jeg selv initiativ til en utredning for å kartlegge hvorvidt senvirkninger av dette virket inn på min situasjon. En meget hyggelig professor ved Diakonhjemmets sykehus viste til utenlandske rapporter der mange av senvirkningene etter nevroborreliose som var kartlagt, var sammenfallende med mange av mine symptomer. Norske helsemyndigheter mente at dette ikke var gjeldende for flåtten i Norge. Så da så! Etter en siste utredning ved Institutt for arbeids- og miljømedisin ved Ullevål universitetssykehus fikk jeg diagnosen ME.

Det ville være et stort fremskritt dersom helsevesenet på et tidspunkt fant en mer hensiktsmessig måte å hjelpe oss på, vi som har disse problemene. Det er en uverdig prosess vi må gjennom, og det føles underlig å måtte bortforklare situasjonen med feilaktige diagnoser, for vi er mange som konkret kan knytte problemene våre til ulike typer stråling.

Jeg ble mange ganger både bevisst og ubevisst testet av omgivelsene. Dessverre alltid med sterk hodeverk og andre kjente plager som resultat:

Lenge var det en noe «spooky» opplevelse at jeg kunne sitte på høyre side av sofaen i leiligheten, men ikke på venstre side. Jeg turte knapt å si det høyt til noen. Jeg fant etter hvert ut at grunnen var på den ande siden av veggen – der det er boder. I oppdelingen av bodene er det brukt netting. Der jeg opplevde ubehag manglet nettingen. Nettingen reduserte altså strålingen.

En gang holdt jeg et seminar på hotell. Om morgenen etter en natt på et av hotellets fineste rom, kunne jeg ikke bevege kroppen og hodet mitt holdt på å eksplodere. En kollega fant meg da jeg ikke kom til forelesningen, og tilkalte øyeblikkelig ambulanse. På vei i båre ut av bygningen oppdaget jeg at strømtilførselen til hotellet gikk inn i veggen der mitt rom var. Da jeg stotret fram til ambulansesjåføren det jeg ante var årsak til min kollaps, kunne jeg lese i blikket hans at han vurderte: «Trenger hun vanlig legevakt eller akutt-psykiatrisk hjelp?»

Jeg ble undersøkt i «trommel» (MR) med mistanke om hjerneslag. Ingen leger eller sykepleiere trodde meg i min forklaring om stråleeksponering. Jeg fikk ikke hjelp for plagene. Jeg måtte kontakte min datter som kjørte 25 mil for å hjelpe meg. Veldig sterke smertestillende medisiner måtte til, og sommeren ble preget av sterke synsforstyrrelser, svimmelhet og kvalme.

Med smertelig erfaring opplevde jeg etter hvert at symptomene kom etter eksponering fra både høyfrekvente og lavfrekvente felt: migreneliknende hodepine, svimmelhet, kvalme, synsforstyrrelser, utslett og kløe, noen ganger enda flere plager. Styrken av symptomene hadde sammenheng med mengden og hvor lenge jeg ble utsatt for eksponering: sterkere jo mere og lengre. Det var spesielt vanskelig i begynnelsen, både å forstå og akseptere at det var slik. Oftest kunne det gå flere timer etter eksponeringen før jeg ble dårlig, og symptomene kunne – og kan – vare alt fra noen timer til flere dager og uker.

Alle mulige andre årsaker enn stråling ble trukket inn som forklaringer på opplevelsene mine. Spesielt stressutløst ble en hyppig og populær etikett. Det er jo en forklaring som jo kan brukes om det meste.

Den aller største overraskelsen i denne lange prosessen har likevel vært reaksjonene fra mine omgivelser:

I mitt arbeid har jeg alltid vært fokusert på å respektere og behandle alle mennesker på en god måte. En av mine viktigste ledetråder var å ha tillit til de menneskene jeg møtte, så som venner, kollegaer, og klienter. Å anta at klienter gjerne har god forståelse av sin egen situasjon, var en av mine aller viktigste ledetråder. Slik trodde jeg at andre også ville møte meg.

Min erfaring ble en ganske annen, og det har vært en tøft å ta. Jeg har beholdt min fantastiske, nære familie, og noen få venner. De støtter meg og sørger for at jeg fremdeles orker å lete etter løsninger på nye problemer som stadig dukker opp.

Siden jeg ikke alltid kan oppdage stråling med det samme, har jeg nå med meg et måleappart når jeg går ut. Utenfor hjemmets fire vegger er jeg avhengig av å finne en strålefri lomme som jeg kan oppholde meg i. Alternativt: dra rett hjem! Det er blitt en utfordring i dagens samfunn å finne slike steder eller lommer. Det blir noen korte turer og besøk til venner/familie uten smartmålere eller andre strålekilder.

Jeg har et strålefritt fristed i Spania. Turene dit blir vanskeligere og vanskeligere. Under en skjermende baldakin på fly uten trådløst nettverk har det fungert hittil.

Det har vært en kostbar prosess, både økonomisk og helsemessig å stadig finne løsninger slik at jeg har kunnet beholde en bolig og et slags liv på utsiden. Stadig dukker nye utfordringer opp, nå i det siste: smartmålere!

Da pålegget om smartmålere kom, søkte jeg og fikk fritak for installering i vår leilighet. Det fikk jeg etter at jeg sendte inn legeerklæring. Jeg skjønte etter hvert at den teknologien som HafslundNett bruker, ville medføre store plager for meg dersom de øvrige leilighetene fikk installert målere. Styret i sameiet vårt tok opp saken på sameiermøte, og der ble alle enige om å søke fritak. HafslundNett sa at det ville være helt kurant. Alle sameierne samtykket skriftlig, og papiret ble oversendt HafslundNett slik de krevde. Kommunikasjonen gikk frem og tilbake. Omsider kom det beskjed om at det dessverre var blitt «innstramninger». Ingen fikk vite hva det var som ble strammet inn. Klager til HafslundNett førte ikke frem. Anke ble så sendt til NVE. Siste «purring» til NVE gikk i november 2016, men er fremdeles ikke besvart. I mellomtiden har alle beboerne blitt kontaktet flere ganger av HafslundNett for å avtale dato for installasjon av den nye måleren.

I samtale med HafslundNett fikk vi vite at jeg heller burde flytte på landet. For det er ikke noen menneskerett å bo i en by, fikk vi høre. Men til hvilket «land» burde jeg flytte? Den teknologiske utviklingen har ført til at vårt lille rike snart er teppelagt av 4G, og snart 5G.

Kampen vi må føre mot smartmålerne er enda en strid i den endeløse rekken av kamper som må utkjempes mot de offentlige myndigheter for at vi skal bli tatt på alvor. Det er en kamp mot myndighetene, multinasjonale selskaper og grov uforstand. Jeg og mange andre i samme situasjon utsettes for en krenkelse og for mangel på tillit og forståelse..

Til slutt en liten rapport fra mitt nåværende eksil i Spania:

Sommeren 2016 ble en stor mobilmast satt opp like ved leiligheten vår. Ved målinger i leiligheten fant vi intet utslag, så livet kunne fortsette. Tilbake i Spania våren 2016 var mobilmasten «slått på». Mange av mine symptomer på stråleeksponering slo til for fullt og jeg fryktet det verste: at jeg ikke lenger kunne være der.

Mine spanske naboer skjønte mine utfordringer, og ble bestyrtet. En 87 år gammel nabo startet en underskriftskampanje, og han gikk selv fra dør til dør i gatene. Flere mennesker i byen ønsket slettes ingen mobilmast der, og saken ble tatt helt opp til ordføreren. Resultatet ble befriende, for to uker senere ble hele masten fjernet! Jeg kunne, takket være fantastiske spanske naboer, krype ut av min skjermende baldakin, trekke frisk luft, sitte på terrassen, og bevege meg fritt i leiligheten igjen. Fantastiske naboer! Hvilket mirakel!

23. Hege Gjedebo Haug, Bærum, 43 år, 05.06.2017:

Jeg har søkt og fått innvilget fritak, begrunnet med min legeerklæring om sensitivitet for stråling («el-overfølsomhet»).

Min familie og jeg ble alle sensitive for stråling i etterkant av sterk muggsoppeksponering. Summen av miljøgifter var nok utslagsgivende her.

I en lengre periode var familiens helse svært redusert, uten at vi visste hva det kom av. Begge barna og min mann slet i en lengre periode med luftveisproblemer. Diagnosene var barneastma, mykoplasma, allergier osv. Vi hadde mange betennelser, irriterte slimhinner og utslett. Skolejenta slet i tillegg med mye vondt i hodet og øynene, var svimmel og kastet opp.

Selv ble jeg ikke alvorlig syk før jeg byttet arbeidssted. Da jeg ikke hadde noen luftveisproblemer så jeg ingen sammenheng med helsen til min familie for øvrig. Men helsen var meget skral, jeg hadde svimmelhetsanfall, var oppblåst, tett i brystet, hadde oppkast, vondt i alle muskler og ledd, betennelser på øyet (hornhinnen), var kald og brennende het om hverandre, med nummenhet og kramper i alle deler av kroppen. Jeg ble etter hvert mer og mer uvel og med uforklarlige stikksmerter om natten og tidvis lammelser i beina. Jeg ble en kort tid sykmeldt høsten 2013, og ble utredet for MS, borrelia, leddgikt osv. Ingen funn.

Min mann gikk grundig til verks for å utrede innemiljøet i vårt hus, da han mente vår helse kunne være relatert til det. Han følte han ble bedre av å være på jobb og ble dårligere når han kom hjem i huset igjen. Selv følte jeg at jeg var like dårlig på jobb som hjemme. Vi bodde i huset 2007 -2014. Selv syntes jeg at hans tro på at problemet lå i huset, var galskap og hypokonderi, men jeg kom litt mer på glid en gang jeg følte hele kroppen kom i høyspenn i det jeg gikk inn i huset etter en frisk alpetur. Vi intensiverte jakten, og det ble funnet muggsopp i tilknytning til vårt soverom. Min mann hadde rett.

Fastlegen min var ikke villig til å se at det var en mulig sammenheng mellom min families helse og muggsoppeksponering. Men jeg fikk en ny fastlege som tok meg på alvor, og som sykemeldte meg 100% fra februar 2014. Han gjorde meg også oppmerksom på høyspentmastens mulige virkning: Vi bodde rett under en kraftig høyspentmast. Han tenkte mest på at muggsopp lever godt under slike forhold. (Fortsatt hadde jeg ikke et snev av innsikt i stråling og sensitivitet og var ikke mottakelig for slike teorier.)

Vi flyttet ut og kvittet oss med absolutt alle eiendeler (da vi reagerte på mykotoksiner som soppen hadde produsert). Vi frisknet til, men var selvsagt ikke helt på topp, og vi tok det som naturlig tidvis å bli slått ut og være i dårlig form. For eksempel skjønte jeg overhodet ingenting da jeg ble dårligere av å flytte inn til en venninne som bodde i en splitter ny ren og pen leilighet på Tjuvholmen (jeg sov ved vinduet – med fri sikt til fra hundrevis av trådløse rutere).

Så etter en tid ble jeg satt på sporet av at jeg kunne være elektrosensitiv. Jeg ble sint. Først skulle noen fortelle meg at jeg kunne bli syk av et innemiljø, og nå dette vrøvlet om stråling! Jeg sov jo med mobilen og mente jeg hadde det fint ettersom jeg kunne døyve den tidvise rastløsheten og andre ganger sengeliggende tilstanden min med Wordfeud. Jeg hadde faktisk aldri hørt om fenomenet «sensitiv for stråling».

Men akk, andre hadde rett igjen. Smertene i armen forsvant jo merkelig nok når jeg la fra meg mobilen en langhelg. Så var det bare å fortsette elimineringen av det rundt meg som vi reagerte på. Bratt læringskurve. Slitsomt. Dyrt. Urettferdig.

Vi kjøpte ny bolig med god beliggenhet i forhold til stråling og fikk profesjonell hjelp til skjermingstiltak. Nå bor vi skjermet og godt, og er tilnærmet friske. Og barna trives på ny skole (Steinerskolen) uten trådløst. På den gamle skolen deres var det uaktuelt å skru av wifi-ruteren i klasserommet. Selv i gymsalen ville de ikke slå den av.

Veien tilbake til jobb var vanskelig. Jeg måtte ha advokat. Det var møter med NAV, personalavdelingens folk og lege. Jeg ville veldig gjerne tilbake til jobb, så mye som mulig, så raskt som mulig. Jeg var villig til å omplasseres. Underveis hadde jeg prøvd å få holde kontakten – uten at det var blitt imøtekommet. Jeg fikk beskjed fra min leder at jeg aldri ville få mer enn 40% jobb. Da jeg påpekte at jeg er funksjonsdyktig med tilrettelegging, og at de var pliktige å tilrettelegge, fnyste og lo de og sa at «ja, nå kan ikke vi forholde oss til deg og din lege som har en antroposofisk tilnærming».

Men etter mange møter, verneombud og bedriftshelsetjenesten litt på tilbudssiden, ble det vedtatt at jeg skulle få skjermet kontor i et friskt innemiljø. Det forelå også en uttalelse fra lege ved en sykehusavdeling for arbeidsmiljø om at det kunne vise seg å være hensiktsmessig at jeg fikk et skjermet kontor. Legen hadde selv sett mine reaksjoner på bruk av telefon med 4G: Hånden ble umiddelbart blå og iskald ved bruk, og jeg hadde beskrevet smertene som oppstår. At dette skjer, har jeg også fått dokumentert på video.

Mitt gamle kontor ble skrinlagt som arbeidssted da jeg mente luftkvaliteten var for dårlig der og de ikke ville foreta noen målinger: Etter kun korte opphold der merket jeg umiddelbart at jeg ble påvirket. Jeg involverte bedriftshelsetjenesten og verneombud. Etter 2 år, og gjentatte brev og bekreftelse fra kollegaer om at også de hadde plager som kunne være relatert til innemiljøet, ble det omsider gjort en kartlegging. Det ble gjort omfattende funn av muggsopp, og lokalene måtte umiddelbart saneres/renoveres.

Enden på visa er god! Jeg har fått et kontor som er tilrettelagt og jeg er 100% funksjonsdyktig. Jeg har ikke hatt sykefravær siden jeg ble friskmeldt i mars 2015. Min arbeidsgiver og nye sjef samarbeider nå og tilrettelegger etter mine behov.

Langtidsvirkningen på min helse kjenner jeg jo ikke til. Heldigvis viser de prøver jeg har tatt at jeg er frisk. Men jeg har fortsatt noen plager jeg relaterer til at jeg blir utsatt fra stråling. Noen ganger merker jeg det med en gang. Sitter jeg under en trådløs ruter får jeg straks følelse av solbrenthet og «leamus». Jeg kan plutselig få stikksmerter i ansiktet, spesielt ved øre og øyeregion. Andre ganger får jeg ettervirkninger – en slags sum av påvirkning – i form av vondt i muskler og ledd, kan plutselig bli kraftløs, få synsvansker, feber og kramper. Dette er jo ikke nødvendigvis farlig, og jeg godtar at noen plager må man leve med, men kan jeg minimere dem, så gjør jeg selvsagt det.

Heldigvis har plagene vært avtagende. Tidligere var mye helt uutholdelig. Min tidligere tilstand har mange likhetstrekk med slikt jeg leser om i avisreportasjer: barn som lever med uforklarlige smerter og utmattelse. Nå kan jeg foreta meg det meste. Men med forsiktigshetsregler, spesielt for mine barn. Jeg har troen på at vi kan bli helt friske. Men miljøet MÅ også bli friskere.

22. Eva Bell, 05.06.2017:

Buskerud fylke, hvor vår familie bor, begynte tidlig med utrulling av ”smarte” strømmålere. Så vidt vi forsto, var vi den gang de eneste i kommunen som ba om dispensasjon grunnet el-sensitivitet, noe vi – blidt og hyggelig – ble innvilget via en telefonsamtale med selskapet.

Nå, flere år senere, fikk vi plutselig pålegg om installasjon av digital vannmåler. Etter en del (svært ubehagelig) om og men, ble det innrømmet at dispensasjon var mulig, men kun mot legeattest. Heldigvis fikk vi låst av kjelleren, for på slaget til den avbestilte timen sto montøren her, klar til utskifting…

Legeattest er innhentet, og vi regner med å ha vært heldige denne gangen også. Men fra før har jeg en nesten livslang historie full av ufrivillige blindtester i forbindelse med EMF.

Den danske legen Henrik Isager, spesialist på ”multisystemsykdommer” mener i sin bok Blinde Pletter (fra 2011) at svake elektromagnetiske felt må ha ”en finger med i spillet” når det gjelder de fleste slike tilstander. I boken nevner han også forskning som viser en overvekt av skader i hals-/nakkeområdet hos hans type pasienter, og sannsynliggjør at slike skader – i siste instans – kan føre til økt trykk og skade på blod/hjernebarrieren. Noe som også gjelder f.eks. for smittsom hjernehinnebetennelse.

Begge disse fenomenene utgjør en markant del av min barndoms historie, som i tillegg omfatter syv års botid tett inntil en høyspent kraftgate. Området rett under ledningene ble ironisk nok nabolagets favorittlekeplass, hvor barna var velkommen til å holde buskaset nede; bygde hytter og spikket fløyter. Om vinteren var mastene godt opplyst, slik at vi kunne leke ute helt til leggetid, akkompagnert av den ”koselige” summingen…

For meg la disse årene grunnlaget for et liv fylt av ”uforklarlige” plager, dyptgående virussykdommer, mye medisiner og langvarige utmattelsesperioder. Selvsagt fantes ingen annen løsning enn å ”ta seg sammen”, også da jeg utviklet ”besvimelsestendenser” i kontakt med støvsugere, elektriske komfyrer, symaskiner og strykejern. Slik ble jeg ”mester” i denne disiplinen; karre seg opp, ”bli frisk”, for så å bli akutt syk igjen. Man var jo bare svak, og måtte selv ta ansvaret!

Etter endelig å få avdekket en alvorlig, ”fastlåst” nakkeskade som godt voksen, ble tilstanden tatt litt mer på alvor. Det ble ME-diagnose og snakk om ”kollagenose” (en genetisk bindevevssvakhet som innebar et ”åpent” og dårlig støttende bindevev). Likevel ble jeg aldri ”syk nok” til å få undersøkt vevet (slik jeg ønsket og ba om). Derfor har jeg fremdeles ingen klare svar på hvilke underliggende faktorer som sendte meg stadig videre inn i el-sensitiviteten. (Tenk om det hadde vært noe man kunne styrket og ”reparert” på veien!)

Selv etter at flere leger aksepterte og diagnostiserte tilstanden som EHS (jeg foretrekker denne betegnelsen fremfor ”el-overfølsomhet”) tok det mange smertefulle år før jeg forsto hvor hasardiøst det er å prøve å tåle noe man faktisk ikke tåler. For eksempel tok det tid å akseptere at et lårhalsbrudd som ga meg en innoperert titanprotese ga meg en kraftig ”antenne” i kroppen. Sånt hørtes altfor vidløftig ut!

Helt til det siste har jeg prøvd å tåle, når tilstrekkelig skjerming syntes umulig å oppnå. Resultatet er invalidiserende skader som omfatter så mange symptomer at det enkleste er å kalle det en generell svekkelse/altfor tidlig aldring. (Store søvnforstyrrelser, nedsatt syn, og sviende, tørre øyne, elendig fordøyelse, fibromyalgi/artritt, svimmelhet/ustøhet, hjerterytmeproblemer, utmattelse, muskelsvekkelse, indre ”skjelving”/dårlig finmotorikk, kløe/sviende hudområder, betennelsestilstander/”tannverk” og svak korttidshukommelse – i tillegg til ”standardreaksjonene” på hver ny ufrivillig blindtest. ”Smertekrampene” får jeg like mye av lavfrekvent, som av høyfrekvent stråling. Først nylig har vi greid å skjerme huset tålelig bra, men forholdene utenfor forandrer seg hele tiden (jfr. f.eks. smart-målerne). Jeg kan ikke lenger gå ut av huset, og må gå tilsløret med skjermende tekstiler selv innendørs. Selv huset er nå tilsløret av stoffer og netting. Hva og hvordan blir det neste?

Siden storfamiliens liv foregår her, og ikke kan flyttes til en usikker tilværelse i ødemarken, er jeg dømt til innesperring – praktisk talt i et Faraday’s bur. Alder og helsetilstand utelukker at jeg kunne klare meg alene. Heldigvis bor vi i flere hus, slik at de andre i familien kan leve tilnærmet normalt med hensyn til bruk av elektrisitet og kablet internett.

Nå har jeg nådd pensjonsalder. Etter et liv som relativt oppegående, livsglad, reiselysten og med in-boksen full av kreative prosjekter kjennes det mildt sagt surrealistisk å ha blitt en merkelig ”kjerring” som naboene gjør narr av, en som ikke en gang kan oppsøke lege eller tannlege eller annet som kunne hjulpet litt. Men sammenlignet med yngre og enslige EHS-ofre føler jeg meg jo heldig. Innesperring kan jeg takle, at helsetilstanden stort sett hindrer meg i å arbeide, kjennes verre.

21. Anonym kvinne, 31.5.2017:

Jeg er en pensjonert sykepleier på 70 år. Første gang jeg merket min el-overfølsomhet var etter vi begynte med data på jobb. Vaktrommet ble plutselig fullt av elektriske «duppeditter». Vi gikk med mobiltelefon i lomma på grunn av trygghetsalarmer og legevakt-kontakt. Nattvaktene ble mer anstrengende da det ble montert lys i korridorene som ikke lot seg skru av. Jeg følte en form for ubehag som jeg aldri hadde kjent før. Etter flere år med nattevakt fikk jeg brystkreft som ble behandlet med operasjon med påfølgende 30 strålebehandlinger. I ettertid har jeg vært til røntgen hvert år og følt ubehag. Da jeg nevnte for kirurgen at jeg trodde jeg var blitt el-overfølsom, sa han at «den strålingen du har fått er i kroppen din og vil fortsatt være der», så det holdt han ikke for usannsynlig.

Når jeg blir utsatt for elektromagnetisk stråling blir jeg uvel og får hjertebank, hodepine og stramme nakkemuskler, og smerter i knærne, hvor jeg har en begynnende artrose. Etter WiFi og 4G kjenner jeg veldig ubehag, og jeg gir alle besøkende beskjed om å slå av mobilen. Dette er ikke så populært blant våre fem barnebarn.

Da vi fikk brev om smartmålere fant jeg opplysninger hos FELO om fritagelse og fikk en bekreftelse av vikar for fastlegen som jeg så sendte til Agder Energi og fikk slippe slik måler.

Jeg leste også en rapport på FELOs nettsider om økte helseplager på grunn av kombinasjonen av EMF-eksponering, gull og amalgam. Jeg fikk fjernet tre gullkroner og det jeg hadde av amalgam i munnen nå nylig, og jeg synes det har lettet litt på plagene.

Jeg er så heldig som har en mann som har skjermet det elektriske anlegget. Så lenge han kan passe på at dette virker, har jeg det godt hjemme i vårt lille tømmerhus i utkanten av et byggefelt.

Vi har også likt å reise utenlands med fly, men etter de siste to scanningene på Gardermoen ble jeg så uvel at reiselysten er borte.